Hverdagslivet går sin gang tross ebola

MONROVIA (NRK): Det er kort mellom liv og død i Liberias hovedstad Monrovia nå. Mens mange forsøker å opprettholde et hverdagsliv midt i ebolaepidemien, må andre gi tapt - uten å få en sjanse til å overleve.

Sverre Tom Radøy
NRKs Afrikas-korrespondent

Pasienter dør foran portene til behandlingssentre. Det er ikke plass til alle. Fortvilede pårørende tar sine kjære med hjem igjen. Eller de lar være – og de syke dør på gaten, etterlatt og overlatt til seg selv.

En hjelpearbeider NRK snakket med, hadde passert en døende, liten gutt tidligere på dagen. Han lå der på bakken i eget oppkast og avføring og døde mens hun prøvde å trøste ham.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Porten til ebolamottaket på JFK Hospital i Monrovia, Liberia

Ebola-mottaket til JFK Hospital i Monrovia er fylt opp med tre ganger så mange pasienter som det egentlig har plass til, og må avvise mange som hadde trengt deres hjelp. Derfor har flere møtt døden utenfor denne porten.

Foto: Bengt Kristiansen / NRK

Der livet går sin vanlige gang

Fem minutter fra overfylte behandlingssentre ligger markedet i Monrovia.

Livet går videre rett rundt svingen for død og fordervelse, slik det så ofte gjør i katastroferammede områder.

Sterk, vestafrikansk pepper og et knippe hønseføtter. Kål og poteter. Kassava og yam.

Potetriset og kassavabladene er populære. Det kokes som spinat. Det er trangt om plassen. En kvinne åler seg fram og bærer salgsdisken, krakken og varene på hodet.

Frukt uten skall går det lite av. Man vet aldri om en flaggermus har vært borti fruktkjøttet. Dyret kan være opphav til ebolasmitten.

Derfor er også den lokale delikatessen; sterkt krydret flaggermussuppe tatt av menyen i mange hjem nærmere grensen til Guinea.

Winny Freewi får ikke solgt en kjøttbit i løpet av halvtimen fotograf Bengt Kristiansen og jeg er på markedet.

– Nei, dette går dårlig. Ingen vil ha kjøttet.

Hun tar opp et kujur hun mener er prima vare.

– Kok det med krydder og grønne blader, det er en sunn og billig rett, sier hun.

På Winnys disk ligger også lammekoteletter og griseføtter.

– Jeg tjener ingen penger. Etter ebolaen har sluttet folk å spise kjøtt, sier Winny og kommer med et tilbud det er lett å avslå:

Kjøttet er sikkert bra nok, men det er 30 fuktige grader på markedet, og fluer på svett, rått kjøtt er ikke salgsfremmende for en som er vant til kjøledisken.

Men ellers går handelen strykende. Brune bananer og svartbrent fisk puttes i poser mot en neve liberiske dollar.

Fotball uten berøring

Det er også dårlige tider for fotballspillerne i Liberia. Ja, for alle som driver med lagidretter.

I landet der en god omfavnelse og langt håndtrykk var en naturlig del av møtet med mennesker, dulter man nå bare forsiktig til hverandres albuer, med lange ermer.

– No touch, regelen er fornuftig, men gjør at vi ikke kan spille en skikkelig fotballkamp, sier Douglas.

Vi treffer ham utenfor byens største sportsarena, med Chelsea og Fly Emirates på brystet. Douglas er ingen Diego Costa, men holder ballen i lufta lenger enn de fleste, før han spiller den over til en annen Chelsea-tilhenger.

Ballen er ikke i bakken flere minutter, og får et anerkjennende nikk av en lubben fyr som løper forbi i hvit T-skjorte.

Om jeg vet hvem han der er? Douglas legger ballen død og peker.

– Det er visehelseministeren, Tolbert Nyenswah.

– Det er han som har det daglige ansvaret for regjeringens ebolaprogrammer.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Sverre Tom Radøy og Liberias visehelseminister Tolbert Nyenswah

NRK intervjuer Liberias visehelseministeren, Tolbert Nyenswah løpende på en fotballbane i Monrovia.

Foto: Bengt Kristiansen / NRK

USA

Jeg løper etter med mikrofonen og presenterer meg, redd for å bli avvist, slik en general for de amerikanske troppene hadde feid meg bort under frokosten på hotellet den samme morgenen.

Der hadde jeg bedt om unnskyldning for at jeg forstyrret, gitt offiseren kortet, og høflig spurt om det fantes en presseoffiser jeg kunne kontakte.

Lokale helsearbeidere har stilt spørsmål om hva amerikanerne driver med, og hvor. De har ikke sett særlige resultater siden president Obama annonserte at han ville sende inn flere tusen mann.

Å få en presseoffiser i tale, det ville NRK-teamet i Monrovia gjerne.

Jo da, de hadde med seg en slik mann. Presseoffiseren kunne være her når som helst, det var bare å komme tilbake.

Etter en halvtime gikk jeg som avtalt bort til generalens bord, og stilte meg litt på avstand i påvente at han skulle avslutte historien, som så ut til å muntre opp soldatene rundt bordet.

Ordflommen stanset, han så på meg og halvt ropte at nå måtte jeg bare se ha meg unna, og det litt fort.

– I am in charge here. Go away, go away! You have already disturbed me twice.

Utskjellingen vakte beundrende blikk rundt bordet.

Den løpende visehelseministeren

Men visehelseministeren var grei nok. Jo, han likte å løpe. Han mente selv han var godt trent, og hadde vært fotballspiller for noen år siden.

Vi snakket om George Weah, den legendariske spissen som ble kåret som verdens beste fotballspiller, selv om han ofte gikk og tuslet på banen før fintene eksploderte og ballen satt i mål.

– Jo da, George bor i byen. Jeg kjenner ham godt.

Jeg spurte om hva de trengte mest av hjelp utenfra, og fikk det vanlige svaret at det var utstyr, personell og flere lokaler til å ta vare på de syke i.

Jeg spurte ham om streiken, om at flere tusen helsearbeidere vil legge ned arbeidet etter klokka 10 dagen etter, hvis de ikke får hevet lønna fra ca. 2500 kroner måneden for de lavest lønnede.

Han sa han fortsatt innstendig ville be helsearbeiderne om å komme på jobb. At konsekvensene var for store.

Ber om ebola slipper taket

I kirken står Allice og synger med på en salme som Jerry Lee Lewis ville likt. Rock'n Roll. «Jesus is here.»

«Pass dere for hiv» står det på plakaten ved alteret. Nok en god påminnelse om at de fleste som dør her i landet, dør ikke av ebola. Og de dør uten mulighet til å få behandling. Kreftsyke og hjertepasienter må vente epidemien er over.

Ebola

Allice ber Herren om at ebola snart forsvinner.

Foto: Nathan Charles / NRK

Også søndagen i kirken er annerledes nå.

Alice og de andre festkledde damene vi snakker med mens de vasker hendene i klor utenfor inngangsdøren ber nå som før om at livet skal bli litt bedre for deres nærmeste, og seg selv.

Men først i bønnerekken kommer ønsket om at ebolaen må slippe taket.

På Miami Beach, rett bortenfor kirken, boltrer noen ungdommer seg i dønningene fra Atlanterhavet. På tavernaen ovenfor sitter et par med en Cola under en rød Bacardi-parasoll.

Liv leves, også i ebolaens tid.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt