NRK Meny
Normal

Slik forbereder NRK seg på tur til Liberia

MONROVIA (NRK): Liberia er verst rammet av Ebola-utbruddet, her er det registrert 2.316 døde. For å jobbe i disse områdene kreves ekstra forbehold.

Advarsler i Monrovia

I Liberias hovedstad Monrovia henger det store informasjonsskilte som forteller hvordan befolkningen skal gå frem for å hindre ebolasmitten.

Foto: Abbas Dulleh / Ap

«Hvor i all verden er»-fasen var over. Det vanlige utstyret pakket og klargjort; paracet, førstehjelpsskrinet, kniven til alle formål, negleklipperen, reiseguider, kart, en skjønnlitterær bok, imodium og håndsprit.

Ebola er noe annet enn Faraos forbannelse og Bombay Belly. Derfor var lista over forebyggende remedier lang, formaningene mange og kofferten full før truser og slagstøvler er hentet fram.

Plastmappa med utskrifter om råd og vink tar god plass i tursekken som blir med inn på flyet. All verdens helsemyndigheter prøver å korrigere oppfatningen om at ebola er ekstrem smittsom. Det er den ikke, men konsekvensene av å bli smittet er desto større.

Ved utgang 65 på flyplassen i Brussel får vi reisende stukket i hånda et skriv fra belgiske helsemyndigheter, der det står at risikoen for å bli smittet er «ekstrem lav».

Sverre Tom Radøy på vei til Liberia
Foto: Bengt Kristiansen / NRK

Belgiske myndigheter lener seg tungt på Det europeiske senter for sykdomsforebygging og kontroll, ECDP.

Viruset må ha fuktige omgivelser for å overleve. Det er ikke som influensaen, som sprer seg i luft. Men får du slim, svette, sæd, urin eller avføring fra en syk person inn i et sår i huden eller en kroppsåpning med slimhinner, da er sjansen stor for at du dør.

Egen sikkerhet

Den viktigste sikkerhetsregelen for fotografen og meg, er at vi holder avstand til døde og syke. Vi er verken leger eller likbehandlere. Vi skal verken inn på harde avdelinger på ebolasentrene, eller være nær smittede og døde.

TV-kameraet har en kraftig zoom om vi skulle få behov for slike bilder, og vi følger et strengt regime både hva angår egen oppførsel og bruken av beskyttelsesutstyr.

Sverre Tom Radøy vasker seg i Liberia

Fjerde vask siden flyturen, og ennå hadde vi ikke kommet til hotellet.

Foto: Bengt Kristiansen / NRK

Dette er styrt ut fra detaljerte anbefalinger fra Folkehelseinstituttet, europeiske helsemyndigheter og organisasjoner med erfaringer fra bakken som Leger Uten Grenser og Røde Kors. I tillegg har vi snakket med utenlandske kollegaer som har vært her før oss og fra flere andre.

Med i koffertene har vi blant annet heldekkende drakter, ansiktsmasker, vernebriller, munnbind, klorpulver, regntøy og slagstøvler.

Ingen flaggermussuppe

Vi ble hentet på flyplassen av sjåføren Daniel. Han skal kjøre firehjulstrekkeren med oss, og kun oss, i den uka vi er her. Bilen blir parkert på hotellets område og bare Daniel har tilgang til den. Ingen andre enn han. Fotografen og jeg skal kun berøre bilen innvendig og Daniel vasker den hver dag. Innvendig bruker han klor.

Hotellet er anbefalt av flere journalister og helsearbeidere som det beste i byen med hensyn til sikkerhet. Personalet går gjennom en rask helsetest før arbeidsdagen begynner. Vi gir beskjed om at vi står for det meste av renholdet selv, og bruker klor på flater vi berører, som lysbrytere, dørhåndtak, toalett, vask og dusj.

Vi har med oss tørrmat og tubepålegg, og spiser ellers bare på hotellet. Vi spiser ikke rå mat, og unngår frukt som ikke skrelles, favorittmaten til flaggermusen. Den regnes som en viktig smittekilde, så vi takker nei til en av landets delikatesser, en godt krydret flaggermussuppe.

Det rådet er lett å følge, selv for en som spiser slanger og maneter i Kina, krokodiller på Cuba, sure værballer på Island og som foretrekker rakfisken så stram at fisken snart må avlives på nytt.

Vi har med et rikholdig reiseapotek og drar ikke på lengre turer ut av hovedstaden. Vi holder oss på hotellet om kvelden. Portforbudet gjelder fra 22.00 til 06.00.

Vi har lært oss å ta på og ikke minst av verneutstyret. Vi er drillet i regel nummer en: Hold avstand, ingen kroppskontakt.

Det betyr tradisjonell asiatisk distanse uten håndtrykk, karslige klapps på skulderen eller kyss på kinnet. Vi unngår å ta oss i ansiktet og store folkemengder. Vi tar ikke offentlig transport og tar kameraet opp kun på plasser der vi ikke risikerer for stor oppmerksomhet.

Kameraet er dekket av plast, men renses allikevel med klor hver kveld. Når vi drar herfra skrus teknisk utstyr fra hverandre og blir liggende i kasser i over en uke. Viruset dør på tørre overflater, og raskere når temperaturen er høy.

Maskinvask dreper viruset. Allikevel blir ikke alle plaggene vi har med oss hjem.

Vi rapporter til våre overordnede hver dag og planlegger neste opptak i samråd med dem. Vi har en legeavtale før avreise, med helsesjekk og en risikovurdering av våre bevegelser gjennom uka.

Hvorfor reiser vi på tross av råd fra norske myndigheter?

Sjefen for utenriksavdelingen i svensk fjernsyn sa det slik:

– Om vi føljde UDs rekomendasjoner skulle vi inte komma långt ut i världen.

Det kan virke arrogant nok og norske myndigheter er fornøyde med at NRK er på plass, når utenriksminister Børge Brende besøker Liberia i neste uke.

Inn til Liberia

Det var flere mennesker bak innsjekkingsskranken til Brussel Airways enn det var reisende foran.

Fotografen og jeg hadde ikke fått plasser ved siden av hverandre på Flight SN 1247 via Dakar til Monrovia. En litt lattermild dame i uniform ved utgang 65, mente at det nok ordnet seg.

Tomme flyseter på vei til Liberia

Ni av ti plasser var ledige her på økonomiklassen.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Våre få medpassasjerer så ut som en blanding av journalister, bistandsarbeidere, skattejegere, politikere og en enslig musikant. Han skulle nok av i Senegal. Dakar har en av Vest-Afrikas beste musikkscener.

Skattejegeren hadde mørk dress og godt med gullenker rundt tyrenakken. Fra gjengen med helsearbeidere knitret det i nye kakifargede mikrofiberklær. Ni av ti plasser var ledige her på økonomiklassen. Foran forhenget der framme, var det trangere om plassen.

På vei ned flytrappa møtte vi den fuktige heten. Lufta var tung og luktet av lavoktan brensel ala Russland for noen år siden.

Bussen var fullpakka og stemningen dyster. Få lot seg friste av å holde i håndtakene som hang ned i snorer fra taket. Ut av bussen måtte vi stille os i ordnet rekke. En og en ble geleidet til tønna med kloroppløsning.

«Handwash sir». Fotografen ville ta et bilde, men ble straks irettesatt. Få flyplasser aksepterer slikt før passkontrollen.

Ved siden av stod en ung kvinne med ansiktsmaske, kjøkkenhansker og elektronisk temperaturmåler. Liberia vil ikke ha ebolasmittede inn i landet.

Køen foran passkontrollen var taus. Corina hotell reklamerte med strøm døgnet rundt og både varmt og kaldt vann. Inne i glassburet med passkontrollørene var stemningen høy. Latter og skjemt. Men i stedet for å slå hverandre på ryggen og ta en high five, dultet de borti hverandre, albue mot albue, med lange ermer.

Bagasjen min kom raskt. Fotografens fem kolli lot vente på seg. Lokalet var trangt og overfylt. Bagasjebåndet hylte. En amerikansk nonne og en streng prest forlangte å få en tralle inn i menneskemengden. En smilende politimann så spørrende på paret og viste med hånden at her var det nok ikke plass til slikt. Så bar han bagasjen for dem ut gjennom tollen.

Deler hotell med soldater

Utenfor ventet sjåføren Daniel med firehjulstrekkeren og en plastflaske med håndsprit til hver. Turen inn til byen tok en snau time langs mørke veier. Nå og da lyste lamper opp småbord, en håndfull stoler og en bod med brus, sigaretter og snacks.

En kvinne satt seg lekent ned på et fang. Daniel sa at de prostituerte hadde dårlige tider.

Strømmen i byen var gått. Det er vanlig og mange har dieselaggregat. Trafikklysene får kraft fra kinesiske solcellepaneler. Til venstre så vi et av sentrene til Leger Uten Grenser med store presenninger som tak og med et stort bål midt på plassen. Dit regner vi med å dra en av dagene.

Bortenfor ligger Miami Beach, stranden for familie-picknick, flørting på stranden og bading i bølgende.

Hotellrommet på Mamba Poit er fuktig og uten vinduer. Matserveringen svar stengt da vi kom i går kveld.

Forsamlingen rundt frokostbordene var mer interessant enn frokosten selv. To tyske soldater, en halvfull mann i dress, et bord med hjelpearbeidere, og der inne i et eget rom, amerikanske soldater med en general i spissen.

10 av de 4000 soldatene som Obama sender til området. Generalen bor visst her på hotellet, og virker jovial nok. Han hilser med å dunke albue med dem han møter. Vi får se om det blir med oss ved neste måltid. Nå venter sjåføren og sykehuset der de ansatte står i ring hver morgen, og synger sammen. Vi har en avtale med legen som kan vise til den beste overlevelsesprosenten i landet.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt