Historien om en helt

Kamel stod ved inngangen i sin restaurant, smilende og med en sigarett i hånden, som han alltid hadde. Rundt bordene satt middagsgjester: hjelpearbeidere, diplomater og journalister; rike afghanere og utlendinger, og spiste libanesisk mezze.

Vi snakket om sikkerhetssituasjonen i Kabul, et evinnelige tema. Den var blitt verre i det siste, og det var stadige angrep. Det siste hadde vart et helt døgn mot flere mål samtidig. Et nylig angrep mot en kafe i utkanten av byen, der gjester var blitt drept på kloss hold, satte en støkk i oss alle.

Kamel trappet opp forholdsreglene i takt med den forverrede situasjonen. Han sa han bestakk de rette folkene. Han hadde flere vakter, doble porter og en vakthund – Jeff – som så ut som en liten bjørn.

– Hvis noen angriper dette stedet, skal jeg selv forsvare det, sa han, og fortalte at han hadde et våpen liggende på et bakrom.

Jeg la ikke så mye i det da, den gangen i 2013. Det er jo sånn som er lett å si. Først i ettertid – når tilfeldighetenes brutalitet har satt det på prøve – har ordenes betydning sunket helt inn.

Taverna du Liban

Kamel Hemadeh var fra Libanon, men bodde i Kabul. Der drev han Taverna du Liban, en libanesisk restaurant i ambassadestrøket, gjemt bak høye murer. I de to årene jeg bodde i byen var det min stamrestaurant og jeg spiste der et par ganger i uken. Den var en oase av hygge i en by der krigen ellers aldri lot seg glemme.

Kamel var godt likt av alle. Han satt som regel i en sofa ved inngangen, omringet av venner. Da gjestene kom, reiste han seg for å ønske velkommen og slå av en prat.

Alle fikk retter på huset. Kyllingsuppe til forrett, mer mezze enn man bestilte, og sjokoladekake til dessert. Da han fant ut at jeg var vegetarianer, sørget han for at jeg alltid fikk soppsuppe isteden. Og en sen kveld da han så at jeg hadde en sårt trengt samtale med en venninne, satte han mer vin på bordet.

Vinen ble servert i tekanner slik at Taliban ikke skulle finne det ut. Som et tegn på Kamels humor, hadde tekannene bilder av druer. Det samme hadde de små tekoppene vi drakk vinen i.

Maten var god, omgivelsene hyggelig, men det var Kamel selv som gjorde stedet levende. Det hendte at han var borte i en måned eller to da han besøkte familien i Beirut. Da var stedet annerledes: tommere, kaldere.

Angrepet

Angriperne slo til bare noen måneder etter at jeg hadde forlatt Afghanistan. En fredag kveld klokken 19.30, midt i helgens middagsrush, som om de ville drepe flest mulig.

Ifølge mennesker som var der da, satt Kamel ved inngangen og spilte backgammon med venner da en selvmordsbomber drepte vaktene ved porten. Menn med automatvåpen skjøt Jeff og trengte seg inn i restauranten.

Kamel må ha tenkt fort i de sekundene. Han hjalp noen av sine ansatte ut døren på taket, til sikkerhet. Så, istedenfor å redde sitt eget liv, gjorde han det han alltid sa han ville gjøre. Han hentet våpenet sitt og gikk tilbake inn i restauranten for å beskytte sine gjester.

Kokken som gjemte seg – og som overlevde – var vitne til det hele. Han har fortalt at Kamel var den eneste som skjøt mot de to Taliban-krigere inne i restauranten. 21 mennesker ble drept, deriblant Kamel. Han ble returnert til Beirut med tre kulehull i overkroppen. Taliban tok på seg skylden for angrepet.

Kamel ble selv drept, men han reddet flere.

Det finnes mennesker som våkner hver morgen med vissheten om at de skylder ham alt.

Krig får frem det verste i mennesket, men også det beste.

Veivalg

Jeg var på et hotellrom i Addis Abeba den fredagskvelden. Nyheten kom på BBC: Restaurant i Kabul angrepet, mange drept.

De sa ikke hvilken restaurant det var. Det betydde lite for BBC, men det betydde alt for meg. Panikken bredte seg i kroppen mens jeg forsøkte å finne det ut.

Da jeg hørte om Kamel og hans siste valg, gikk det dypt inn på meg. Hvis jeg ikke hadde flyttet fra Kabul noen måneder tidligere, ville jeg trolig vært der den kvelden. Jeg ville ha vært et av menneskene som enten ikke lenger var, eller som skyldte Kamel alt.

Siden endret mange internasjonale organisasjoner og ambassader sine sikkerhetsregler. Ansatte fikk ikke lenger lov til å gå til restauranter; det ble regnet som for farlig. Angrepet mot Taverna var et vendepunkt.

Da jeg var tilbake i Kabul i juni i fjor, for første gang på tre år, kjørte jeg med vilje forbi. Det var ikke lenger noe der, bare høye, kalde murer. Oasen var tørket opp; krigen lot seg ikke lenger glemme.

Kompass

Jeg har tenkt mye på Kamels aller siste valg.

Blant annet en gang i Tyskland, halvannet år etter hans død, da jeg var på et sikkerhetskurs for journalister i konfliktsoner. Vi lærte førstehjelp, hva vi gjør hvis vi blir kidnappet, hvordan vi beskytter oss mot landminer og kuler.

En ettermiddag var det rollespill, der vi journalister befant oss i en landsby i en borgerkrig. Plutselig brøt det ut et opprør mot en sympatisk landsbyleder jeg hadde intervjuet like før. Han ble ført bort av en stor gruppe mennesker mot et uthus – den sikre død i slike situasjoner – og han hadde et panisk uttrykk i øynene.

Da gruppen med hoiende, hevnlystne mennesker passerte meg, grep landsbylederen meg rundt håndleddet, som om jeg kunne redde ham.

Jeg tenkte ikke. Jeg vurderte ikke for og imot. Et overlevelsesinstinkt skjøt inn, og jeg visste ikke hva jeg hadde gjort før etter at jeg forbløffet så hva som hadde skjedd.

Jeg hadde revet meg løs fra grepet hans. Landsbylederen ble ført inn i uthuset og låst inne.

Rollespill eller ei: Overbevisningen om at mitt moralske kompass naturlig peker i riktig retning, ble rystet i det øyeblikket.

– Det var ikke noe du kunne ha gjort, uansett, sa kurslederen etterpå.

Jeg tror han så hvor opprørt jeg var, mye mer over dette, enn over at jeg tidligere i rollespillet hadde tråkket på to landminer og fått begge beina revet av.

Unnskyldningen jeg gjentok for meg selv var at jeg som journalist kunne ha skrevet om landsbylederen, jeg kunne ha fått hans historie ut og kanskje på den måten ha hjulpet ham. Det hadde derimot ikke hjulpet noen om jeg også ble drept i uthuset, sa jeg til meg selv. Og kanskje hadde det vært rett, for moralske valg presenteres sjelden i svart-hvitt.

Å gjøre eller ikke gjøre

Det finnes mennesker der ute som handler slik som Kamel, som gir livet for å redde andre. Og det finnes mennesker som ikke gjør det.

Hva skiller de to? Jeg har ikke klart å finne svaret, annet enn et sterkt moralsk kompass. Men hvorfor har noen det, og andre ikke? Når kompasset er moralsk, finnes det ingen magnetisk pol som tvinger nålen til rett sted.

Under andre verdenskrig fantes mennesker som gjemte jøder i sine hjem, men også dem som sa nei til å gjøre det. Under folkemordet i Rwanda fantes hutuer som gjemte tutsier og det fantes dem som ikke gjorde det.

– Alt som er nødvendig for ondskapens triumf, er at gode mennesker gjør ingenting, sa filosofen og statsmannen Edmund Burke.

Hva sier så de som gjør ingenting? Alle dem som i historiens løp ikke aktivt deltok i overgrepene, men heller ikke gjorde noe aktivt for å stanse dem? De sier forskjellige ting. Men ofte sier de: Jeg har også en moralsk plikt til å beskytte mine nærmeste, min familie. Jeg har en moralsk plikt overfor dem om å holde meg selv i live.

Og slik har de en helt legitim unnskyldning til å ikke hjelpe alle dem som ikke faller inn under kategorien "de nærmeste." Men hvis alle tenker slik, tar ingen ansvar. Hvis alle tenker slik, kan ondskap triumfere.

Likevel har jeg tenkt mye på Kamels familie. En kone i Beirut, og to døtre: en i London, en annen i Dubai. Hva tenker de om valget han tok?

«Typisk Kamel»

Ved en tilfeldighet fant jeg Kamels ektefelle i Beirut. Jeg ringte henne og presenterte meg selv. Treårsdagen for Kamels død var akkurat forbi.

– De sier at tapet blir lettere med tiden. Men det blir ikke det, sa Nabila.

Jeg ba om å få komme på besøk, og derfor stod jeg denne uken i heisen i en boligblokk i bydelen Hamra, med en kake i hendene, mens jeg tenkte at jeg heller skulle ha tatt med blomster.

Nabila åpnet døren, en pen, smilende kvinne i høye hæler. Etter 32 års ekteskap har hun mange av de samme måtene å uttrykke seg på som sin ektemann, og jeg så Kamel i henne mens hun snakket.

Hun fortalte hvordan restauranten var en lidenskap for Kamel, men at han hadde bestemt seg for å forlate Kabul. Sikkerheten var blitt verre og verre, og egentlig skulle han ha dratt tre måneder før han ble drept. Planene var blitt utsatt. Men bare uken før angrepet, hadde han vært i Dubai for å finne et nytt restaurantlokale.

Jeg spurte hva hun tenkte om det han hadde gjort.

– Det var typisk Kamel, sa hun.

– Han tenkte alltid på andre.

Hun sa at hun ville ha blitt overrasket hvis Kamel hadde flyktet og reddet seg selv. Hvis noen hadde fortalt henne det, ville hun ikke trodd at det var ham. Han så det som sitt ansvar å beskytte stedet.

Hun hadde lurt på om han visste at han kom til å bli drept. Hun trodde det: Hvem kan egentlig stå imot Taliban-krigere med automatvåpen og selvmordsbombere. Hun trodde at han ville ha handlet likt, uansett om han visste eller ei.

– Mange sa til meg: «Hva er dette? Han burde ha reddet seg selv. Han burde ha tenkt på familien.» Men for meg, nei. Dette var ham. Jeg vet at hvis det hadde skjedd igjen, ville han ha gjort det samme.

Hun sa hun hadde vært sint. I de øyeblikkene hadde hun tenkt at han også burde ha tenkt på sin familie, spesielt på døtrene. Men han handlet på den eneste måten som var riktig for ham, og hun og døtrene var stolte av ham.

– Han mistet livet, men han gjorde en forskjell for noen gode mennesker, sa hun.

– Hvorfor tror du noen gjør slikt, og andre ikke, spurte jeg.

Hun ga egentlig ikke noe klart svar, bortsett fra at «Kamel alltid hadde vært sånn.» Da han var liten, beskyttet han dem som ble mobbet. Gjennom borgerkrigen i Libanon, sørget han for at naboer hadde mat og vann. Da faren ble syk, var han den av sønnene som reiste mest hjem for å ta seg av ham.

Og kanskje finnes svaret der, i hvert fall delvis. Kanskje er det i de små, daglige tingene, at vi finstiller våre kompass, slik at de er riktig innstilt når det virkelig gjelder.

Da jeg dro, inviterte hun meg til å komme tilbake på vin.

– I ordentlige glass, ikke tekopper! spøkte hun.
– Hils dine døtre, sa jeg.
– Deres far er en helt.