Farvel til The gloved One

Hopp til innhold

I sommervarme dager har verdens øyne har vært rettet mot solfylte California, og vi journalister har rapportert hjem om små og store nyheter, spekulasjoner og rykter. Ingen nyhet var for stor, ingen var for liten.

Avslutningen og comebacket

Tirsdag ble det hele avsluttet med en minnestund, som de fleste av oss som var til stede, og de av dere som så på TV, vil huske lenge.

Les: Hyllet Jackson med «We Are The World»

For Michael Jackson har vært forsidestoff og dominert nyhetsbildet tidligere, men denne gangen var det for siste gang. Dette var hans avslutning, hans comeback.

Med underholdningsartister av ypperste klasse , ble heldigvis ikke seremonien en overdådig affære, men en rolig og ærlig hyllest av en av de kanskje aller største underholdningsartistene verden noen gang har sett, på godt og vondt.

Fikk trøst på tantes fang

Helt fra brødrene trillet gullbåren inn på det hvite podiet, til datteren Paris’ uforglemmelige farvel, satt tilskuerne inne i hallen og rundt TV-ene, med klump i halsen, tårer i øynene og et smil i munnviken.

Video: – Jeg elsker ham så høyt

For dette har hele tiden handlet om følelser. Helt siden vi journalister inntok byen, og jaktet historier ved Neverland. Ved Hollywood Boulevard. Ved leiligheten han leide i Beverly Hills eller ved huset til foreldrene i Encino. Så har vært snakk og spørsmål om følelser. Familien sine, fansen sine og journalistene sine. Og nå artistene sine.

Som da Usher gikk ned til kisten. Tok på den og sang ”Gone too Soon”. Da krøp syv år gamle Blanket opp på tante Janets fang på første rad, og fikk trøst. Han var nok ikke den eneste som ønsket litt trøst da.

Det var magi

Vi har fulgt denne mannen lenge, vi har spekulert. Vi har fortalt usannheter. Vi har bygget han opp. Vi har revet han ned. Nå er det hele er over.

Og vi hadde alle for en stakket stund glemt spekulasjonene om overdose . Om han fikk leger til å utskrive smertestillende . Vi brydde oss ikke om farens pussige utspill om sitt nye plateselskap . Vi hadde glemt tvisten om foreldreretten . Og tenkte ikke på om Neverland skal bli et nytt Graceland eller ikke . Dette var ikke tiden for spekulasjoner om han var skallet eller om han var barnas biologiske far . Dette handlet om artisten, og ikke minst mennesket Michael Jackson.

Jeg vil nok huske dette lenge. Spesielt da den geniale Stevie Wonder satt seg ned ved pianoet og sang «Never dreamed you’d leave in summer” for bare å skli over i «They won’t go when I go» til sin venn, The Gloved One. Det var magi. Det var et øyeblikk. Det er nå historie.