Ukens korrespondentbrev er postlagt i Egypt
Det er to år siden en grønnsakselger i Tunisia satt fyr på seg selv, i avmakt, i sinne.
Mouhammed Bouazizis handlingen røsket opp i en hel region, fra Atlanterhavskysten til Den persiske Gulf, og det var ikke over selv om lederne i de tre afrikanske og arabiske middelhavslandene Tunisia, Libya og Egypt ble sendt i eksil, drept eller satt i fangenskap. Det var begynnelsen. Så hvor er vi nå?
Jeg satt og tenkte på dette på vei hjem fra flyplassen i Kairo.
Jeg hadde en krig i kroppen, minnene om de nattlige bombeangrepene som i mørket virker uendelig, et sted i meg surret fortsatt lyden av droner og blikket til faren som hadde mistet sin sønn og sin bror, kommer jeg aldri til å glemme.
Folketomme gater og lukten av tåregass
Jeg var på vei hjem fra Gaza-krigen, som Egypt hadde spilt en viktig rolle for å få slutt på.
Men jeg kom ikke hjem til et land som samlet så framover mot ny innflytelse i Midtøsten, jeg kom hjem til en megapolis med folketomme gater og når vi svingte innom Garden City, det en gang så staselige boligkvartalet like ved Tahrir-plassen for å sette av en nederlandsk kollega, kjørte vi forbi en utbrent politibil og lukten av tåregass var på ny å kjenne i Kairo sentrum.
Egypts president Mohammed Mursi hadde gjennom et dekret satt seg over loven, og igjen var Kairos befolkning ute i gatene. Deretter fulgte en serie med politiske blundere og gigantiske gatedemonstrasjoner og så det mest alvorlige:
Brorskapet sendte ut godt forberedte menn til å bryte opp en fredelig demonstrasjon utenfor presidentpalasset.
På meg virket det som den utløsende årsaken var at de ikke tålte fornærmelsen mot presidenten som både ble ropt utenfor Ittihadiya-palasset hvor Mubarak også en gang holdt til og skrevet på veggene.
Mishandlet demonstranter
Det ble deretter brukt vold på begge sider, men det mest foruroligende med det som skjedde var hvordan Brorskapet arresterte, forhørte og mishandlet demonstranter fra den andre siden.
De skulle beskytte presidentpalasset. Deres presidentpalass. Og de sendte et signal om at de var villig til å bruke vold for å beskytte det de hadde vunnet i demokratiske valg.
Jeg traff en av dem som fikk gjennomgå for et par dager siden. Og han var ikke den mest typiske demonstranten. Yehya Najm var diplomat og har tjenestegjort blant annet i Tel Aviv og Venezuela. Han jobbet i den egyptiske utenrikstjenesten fram til 2005 da han sa opp i protest mot Hosni Mubarak og da revolusjonen kom, begynte han å delta på noen demonstrasjoner.
Ble omringet og banket opp
Ikke alltid, men noen ganger satt han seg i bilen og kjørte inn til sentrum fra Medina Nasr i utkanten av Kairo hvor han bor og hvor jeg traff ham. Han var med på den fredelige demonstrasjonen utenfor presidentpalasset dagen før Brorskapet angrep, og da han så på TV og sosiale medier at deres motstandere mobiliserte, bestemte han seg for å dra ut igjen for å vise støtte.
Da jeg traff han var han kledd i dress og slips, fortsatt med blå ringer under øynene og arr på hendene. Øynene var blodsprengte. Han fortalte at han ikke hadde sett Brorskapsgjengen som rykket fram mot deres linjer og at han ble omringet av en gruppe menn som slepte han over til deres leir og banket han opp.
Det skjedde også med Brorskapsfolk som ble tatt av Morsi-motstanderne. Demonstrasjoner i Kairo kan være tøffe. Det som derimot skiller den ene siden fra den andre, er hva som skjedde etterpå.
Den blødende og nesten ihjelslåtte Najm fikk hendene bundet sammen med føttene og ble holdt i arrest, rett utenfor presidentpalasset. Han sa han ikke fikk legehjelp, og til og med at en kvinnelig lege som han kalte «a little bit sadistic» sparket til han hver gang hun gikk forbi. Det som var av politi stod og så på.
Stemplet som spion
De forsøkte å tvinge folk til tilståelser ved tortur. De ville ha demonstrantene til å si at de var betalt av utlendinger, at de var kriminelle. Najm fikk særlig gjennomgå fordi de fant en av hans gamle diplomatiske identitetskort og ble dermed stemplet som spion.
Hva gjør så president Morsi når slikt skjer rett utenfor palasset? Jo, holder en tv-tale til nasjonen der han kaller de som demonstrerer utenfor betalte kjeltringer og henviser til tilståelser fra demonstrantene.
Da han holdt talen sin var ingen av demonstrantene en gang forhørt av ordentlig politi.
I tillegg til å kalle demonstrantene betalte kjeltringer eller felool, skjellsord og fellesbetegnelsen som ble brukt under revolusjonen mot mennesker fra det gamle regimet, har Brorskapsfolk også i økende grad stemplet dem som kristne.
Har de sluttet å bry seg?
Og dette er ikke en ytterliggående fraksjon, det er toppfolkene i bevegelsen som sier det i media. Khairat al-Shater, Essam el-Erian og tv-predikanten Safwat Higazi. At det er farlig i et land som er så spent, sier seg selv, at de gjør det viser også at de enten føler seg så trygge på internasjonal og vestlig støtte at de tror de kan slippe unna med det, eller at de helt har sluttet å bry seg.
Særlig betryggende fra en styrende politisk bevegelse er det uansett ikke i et land med mellom seks og ti millioner kristne, som i tillegg er den største organisasjonen basert på politisk islam med avgreininger over hele Midtøsten og jeg kan dessverre ikke si jeg er særlig overrasket.
Religiøse konflikter over hele Mistøsten
Jeg intervjuet en av lederne, Essam el-Erian like etter at Mubarak ble styrtet, før jeg flyttet hit til Kairo om dette. Han deltok på et seminar på universitet i Oslo og han avfeide allerede da problematikken og sa at de kristne ikke burde isolere seg, men heller engasjere seg i samfunnet.
Det koptiske samfunnet her i landet er ikke fritt for problemer, og ansvar for egen situasjon, men det er ikke poenget, poenget er at el-Erian og hans like nå taler fra en posisjon som makthavere, og nettopp minoriteters rettigheter er helt grunnleggende for demokratiet.
Religiøse konflikter rir hele Midtøsten som en mare for tiden, ikke bare Egypt, og mer enn problemet mellom kristne og muslimer, er dette et problem muslimer imellom.
Syria har nå blitt åstedet for en kamp mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer. Det som også der begynte med fredelige demonstrasjoner, antar for hver dag som går sterkere sekterisk preg.
Vinteren kommer til Syria
Tungvekterne Iran og Saudi-Arabia har gjort det til sin krig, og de får spillerom fordi andre aktører forholder seg passive. Over 40 000 mennesker er drept, en halv million er drevet på flukt ut av Syria, enda flere har måttet flykte fra sine hjem, men oppholder seg inne i landet og nå står vinteren for tur.
Det meste tyder på at regimets dager er over, de taper sakte kontrollen over større og større landområder, men det er likevel ingenting som tyder på at de er villig til å gi opp.
De slåss også med ryggen mot veggen, om enn med et stort arsenal og så lenge opposisjonen ikke klarer å røre skikkelig ved det grunnleggende problemet: Hva skal skje med presidentens religiøse gruppe, alawiene, i framtiden.
Løses ikke det, kommer dette til å fortsette og selv om heller ikke hans egne en gang liker presidenten, så vil de fortsette å slåss for han.
Det handler om makt
Det kan nesten virke som om hele Midtøsten i dag strekker seg for å oppfylle negative stereotypier, men dette synlige, denne støyen, må likevel ikke få dekke for at dette til syvende og sist ikke handler om religion som sådan, det handler om makt, og om frihet og det handler om å finne en balanse i samfunn som har vært dominert av autoritære krefter. Koloniregimene ble byttet ut med egenproduserte politistater.
Disse skal nå bygges opp igjen eller bekjempes, litt avhengig av hvor man befinner seg i prosessen, i Libya kollapset regimet fullstendig, i Egypt sitter fortsatt de samme menneskene og styrer politi og hæren.
Jeg skriver dette fra Egypt, dagen før en folkeavstemning om en ny grunnlov. Det kunne vært et øyeblikk av triumf, av sunne politiske diskusjoner. I stedet har det blitt en rotete prosess der ingen stoler på hverandre og som uansett resultat ikke vil gi noe godt utfall.
Opposisjonen samler seg
Grunnloven er dårlig skrevet og dette er ikke et dokument det går an å bygge et felles politisk prosjekt på, men i løpet av et par uker har også noe bemerkelsesverdig skjedd:
Opposisjonen begynner å finne sammen, det er en driv der som jeg ikke har sett tidligere og de ser ut til å lært, litt, av tidligere feilgrep. Det er på ingen måte gitt at grunnloven stemmes gjennom.
Rømte litt fra virkeligheten
Tidligere i kveld tok jeg noen timer fri fra arbeidet og dro med familien til den svenske ambassaden. Det var Lucia-feiring. Svenskene er gode på slikt. Det var barn som sang: «Nå tennes tusen julelys», «Staffan var en stalldreng» og en masse sanger jeg aldri hadde hørt. Det var lussekatter og gløgg, ved Nilens bredder. Jeg kledde på meg som om jeg skulle ut i skandinavisk vinterkulde, et lite utslag av en fortrengt hjemlengsel kanskje, og jeg stod der i mørket og hørte på disse svenske barna, mange av dem med egyptisk bakgrunn.
De sang ikke særlig godt, mange kunne ikke teksten og uniformene var hjemmesydde. Det kunne like godt vært en norsk skoleavslutning med andre ord. Det hanglet, det skranglet, men det var ekte og jeg holdt på å begynne å grine. Jeg unnskyldte meg selv med at jeg var for trøtt, for sliten og lett påvirkelig.
Det var kontrasten selvfølgelig mellom dette svenske Lucia-opptoget og virkeligheten ute på gata, men også noe mer grunnleggende som presset seg fram, en tanke om hvor uendelig komplisert politikk kan være, fordeling av knappe ressurser, og av makt.
Kontrasten fra Norge
Og det er det som utspilles i Midtøsten nå, uten filter, men en tur på en norsk kommunestyremøte en onsdag kveld tror vil vise at dette er et universelt fenomen, med en viktig forskjell.
Uten å ville romantisere så har vi noe som er uendelig verdifullt, nemlig en enighet om de grunnleggende spillereglene, en forståelse og kanskje et håp om at i et fungerende fellesskap er ikke politikk et nullsumspill der din seier er kun din motstanders tap, men, selv om de ikke alltid føles slik, en oppbyggende prosess.
Det er noe å ta med seg, det er noe som må beskyttes. Tenk litt på det i den gode, norske julekulda. Det finnes mange her hvor jeg befinner meg som ikke har gitt opp, som kjemper med verdighet for sine idealer oppe i det hele.
Og med det ønsker jeg god jul fra Kairo. Neste år lover jeg å fortelle noe om den historien fra Betlehem.
