En sen kveld i juli kom Nigerias første kjente ebola-tilfelle til et legekontor i et beskjedent strøk i millionbyen Lagos. Mannen hadde feber og oppkast, og ble antatt å være malariasyk. Han ble sluppet inn på venteværelset.
Det skulle koste den behandlende legen livet, og bli en historie om mot og innsatsvilje, og et eksempel på hvordan helsearbeidere som ikke har utstyr eller forutsetninger blir kastet inn i livstruende situasjoner.
Mannen ble tatt imot av klinikkens eier, legen Ameyo Stella Adadevoh, som egentlig var spesialist i sykdommer i kroppens hormonsystem. Men hun fattet mistanke om at det ikke var malaria, og at Nigeria kunne ha fått sin første ebolapasient.
Måtte pleie pasienten alene i 6 dager
Det var muligens innsatsen fra Adadevoh og hennes fåtallige stab som gjorde at Nigeria, i hvert fall så langt, har sluppet unna de store utbruddene, skriver den britiske avisa The Guardian.
I seks dager sto hun og hennes ansatte på for pasienten. De satte opp en egen isolasjonsenhet på legekontoret, de desinfiserte og lastet ned faktaark om sykdommen for å lære mer og beskytte seg mot smitten.
Og de satt med ansvaret alene, uten hjelp fra nigerianske myndigheter, som først seks dager senere flyttet ham til et offentlig sykehus.
Pasienten var en liberisk-amerikansk mann, Patrick Sawyer, en høytstående embetsmann fra Liberia. Han hadde kommet seg gjennom alle sjekkpunkter som var satt opp for å hindre ebolasmitte. Både ved utreise på flyplassen i Liberia, som da allerede var hardt rammet av ebola, og inn i Nigeria hvor han også ble sjekket og klarert for videre reise.
Smittet av pasienten
Søsteren hans hadde dødd av ebola hjemme i Liberia tre uker tidligere, og han kan ha fått smitten fra henne. Mens han lå døende på klinikken i Lagos, insisterte presidentens kontor i Liberia på at mannen skulle bli «løslatt» og få reise hjem for å delta på en konferanse.
Men doktor Adadevoh nektet å skrive ham ut.
Da pasienten døde etter en uke, ble ebola fastslått å være dødsårsaken. Nigerianske helsemyndigheter tok æren, og fortalte på en internasjonal pressekonferanse at det var landets raske inngripen med å sette ham i isolat, som hadde hindret videre spredning.
Men prisen betalte Adadevoh og hennes ansatte. Legen ble selv syk, trolig smittet av sin pasient. Familie og kolleger gjorde alt de kunne, men til liten hjelp. 20. august døde doktor Adadevoh av sykdommen hun hadde prøvd å stoppe.
– Vi forsøkte alt for å hjelpe henne, forsøkte å få tak i medisin, å få henne ut av landet, til et bedre sykehus, forteller sønnen Bankole.
Han sier til The Guardian at det tristeste er at hans mor ble i Nigeria for å drive et helsesenter som folk kunne stole på, men at nigerianske helsemyndigheter sviktet henne da det gjaldt.
I Nigeria har 11 helsearbeidere blitt smittet og fem av dem er døde, men utbruddet regnes for avsluttet. Alle de fem som døde var helseansatte som var i kontakt med den ene mannen fra Liberia.
De siste 21 dagene er det ikke meldt om nye tilfeller i Nigeria, og utbruddet regnes som avsluttet. Landet har hatt 20 smittede og 8 er døde, ifølge tall fra amerikanske smittevernmyndigheter.
Samlet har epidemien i Vest-Afrika krevet over 3800 dødsofre, og tallet på smittede har passert 8100.
Rammer helsearbeidere
Ansatte og frivillige helsearbeidere rammes hardt og direkte av epidemien.
I de fire hardest rammede landene i Vest-Afrika er helsestellet dårlig utbygd, opplæringen er dårlig eller manglende og smittevernutstyr nesten fraværende mange steder. Uten utenlandsk innsats hadde tallet på syke vært høyere, men mangelen på fagfolk er fortsatt stor. Norske helsemyndigheter har oppfordret norske helsearbeidere til å melde seg som frivillige.
Liberia har 51 leger, Sierra Leone har 127 leger, mens et land av samme størrelse, Norge, har 24 060 leger. Kontrasten er nesten grotesk.
WHO: Undervurdert risiko for helsepersonell
Av de over 8000 som har fått diagnosen ebola er en stor andel helsearbeidere. Verdens helseorganisasjon WHO sa for to uker siden at risikoen for helsepersonell antagelig har vært undervurdert.
Reviderte WHO-tall fra Sierra Leone, som er det landet som er hardest rammet, sammen med Liberia, viser at 6 av 10 helsearbeidere som ble smittet, døde.
I kampen mot ebola mangler sykehusene det meste av utstyr, og de frivillige er for få. I mangel av leger og sykepleiere, pleies ebolapasienter av frivillige uten utdanning, med enkle plasthansker, noen ganger også plastfrakker og munnbind – i sterk kontrast til det verneregimet som finnes på vestlige sykehus.
Sykehusene er overfylt, og mange pleies i svært enkle, midlertidige lokaler, telt og brakker. Utstyr de desperat trenger kommer ikke fram, men står fast på grunn av byråkratiske hindringer.
Frivillige helsearbeidere fra Leger Uten Grenser/Medisins Sans Frontiers ser dette daglig, og berømmer helsearbeidere og lokalt ansatte for en utrøttelig innsats.
Feltkoordinator Stephane Hauser i MSF i Donka i Guinea sier at pågangen av pasienter er enorm og at de risikerer å bli nedrent:
– Våre team viser en utrolig dedikasjon. De ser døden konstant i øynene, noen ganger deres egne kolleger, og de arbeider under vanskelige forhold. Men ikke én eneste person har sluttet, sier han.
– Tung beskjed å få
Lindis Hurum i den norske avdelingen av Leger Uten Grenser sier at det er sterkt å se hvordan de lokalt ansatte og frivillige helsearbeidere jobber under kriser. Hun har sett det samme mønsteret i flere land.
– Det er utrolig imponerende og sterkt å oppleve hvordan de hjelper andre, med fare for eget liv og helse. De som lever midt oppe i epidemi eller krise, og har sett familie og venner blir syke og dø, og noen ganger kolleger. Det imponerer oss veldig, og er givende å oppleve, sier hun.
Hurum sier det er tungt når beskjeden kommer om at noen av hjelperne selv er smittet.
Dette skjedde mandag, da beskjeden kom om at en norsk kvinne som arbeidet for Leger Uten Grenser i Sierra Leone ble syk, og i ettermiddag da ytterligere tre ansatte på ebolasenteret i Bo ble bekreftet smittet.
Til tross for strenge sikkerhetstiltak iverksatt av Leger Uten Grenser på arbeidsplassene, finnes ikke risikofrie soner. Den største trusselen er likevel smitte mellom lokalbefolkningen, utenfor arbeidstid.
Siden mars da epidemien brøt ut i Vest-Afrika har 14 av Leger Uten Grensers ansatte blitt smittet, hvorav åtte er døde.