NRK Meny
Normal

Gjensyn med Kabul

Etter tre år drar jeg tilbake til Kabul, mitt gamle hjem. På overflaten er byen den samme. Så merker jeg forskjellen.

Kabulvindu

Utsikt mot Kabul under et intervju. Utenfor, den vakre byen; innenfor, en familie som hadde mistet en far og en sønn i et av de mange selvmordsangrepene. FOTO: KRISTIN SOLBERG/NRK

– Ikke gå på gaten, sier en afghansk venninne.

– Og du må alltid bruke hijab. Utlendinger blir kidnappet.

Senere samme dag gjentar hun det i telefonen. Neste dag skriver hun en e-post med samme melding.

«Jeg er bekymret for deg,» skriver hun. «Kabul er ikke som det var.»

Jeg er tilbake i Kabul for første gang på tre år. Det er en by jeg en gang kalte hjem. Jeg bodde her i to år. To på mange måter skjellsettende år.

De sier at alle som dekker kriger, har en krig som definerer dem mer enn de andre. Som regel er det den første, sies det, som i kjærligheten. Jeg er ikke enig i det, hverken i krig eller kjærlighet, men hvis jeg måtte peke på en krig der flest illusjoner brast, og der den jeg var før og den jeg var etter skilte seg mest fra hverandre, måtte det bli Afghanistan.

Etter to år her, tok det tre år før jeg ønsket å dra tilbake. Tre år der alle jeg snakket med, sa det var blitt verre, mye verre, i Afghanistan.

Fly

Utsikten fra flyvinduet før jeg lander i Kabul, spent på hva som vil møte meg. FOTO: KRISTIN SOLBERG/NRK

Samme, men ulik

Da jeg møter byen igjen, ser den nesten lik ut. Forandringer eksisterer, men mest i nyanser. I gatene er trafikken den samme, bare verre. Murene som skal beskytte mot bomber er de samme, bare høyere. Piggtråden som skal stenge inntrengere ute, er den samme, bare lagt i flere lag. Kroppsvisiteringene ved hoteller er de samme, bare flere.

Det er de usynlige endringene som er størst. Utryggheten hos dem jeg møter er mye mer fremtredende. Minuttene jeg kan tilbringe ute på gaten uten å tiltrekke uønsket – noen ganger fiendtlig – oppmerksomhet, er langt færre. Antallet mennesker som sier de vil forlate Afghanistan, at her finnes ikke en fremtid, var høyt før, men nå møter jeg knapt en person som ikke sier det.

Som min venninne som tre ganger på et døgn ber meg unngå å gå på gaten. Da jeg besøker henne, merker jeg endringen idet jeg går inn døren. Hjemmet hennes ser annerledes ut, tommere.

– Vi solgte alle møblene, forklarer hun.

– Og sønnen min sluttet på medisinstudiet.

For trekvart år siden skulle hun og familien forlate Afghanistan og flykte til Europa, etter å ha mottatt flere dødstrusler fra mennesker de ikke visste hvem var. Alle forberedelser var gjort. De betalte en menneskesmugler 15.000 dollar, over en hel årslønn, for å ta dem med til Russland, så videre til Norge over grensen ved Storskog. Men før de fikk dratt, ble menneskesmugleren arrestert, grensen ved Storskog stengt, og nå sitter de her, 15.000 dollar og en god del håp fattigere.

– Husker du hvordan det var da du bodde her? spør hun, nesten nostalgisk.

– Turene vi kunne dra på. Hvor mye bedre sikkerheten var. Nå kan vi nesten ikke gjøre noen ting.

Som om det var fred før. Det var det jo på ingen måte. Folk ble drept og bomber eksploderte. Forskjellen er at de gjør det så mye mer nå.

Få jobber

– Det er blitt mye verre siden sist du var her. Det skjer drap, kidnappinger, sier Abdullah, min gamle sjåfør.

Rykkingen mens han kjører, fra altfor brå bremsing og girskifting, er den samme som før. Han har aldri vært en god sjåfør, og som alltid blir jeg bilsyk der jeg sitter i baksetet. Men han er til å stole på, Abdullah, og det er det aller viktigste.

Dessuten vil jeg gi Abdullah en ukes arbeid mens jeg er her. Etter at jeg dro, jobbet han for en dansk journalist i et år. Men de siste to årene har han vært arbeidsledig, som så mange andre. Det som ikke rapporteres når utenlandske soldater drar fra et land, når verdens oppmerksomhet flytter seg andre steder, er at pengene også forsvinner. Jobber blir borte. De som etterlates, forlates ikke bare i en sikkerhetssituasjon som blir verre, men også i en situasjon der muligheten til å få en inntekt, blir mindre.

Tomme restauranter

Jeg bor på hotell Serena, og også dette hotellet er endret. Jeg blir kroppsvisitert to ganger før jeg kommer inn i resepsjonen, selv om jeg bare har vært ute en liten tur. Jeg hører ekko av min egne steg på vei til restauranten. Det er tommere her nå, men det er ikke annet enn forventet.

Det har vært tre angrep her, det foreløpig siste i 2014. Fire menn, med våpnene gjemt i sokkene, tok seg gjennom sikkerhetskontrollen. De drepte ni mennesker, blant dem to barn, som var kommet hit for å feire Navroz, det persiske nyttåret, med et godt måltid.

Nå er bordene i hagen er tomme. Annonsene på førstesiden i en afghansk avis om buffemiddagene har åpenbart liten effekt; ingen tør å spise her. Jeg orienterer meg om nærmeste nødutgang og spiser mest i stillhet, nevner aldri massakrene her.

Kabulgate

Det ser likt ut, og det tar en stund før jeg merker endringene i Kabul. FOTO: KRISTIN SOLBERG/NRK

En stengt dør

Jeg snakker heller ikke om min gamle stamrestaurant og hva som skjedde med den, selv ikke når Abdullah kjører forbi det som nå er en stengt bygning i ambassadestrøket.

Da jeg bodde her, pleide jeg å spise på La Taverna du Liban et par ganger i uken. Kvelden før jeg flyttet herfra, var det derfor bare naturlig at jeg dro til La Taverna. Det var ved et bord der at jeg begynte å gråte den kvelden, uten å klare å forklare hvorfor, på spørsmål om hvordan jeg følte meg etter å ha bodd her i to år. Jeg tror det skyldtes skuffelsen – ja, skuffelsen! – over å ha innsett hvor lett det er å ta liv og å starte kriger, når de kjempes langt unna våre egne sivilbefolkninger.

Jeg kjente innehaveren, Kamal fra Libanon. Han pleide alltid å servere ekstra mezzeretter på huset, og gjestene ble så vennlig innstilt at de alltid kom tilbake selv om de andre rettene var såpass dyre at de mer enn nok gjorde opp for gratisrettene. Kamal tok forholdsregler: Vinen ble servert i tekanner, slik at det ikke skulle være så åpenbart at han serverte alkohol. Han smilte og sa at han bestakk de rette folkene for sikkerhetens skyld. Og han la til: «Hvis noen angriper, skal jeg egenhendig beskytte dette stedet.»

Det var nettopp det han gjorde, da Taliban slo til i beste middagstid en fredagskveld etter at jeg hadde flyttet. Kamal hjalp noen av sine ansatte i trygghet ut en bakvei. Så, istedenfor å redde sitt eget liv, hentet han våpenet han alltid hadde skrytt av at han hadde, og kjempet mot inntrengerne for å beskytte gjestene sine. Han og 20 andre ble drept, massakrert på kloss hold mens de spiste libanesisk mezze.

Drepte venner

Mange er blitt drept siden. 2015 var et rekordår for antall drepte sivile siden verdenssamfunnet fant ut at de burde begynne å telle. 2014 var forrige rekordår. Så, før det, 2013, og før det, 2012. Det skal ikke mye fantasi til for å anslå hva som vil skje i 2016.

En morgen ringer tolken min og sier at han ikke har sovet hele natten.

– To venner er blitt drept i Helmand, sier han.

En afghansk og en amerikansk journalist, drept av Taliban i et angrep mot de afghanske spesialsoldatene de reiste sammen med. Kistene deres skal fraktes til Kabul samme dag. Vår tolk skal hente kroppene deres, sørge for at de blir sendt tilbake til familiene i Kabul og i USA.

Samme kveld møter jeg min tolks bror. Også han kjente den afghanske journalisten, og ansiktet hans er dratt.

– Da jeg sjekket Facebook i dag, innså jeg at fire av mine venner er blitt drept bare det siste året. Profilene deres er der ennå.

Fremtiden tilhører andre

Etter hvert merker jeg at en ting mangler i Kabul nå. Det pleide å henge en plakat med en reklame for et mobilselskap et sted i gatene. Der var det et bilde av en ung mann med en telefon i hånden. I røde bokstaver stod det: «The future is yours!» Jeg kjørte ofte forbi den før. På gode dager kunne jeg smile oppgitt av den åpenbare usannheten. På dårlige, gjorde den meg sint.

Kabulbarn

Barn jeg passerte i en gate i Kabul. Afghanistan regnes ofte som det verste stedet i verden å vokse opp. FOTO: KRISTIN SOLBERG/NRK

Man sier jo til ungdommer at fremtiden er deres, men den er ikke det i dette landet. Her vil fremtiden bli definert av menn med kalasjnikover, med og uten skjegg avhengig av hvilken side de kjemper for. Og av skråsikre menn med dress og slips hvis egne familier aldri vil måtte sette sin fot her.

Plakaten er ikke her lenger nå, eller i det minste kan jeg ikke lenger se den. Kanskje er det et symptom på at krigen på mange måter er blitt ærligere. Politikere i Vesten sier ikke lenger at dette ikke er en krig, slik de gjorde i årevis, til tross for at situasjonen på bakken skrek at de løy. Bare de mest kunnskapsløse tør lenger å påstå at det går bra i Afghanistan.

En nedslående rapport

Mens jeg er i Kabul, kommer rapporten fra det regjeringsutnevnte Godal-utvalget hjemme i Norge. I halvannet år har noen av landets fremste eksperter på Afghanistan gransket Norges rolle, og de konkluderer: «Etter mange års internasjonal innsats i Afghanistan, er situasjonen i landet nedslående.»

Konklusjonen er nærmere opplevelsen på bakken i Kabul enn jeg pleier å høre fra Oslo. Da jeg bodde her, pleide jeg å si: «For å lære av våre feil, må vi først vedkjenne oss dem.» Ellers er det lite håp. Men selv om feilene nå står skrevet svart på hvitt i over 200 sider i Godal-utvalgets rapport, tør jeg likevel ikke håpe at de ikke vil bli gjentatt. Kanskje ikke her, men på et annet sted, i en annen krig.

Kabulås

'Etter mange års internasjonal innsats i Afghanistan, er situasjonen i landet nedslående,' slo Godal-utvalget fast. FOTO: KRISTIN SOLBERG/NRK

En fremmed stemme, en fremmed by

Den siste dagen i Kabul sitter jeg på hotellrommet og redigerer en TV-sak til Dagsrevyen. Jeg har rødt pass og skal snart sette meg på et fly til fred. Hvis jeg vil, kan jeg bli der, i freden.

Jeg hører min egen stemme i råstoffet. Det er fra den første dagen her, jeg har nettopp landet, og jeg høres glad ut.

– Det er som om å komme hjem igjen, sier stemmen, mens kameraet viser bilder tatt fra bilen ut på gaten. Piggtråden, politimennene, de suser forbi i Abdullahs gjenkjennelige rykk- og napp.

Stemmen tilhører en som ennå ikke har innsett at det ikke lenger finnes en eneste utlending ute i gatene. En som ikke har sett min venninnes tomme hus, som ikke har hørt min tolks stemme når han forklarer hvordan lik ser ut etter et Taliban-angrep, som ikke har reflektert over fire Facebook-profiler som ikke lenger blir oppdatert, som ennå ikke har sett den stengte døren til La Taverna. Den tilhører en som ennå ikke vet at politiet i Kabul straks skal si at utlendinger bør holde seg innendørs, eller bruke sikkerhetsvakter når de ferdes ute, for de kan ikke lenger sørge for noens trygghet.

Så fjerne ordene virker nå, bare en uke senere. Dette er ikke hjemme. Dette er en fremmed by.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt