Kvinner i kamp i Kairo

Feministen Marta Breen er den første norske forfatteren som har blitt invitert til Bokmessen i Kairo.

– Våg å si ifra hvis alle statuene i byen du bor i er av menn, sier Breen og maner tilhørerne til kvinnekamp. Før hun legger til at dette gjelder spesielt kvinner i Norge. De som ikke risikerer annet enn å bli kalt ei sinna kjerring.

Boken «Kvinner i Kamp», som Breen har laget sammen med illustratør Jenny Jordahl, har tatt verden med storm. Breens kvinnekamphistorie har blitt gitt ut i 27 land. Nå blir oppfordringen om at kvinner må stå sammen mot undertrykkelse, gjentatt på ei øy i Nilen.

På lanseringen i palmehagen til Den norske ambassaden står menn i dress og kvinner med stylet og utrettet hår og lytter høflig på fortellingen om kampen for flere kvinner i norske styrerom. Hva risikerer egyptiske kvinner hvis de hever stemmen?

– Våg å være upopulær

– Kvinnekampen har vind i seilene i Egypt, sier den langhårede forleggeren Abdallah Sakr.

I tillegg til Breen, har Linn Stalsberg og Herbjørg Wassmo nylig blitt oversatt til arabisk. Stalsberg skriver om kvinner i skvis mellom jobb og familie, mens Wassmos bøker tematiserer seksuelle overgrep og abort.

Pappesker med to forskjellige versjoner av den arabiske «Kvinner i Kamp» kjøres ut til bokhandlere over hele landet. Egypterne får tilgang til enten en fullstendig, eller en sensurert/homo-fri utgave.

– Det er ikke noe sensur i Egypt, men vi ønsker at boken skal nå ut til flest mulig, sier Breens forlegger.

Sakr forklarer at enkelte mennesker kan bli opprørt av bilder i den usensurerte kvinnekamphistorien, både unge mennesker og eldre konservative.

– Derfor har vi to utgaver, en for de spesielt interesserte og en offisiell utgave.

– Våg å være modig og si ifra, selv om det betyr at du blir upopulær, sier Breen fra talerstolen.

Arrangørene av bokmessen ønsker ikke at det blir snakket om homofile under lanseringen. Kommer den norske feministen til å holde seg til spillereglene?

Innrømmer å ha trakassert

To måneder etter bokmessen finner jeg « Kvinner i Kamp» til salgs i flere bokhandler i Kairo. Men hvor mange av landets kvinner er opptatt av likestilling, når 87 prosent av de har blitt utsatt for kjønnslemlestelse? Og nesten like mange kvinner mener at skikken bør videreføres.

Hvis vi ser på den offisielle statistikken, er hver femte egyptiske kvinne i arbeid. I virkeligheten må mange flere jobbe for å skaffe mat til familien. Kvinner er overrepresentert i det grå arbeidsmarkedet. De selger frukt på gata, vasker kontorer, eller har andre jobber med slavelignende vilkår.

9 av 10 av kvinner har blitt klådd på, eller ropt etter på bussen eller på butikken. Like mange menn innrømmer å ha gjort noe slikt. Hvor mange av de hijab- eller nikabkledde kvinnene jeg passerer på gata, kjemper mot seksuell trakassering?

– Egypt er ingen rettsstat

I over 30 år har advokat Azza Soliman forsvart kvinner i møte med familievold, seksuell trakassering og kjønnslemlestelse. Er det én som kan personifisere egyptisk kvinnekamp, så må det være denne kvinnen.

I solsteken utenfor kontoret hennes går hijabkledde studenter inn til forelesning, inne i høyblokka er det bekmørkt, lyset har gått i alle etasjene.

– Egypt er ingen rettsstat. Familielovgivingen er ikke likestilt for kvinner og menn.

Soliman forteller at det finnes to separate familielover, én for det muslimske flertallet og én for de kristne kopterne. Lovene er utformet av religiøse rettslærde. De få kvinnerettighetene som finnes, blir ikke alltid implementert av de religiøse dommerne.

Azza har kjempet egyptiske kvinners sak, både som advokat og gjennom organisasjonen CEWLA (Center for Women's Legal Assistance). Organisasjonen jobber blant annet for å opplyse dommere, imamer og prester om diskrimineringen av kvinner i loven.

I 2016 ble Soliman fengslet fordi hun vitnet i retten. Rettssaken var mot politibetjenter som hadde forårsaket at en kvinne døde under demonstrasjon for kvinners rettigheter.

– Men hvordan har det at du vitnet i retten ført til at du ble arrestert?

– Dommeren sa til meg «du svartmaler Egypt ved å si at det er så mye seksuell trakassering her». Men det er jo en del av jobben min, sier advokaten.

De siste fem årene har bankkontoen hennes vært stengt av staten og hun har hatt et forbud mot å forlate Egypt. Plutselig ble forbudet opphevet, uten begrunnelse.

– Slik er regimet. De vil skremme meg og avskrekke andre fra å vitne mot politiet.

Azza Soliman er likevel ikke opptatt av å kalle seg selv for feminist og konfliktene hun står i for kvinnekamp.

Den tydeligste profilen i egyptisk kvinnekamp trådte fram da metoo traff landet.

Ansiktet til egyptisk metoo

«Jeg er yngre enn hans datter som sov i rommet ved siden av. Dette var den verste dagen i mitt liv», skrev den unge poeten Alaa Hasanin på hjemmesiden sin.

Blant hundrevis av flatterende selfies og opptak av diktopplesninger dukket det i mars 2020 opp et langt innlegg, der Alaa fortalte i detalj hvordan en berømt forfatter forgrep seg på henne mellom bokeskene på forlaget han drev.

Innlegget fikk 400 andre kvinner til å stå frem med sine historier om overgrep og seksuell trakassering. Metoo-bevegelsen, som i årene etter 2017 hjalp kvinner til å stå frem med sine historier om overgrep, nådde i 2020 også Egypt.

To år senere, sitter den nå 26 år gamle Alaa på en kafe ved Nilen og skriver bok om opplevelsene.

– Det var mange som støttet meg. Flere kvinner fortalte at de har blitt trakassert av samme mann. Men de fleste stod ikke frem med navn.

Mange egyptere snakket om seksuell trakassering i 2020: programledere på TV, politibetjenter på gata, influensere på TikTok. I 2021 innførte Egypt en ny lov som gjør det straffbart med seksuell trakassering.

Loven har ført til at flere kvinner anmelder overgrep og at politiet og rettsvesenet har begynt å behandle anmeldelsene med større respekt. I en mye omtalt sak i fjor ble en student på et av Egypt beste universiteter dømt til 8 års fengsel for neddoping og voldtektsforsøk.

Også Alaas sak endte i retten. Hun tapte, mens overgriperen slapp unna med en bot.

– Dommeren skrev i sin begrunnelse, «hun er en poet og vant til å dikte opp historier. Vi mener hun har diktet opp dette», sier Alaa.

Den unge kvinnen gjentar stadig at hun er ferdig med saken og lever et godt liv som filmstudent i Kairo.

– Hva tenker du om kvinnekampen i Egypt?

– Jeg er ingen feminist. Jeg er ingen Jesus som skal redde verden. Jeg vil bare ta vare på meg selv.

Alaa mener at loven diskriminerer kvinner, men er ikke opptatt av å endre den.

– Hvis jeg blir overfalt igjen, vil jeg ikke gå til politiet. Se hva som skjedde sist. Hvis det skjer igjen, vil jeg gå tilbake og prøve å drepe overgriperen.

Egypts håp

Etter to møter med kvinner som forteller at det egyptiske rettsvesenet ikke fungerer, gir det håp å møte Nada El Shabrawy.

– Kampene som Marta Breen beskriver i boken; for oss er de ikke hendelser i fortiden. Vi er midt oppe i de, sier Nada med et smil.

Hun var en av egypterne som stod blant palmene på Den norske ambassaden og hørte den norske feministens oppfordring om å våge å si ifra.

Nå løper hun frem og tilbake mellom hyllene på en av Kairos største bokhandlere og viser frem bøker om kvinnekamp.

22 år gammel avbrøt Nada jusstudiene i hjembyen i Nildeltaet og flyttet til storbyen Kairo. Hun forlot den konservative familien av leger, farmasøyter og marinesoldater for å jobbe på en bokhandel.

– Min far spurte om jeg trengte penger og ønsket meg god tur. Min mor mente det var galskap.

Fem år senere bor hun i egen leilighet i Kairo, har gitt ut to diktbøker og driver youtube-kanalen Bokormen.

27-åringen forteller at kvinner i Egypt ikke blir behandlet som voksne mennesker.

– Venner sier til meg at jeg er heldig som er innflytter i byen. Fordi familien min ikke bor i Kairo, har jeg en unnskyldning for å bo alene.

Nada må bevise for omverdenen at jobben har gitt henne en suksess, som rettferdiggjør at hun ikke flytter hjem til mor. Mange egyptere ser på det som umoralsk hvis folk (og spesielt kvinner) bor alene. Da kan ikke familien følge med på hvem de har meg seg hjem.

I Egypt er det mye som er lovlig, men forbudt sosialt. Det gjelder yrker, påkledning og oppførsel. Etter at Nada i fjor sommer tok av seg hijaben, er youtube-kanalen hennes fylt opp av folk som slenger dritt om moralen hennes.

– Se på T-skjorta jeg har på meg. Er ermene lange nok til at jeg kunne ha hatt den på meg i hjembyen min? spør hun retorisk.

Da hun var i Paris og postet bilder av seg selv foran Eiffeltårnet med kortermet skjorte, var det bare tomler opp å se. Hadde hun hatt på seg slike klær hjemme, ville de samme folka som var begeistret over selfiene fra Paris kanskje ha rynket på nesen.

– Det er så mye dobbeltmoral, sier den unge egypteren.

Må vi bruke F-ordet?

I barnebokhyllen ved siden av «En pingles dagbok» finner Nada den arabiske «Kvinner i Kamp». Boken, pakket inn i plast, viser seg være den usensurerte utgaven. En versjon med kyssende kvinner mot en regnbuebakgrunn, som Nada helst ikke vil avbildes med.

– Hvilke kampsaker er det egyptiske kvinner er opptatt av nå for tiden? Spør jeg og gir eksempel på en norske kampsak: rettigheter for transkjønnede.

– Dette er en kampsak her i Egypt også! utbryter hun.

– Riktignok sitter alle aktivistene enten i fengsel eller de har flyktet til utlandet, men det er har blitt et tema som folk, i hvert fall noen få, snakker om.

27-åringen har brutt samfunnets forventninger og flyttet hjemmefra før hun giftet seg. Hun har kastet hijaben og flere av bøkene hun har anbefalt på YouTube handler om frihet

–Vil du kalle deg selv feminist?

– Ja, eller, jeg vet ikke.

Nada setter i gang, som hun gjerne gjør, med en lang forklaring med utgangspunkt i en bok hun elsker, denne gangen er det Isabel Allendes siste bok.

– I denne boken skriver Allende: Må vi bruke f-ordet? Kan vi ikke heller kalle oss liberale eller fritenkere? Nada skyver den chilenske stjerneforfatteren foran seg.

Er det problematisk å bruke ordet feminist i Egypt?

– Selvfølgelig er det , svarer Nada, nesten før jeg rekker å spørre ferdig.

– Ingen ønsker å få den merkelappen brukt om seg selv, verken privat eller på TV.

Å kjenne sensuren på kroppen

I Norge er feminist ikke lenger et skjellsord og regnbuefanen holdes høyt og stolt. 50- årsdagen for avkriminalisering av homofil sex feires med skeivt kulturår.

Marta Breen er tilbake på trygg grunn. Hun reiser rundt på ungdomsskoler og snakker om viktigheten av kvinnekamp.

På plenen foran rekkehuset hjemme i Oslo forteller hun om sitt møte med egyptisk ytringsfrihet.

– Menneskene jeg møtte i Kairo var vant til at det er visse ting man ikke snakker om. Mens jeg ble i dårlig humør når jeg ble fortalt at dette kan du ikke si.

«Kvinner i Kamp» har blitt gitt ut i 27 land og det var ikke første gang Breen opplevde at innholdet i boken, som beskriver den 150 år lange kampen for kvinners rettigheter, førte til kontroverser. I USA har forlaget dekket til alle brystvortene i boken. I Russland selges boken med 18-årsgrense. Men da hun kom til bokmessen i Kairo, ble hun regelrett fortalt at hun ikke skulle nevne LHBT.

– Som norsk forfatter er jeg vant til at ytringsfriheten så å si er total. Så det å få beskjed at jeg ikke burde snakke om LHBT-rettigheter på scenen, det synes jeg var ubehagelig.

Breen ba om en forklaring på forbudet og fikk det:

– Det kan sette ansatte i forlaget i fare.

Selv om det var ubehagelig, så holdt Breen seg til avtalen. LHBT-bevegelsens kamp, som får mye plass i boken, ble ikke nevnt fra talerstolen i Kairo. Likevel ble det et tema under lanseringen. En gjeng tenåringsgutter som hadde hengt ved den norske standen på bokmessen og tatt selfie med forfatteren, grep mikrofonen da det ble åpnet opp for spørsmål.

– De spurte meg rett ut «Hva synes du man bør gjøre for å fremme rettighetene til seksuelle minoriteter i Egypt?» Og da måtte jeg jo svare, sier Breen.

Så skjedde det ingen ting. Ingen politi stormet inn i salen, ingen brant regnbuesidene i boken. Men i det Breen møtte blikket til mannen som hadde styrt lyden under foredraget, så hun at han var svært takknemlig for at rettighetene til seksuelle minoriteter hadde blitt løftet frem i dagen. Det tenkte den norske forfatteren i hvert fall, for temaet ble ikke snakket om igjen, så lenge hun var i Egypt.

Til tross for at feminist er et skjellsord og homofili ikke snakkes om fra scenen – kan det se ut som om noe er i endring Egypt.