Det skal mer til enn oppussing for å reparere skadene i Gaza

Det var en ganske absurd scene: En boligblokk midt i Tel Aviv hadde et stort hull der raketten traff.

Nå sto jeg bare noen timer etter rakettnedslaget og snakket med eieren av en av toppleilighetene i den ni etasjer høye blokka. Vrakdeler lå spredt rundt, politiet hadde sperret av området og naboer satt på plaststoler og drakk kaffe utenfor.

– Jeg pleide å ha en femroms leilighet, men nå har jeg en toroms takket være Hamas, sier den eldre mannen og ser opp på blokka der han bor.

Raketten har delt leiligheten i to. Til alt hell var kona og han i et annet rom, i kjøkkenet, forteller han.

– Man må ha litt flaks i livet, sier mannen under den svarte hatten og smiler.

Sønnen bryter inn og forteller at faren overlevde holocaust.

– Nå må vi bare jevne Gaza med jorda. Vi har gitt dem 20 år, men nå er det slutt. Takk for at du hører på. Vi elsker Norge.

Det er søndag morgen 8. oktober, dagen etter terrorangrepet mot Israel, som ble starten på den blodige krigen i Gaza. Solen skinner, noen barn er på lekeplassen, men ellers er det uvanlig stille i storbyen. Butikker og restauranter er stengt på det som ellers er en vanlig hverdag her.

Selv var jeg kommet lørdag ettermiddag, som den første fra NRK.

Jeg hadde våknet tidlig i Istanbul morgenen 7. oktober, og satt meg til i sofaen med kaffe og bok da jeg kikket på X.

Der hadde noen lagt ut en video av det som så ut som paraglidere som krysset grensen fra Gaza inn i Israel. En annen viste en mann iført finlandshette og grønt pannebånd, som gløttet inn gjennom et kikkhull i en dør. Da han gikk videre, kom en person bak ham til syne. Han bar en rakett på ryggen.

Jeg sendte en melding til en israeler jeg møtte noen uker tidligere. Roy var en av mange tusen reservister som i månedsvis hadde demonstrert mot statsminister Benjamin Netanyahu hver lørdag, og truet med å nekte å tjenestegjøre.

– Hva skjer hvis Hamas har infiltrert Israel? spurte jeg.

– Jeg vet ikke. Det ser stygt ut! svarte Roy

Så barna bli bortført

Knappe to timer senere var jeg på vei til flyplassen i en taxi, med skuddsikker vest i bagasjen, usikker på hva som ventet.

Men allerede da jeg landet i Israel minnet det om krig.

Flyplassen var nesten folketom og det var tett mellom skiltene som viste vei til bomberommene.

Mens jeg ventet på kofferten skrev jeg til familien min at jeg var i Israel. Jeg kunne ikke skrive at det gikk bra, for det visste jeg strengt tatt ikke. Usikkerheten var stor. Jeg kjente et enormt ubehag.

Situasjonen var uoversiktlig med en pågående terrorhandling noen mil unna. Rundt 1200 mennesker ble drept i Hamas-angrepet. Det skulle gå mange timer før det israelske forsvaret hadde kontroll.

Samtidig startet de israelske flyangrepene mot Gaza. Krigen var i realiteten i gang.

Siden da er i snitt 200 palestinere blitt drept på Gazastripen hver dag. De aller fleste er kvinner og barn, som ikke hadde noe med terrorangrepet å gjøre.

Da jeg møtte mannen som fikk leiligheten i Tel Aviv spiddet av en rakett, hadde ikke Netanyahu offisielt erklært krig ennå.

Jeg publiserte aldri intervjuet med ham, for det ble overskygget av et annet møte senere samme dag:

På ettermiddagen sto jeg i stua til en far som hadde sett sine to barn på 2 og 4 år, sin kone og svigermor på et lasteplan på vei inn til Gazastripen.

I timevis hadde han snakket med dem på telefonen lørdag morgen. De hadde gjemt seg i sikkerhetsrommet mens de hørte skrik og skyting utenfor.

Den siste gangen de snakket sammen, sa kona at noen var inne i huset.

Etter det fikk han aldri svar. Han fortsatte å ringe i håp om at telefonen bare hadde gått tom for batteri.

Jeg forsøkte å sette meg inn i hans sted, men det var umulig. Alle dem han elsket høyest, var tatt som gisler. Han måtte være livredd og føle seg ganske maktesløs og alene i verden.

Jeg gikk derfra med en uggen følelse, og det slo meg at det ville bli mange turer til Israel fremover.

Demokratikampen som stilnet

Nå har krigen gått inn i sin femte måned og jeg pakker for min fjerde tur til Israel og Vestbredden. Det er fortsatt praktisk umulig for journalister utenfra å komme inn i Gaza.

Hva møter meg denne gangen?

De første ukene var israelere preget av sjokk, frykt og sinne. Siden har tonen vært at de må beskytte seg for enhver pris, og at de er de eneste som forstår hvilken trussel Hamas utgjør for Israel og verden.

Vil de reflektere mer over lidelsene på palestinsk side nå? Eller er det fortsatt bare Hamas sitt ansvar at det regner bomber over Gaza? Mange israelere jeg snakker med forteller at landet deres aldri vil bli det samme igjen.

En av dem er Roy, som jeg meldte med på morgenen den 7. oktober.

Jeg hadde blitt kjent med ham fem uker før terrorangrepet. Den gang fryktet han for fremtiden til sine to døtre, fordi han mente at Israels demokrati sto på spill.

Jeg spurte ham om hva slags demokrati Israel egentlig var når det okkuperte palestinske områder.

Han svarte at de altfor lenge hadde lukket øynene for det, og at de nå måtte gjøre seg opp en mening om hva slags demokrati Israel skulle bli.

– Vi er en ung nasjon, vet du. Nye generasjoner tenker annerledes, sa han

Men det virket ikke sånn under de store demonstrasjonene. Selv om mange sa at de var imot okkupasjonen, var det knapt noen som ropte opp om et fritt Palestina. Det å veive med palestinske flagg ble slått ned på. Jeg så det selv.

En mann løftet et palestinsk flagg under en fredelig demonstrasjon foran Netanyahus hus, og ble lagt i bakken. Deretter ble han ført bort mellom to politifolk mens protestene for demokratiet fortsatte.

Under massedemonstrasjonene hadde israelerne stått sammen og følt seg sterke. Nå, etter marerittet 7. oktober, følte de seg sårbare. Men de samlet seg under ledelsen til en statsminister de ikke ville ha.

Reservister som like før truet med å nekte å tjene landet, dro til fronten. Roy engasjerte seg i ulike støttegrupper. Jeg møtte ham tilfeldig da han ledet en marsj for at gislene ikke skulle bli glemt.

Elsker fortsatt Norge

De to små barna og moren som ble ført til Gazastripen under Hamas-angrepet, ble utvekslet og satt fri etter sju uker i fangenskap.

Den gamle mannen som fikk en rakett gjennom leiligheten, kan snart flytte hjem igjen. Skadene er reparert.

Når jeg nå, noen måneder senere, ser på videoopptaket av far og sønn utenfor blokka, føler jeg en tomhet. For det han sa om å jevne Gaza med jorden, har blitt en realitet.

Det skal mer til enn litt oppussing for å reparere skadene Israel har påført Gaza, der over halvparten av bygningene er ødelagt eller jevnet med jorden, ifølge FN.

Og de mange tusen drepte, de lemlestede, sorgen mange sitter igjen med, frykten palestinere i Gaza har levd og pustet i de siste månedene – kan det i det hele tatt repareres?

Sinnet rettet mot Israel har vokst seg stort, ikke bare blant palestinere, men over hele verden. Likevel krever israelere som dem jeg møtte utenfor boligblokka i Tel Aviv, at Hamas må knuses.

– Vi må bli kvitt den militære delen av Hamas så ikke flere opplever dette, skriver sønnen når jeg kontakter ham igjen.

Det kommer færre raketter inn over Israel nå. Men intensiteten i krigføringen i Gaza ser ut til å fortsette. Norge har vært blant Israels sterkeste kritikere.

– Du sa på opptaket at du elsker Norge. Hva mener du nå? spør jeg ham.

– Dere er et fantastisk folk. Vi står for det samme; frihet, forskning og utdanning. Jeg håper bare dere vil støtte oss slik som Tyskland, Østerrike og USA, svarer han.

Roy vet ikke lenger hvor Israel er på vei.

– Hver dag er blitt en kamp, sier han.