Pat og elevene fikk beskjed om å løpe for livet

11. september 2001 var den fjerde skoledagen i høstsemesteret på New Yorks offentlige skole nummer 234, som ligger i en anonym murbygning fire kvartaler unna World Trade Center.

Klokken 08.40 hadde Pat DeMarco akkurat ønsket de nye førsteklassingene velkommen, flere av dem kjente hun fra førskolen.

– Jeg var ute og hentet dem, og plutselig så jeg noen av foreldrene løpe. Det var da jeg så det første flyet. Jeg tok med meg barna inn og da jeg gikk ut i skolegården, så jeg at det var et stort hull i det ene tårnet, sier DeMarco til NRK.

• Tidslinje: 11. september minutt for minutt
• Tidslinje: 10 år med terror

Som så mange andre, trodde hun det dreide seg om en ulykke, og det var det hun fortalte barna. Førsteklassingene fikk tegne, male og leke med byggeklosser mens DeMarco gikk for å finne ut hva som skjedde.

Det var da skolens rektor begynte å gi instruksjoner, ba lærerne om å trekke for gardinene og foreldrene om å komme inn.

– Fordelen var at det skjedde på et tidspunkt da mange foreldre fortsatt var her og kunne ta med seg barna sine. Noen av dem lot imidlertid barna være igjen hos meg, fordi de følte at de ville være trygge, sier DeMarco.

• Les også: USA jakter på personer bak ny terrortrussel
• Les også: Hva USA mistet etter 11. september

«Løp for livet»

Ettersom mer informasjon ble tilgjengelig, ble barna sendt inn i gymsalen. Lærerne ringte rundt til foreldrene som hadde forlatt skolen, og de fleste ble hentet. De som var igjen ble bedt om å gå ned i kjelleren.

– Litt senere, nærmere halv ti eller ti, hadde det første tårnet allerede falt. Man var ikke sikker på om det andre også ville rase sammen, og da fikk vi beskjed av politiet og brannvesenet om å løpe for livet og ikke se oss tilbake, sier DeMarco.

• Les: – Sønn, du har satt flyet vårt på bakken
• Les: Bak kaoset og sotet og terroren

Tusenvis av mennesker tok seg nordover fra World Trade Center for å komme bort fra røyken, og DeMarco forteller at hun måtte se.

– Jeg måtte snu meg og se hva som skjedde. Det jeg så, var en bølgende, grå masse som veltet fram mellom bygningene. Himmelen, som hadde vært klar og blå, var helt askegrå. Vi var alle helt dekket av det, sier hun.

Men av det hun husker best, er lukta som kom fra de raserte skyskraperne.

– Jeg håper jeg aldri får kjenne den lukta igjen. Det var den merkeligste lukta jeg noen gang har kjent. Det var kjemikalier, og vi fant senere ut at det sannsynligvis også var menneskerester. Jeg kommer aldri til å glemme den, sier hun.

Forklarte angrepet til barna

DeMarco, de andre lærerne og rundt 25 elever løp nordover mot en annen skole i Greenwich Village, og kom seg i sikkerhet der.

I tiden etter 11. september måtte all undervisningen foregå der, ettersom skole 234 ble rekvirert av politiet, brannvesenet og ambulansetjenesten for bruk i rednings- og oppryddingsarbeidet.

• Les: 11. september i tall

Bygningen trengte også en kraftig opprydding, og det tok fem måneder før DeMarco og klassen hennes kunne flytte tilbake.

Samtidig måtte lærerne finne ut hvordan de skulle snakke med elevene om terrorangrepet.

– Det var viktig at de følte seg trygge. Noen ble jo hentet av foreldrene, og jeg forsøkte å holde dem rolige. Jeg kunne ikke få panikk, jeg måtte beskytte dem, sier hun.

Selv om noen av barna visste godt hva som hadde skjedd, valgte DeMarco å ikke fokusere for mye på hvem som sto bak.

– Det kommer an på alderen. Man kan forklare at noe fælt har skjedd, og at vi ikke vet helt hvorfor denne personen gjorde det. Men jeg tror virkelig at det er mer godt enn ondt i verden, og det prøver jeg å formidle til barna.

Bruker ord og sanger

Ti år etter angrepet er det fremdeles mange amerikanere som sliter.

– Jeg har fortsatt en venn som ikke kan ta T-banen, og vil ikke ha noe med markeringen å gjøre i det hele tatt, sier DeMarco.

I forbindelse med tiårsmarkeringen søndag har hun forsøkt å forklare hva det dreier seg om til de nye førsteklassingene.

– Med de minste barna, fem- og seksåringene, bestemte vi oss for å finne ut hva de visste. Vi begynte med å spørre dem om eksempler på en feiring, et jubileum, og til slutt markering, sier hun.

DeMarco sier hun forklarte barna at man noen ganger markerer noe som er trist, og at det er noe man gjør for å føle seg bedre.

– Vi vet ikke hvorfor. Noen ganger skjer fæle ting. Men på grunn av det bryr mennesker seg om hverandre, og er snille mot hverandre, sier hun.