Exodus - et annet skip til Palestina

Konflikten i Midtøsten ligger badet i et kaldt, klart og ubehagelig lys.

Ingen slipper unna; ikke Europa som dobbeltmoralsk kritiserer blokaden av Gaza uten å gjøre noe for å bryte den; ikke de arabiske statene og Iran som instrumentaliserer palestinernes lidelse; ikke FN med sin makteløshet; ikke USA hvis presidents Kairo-tale klinger hult som fra en faraos grav selv om den bare er ett år gammel; ikke palestinerne som er splittet og ute av stand til å ta grep om sin egen skjebne.

Først og fremst er det Israels blokade av Gazastripen som verden ser på ny, og noen med nytt blikk, en blokade som sakte men ubønnhørlig struper en befolkning på 1,5 millioner mennesker.

Aksjonen utenfor Gaza

Vi vet alle hvorfor denne fastlåste konflikten igjen står på avisens førstesider og debatteres heftig på Facebook og på riksdekkende TV-kanaler: Bordingen av det tyrkiske skipet «Mavi Marmara» i internasjonalt farvann, den etterfølgende blodsutgytelsen og tilfangetakingen av aktivistene.

• Les: Soldat: Drepte seks i selvforsvar
• Les: - De ni ble skutt til døde

Det er ikke første gang et skip lastet med hjelpesendinger forsøker å trenge inn til Gaza, men det er første gang den får en slik oppmerksomhet.

Aktivistene lyktes med god hjelp av det israelske forsvarets voldsbruk i å sette konflikten på dagsorden, og det på en måte som utrolig nok gjør frontene klarere og tydeligere enn under Gaza-krigen i 2008.

Reaksjonene kom raskere, og de var mindre tvetydige.

Tidligere drama

Et skipsdrama i Midtøsten.

Det er ikke første gang i nyere historie et skip skaper overskrifter.

Jeg tenker på 1988 da flere hundre journalister stod klare på Kypros for å bli med palestinske flyktninger på en skipsreise tilbake til Israel og de palestinske områdene.

Skipet som var kalt «Al-Awda» eller «hjemvendelsen» på arabisk, ble utsatt for sabotasje og seilte aldri ut fra havn. PLO gjorde ingen nye forsøk.

Jeg tenker på «Exodus», den berømmelige historien om jødiske flyktninger som hadde overlevd Holocaust og dro sjøveien til det som den gang var et britiskkontrollert område.

De fikk ikke slippe inn. Britiske soldater bordet skipet, mishandlet flyktningene, drepte tre og sendte skipet tilbake til Tyskland.

Historien om «Exodus» ble filmet og skrevet bok om, fakta ble forandret og stemte til slutt dårlig med den egentlige hendelsen. Men det betydde lite, det dreide seg om å forme fortellingen, vise hvem som var offer, hvem som var overgriper og hvem som ville mest.

Sionistene var den gang den drivende kraften, og de lyktes i å få Vesten, særlig USA til å se på verden med deres øyne.

Britene, som hadde kompliserte sammenhenger å ta hensyn til, var det ingen som hørte på.

Varsellamper i Tel Aviv

Parallellene mellom det og måten i hvert fall europeiske ledere reagerte etter hendelsene til sjøs denne uken, burde gjøre at det blinker noen varsellamper i Tel Aviv og Jerusalem.

Selv om Norge ikke er representativt for verden, er det oppsiktsvekkende at et flertall av befolkningen mente den norske offisielle reaksjonen var for mild.

Med andre ord, det som står på spill her er Israels anseelese i verden, eller det som er igjen av den, og israelske statens evne til å få verden til å forstå hvorfor den handler som den gjør.

• Les: Smuglet ut video fra Gaza-skip
• Les: Gaza-bording skaper PR-krig på YouTube

Klarer den ikke det, vil det ha store konsekvenser på sikt, særlig i forholdet til i demokratiske stater. Egeninteressen vil til sjuende og sist avgjøre hvordan stater legger opp sin utenrikspolitikk.

Så hva er nytt? Var det ikke slik under Libanon-krigen i 2006 eller intifaden i 1987 for den del? Har ikke israelerne vendt seg til å stå i mot verden? Vil ikke USA alltid støtte dem fordi Israel-støtten er så utbredt blant amerikanere flest?

Kanskje, men forandringer foregår langsomt og er ikke alltid så lett å få øye på. Det er en utbredt misoppfatning både blant politikere og kommentatorer at fordi verden på overflaten i dag ser ganske lik ut som den i går, så er alt ved det samme.

Det er slik revolusjoner oppstår.

Orden og uorden

Verdenspolitikken holder i dag gradvis på å gli over i en ny orden, eller uorden om man vil, der mange beslutningssentra konkurrerer, og selv om Washington vil bestemme mest, vil de ikke bestemme alt.

Det er en verden som er bundet sammen med flyktningstrømmer, Internett og økonomiske forbindelser som over tid grunnleggende vil forandre måten land og mennesker forholder seg til hverandre, og det kommer til å få konsekvenser også i Midtøsten.

Man skal være forsiktig med historiske paralleller.

Det er ikke sikkert «Mavi Marmara »kommer til å bety for palestinerne hva «Exodus» gjorde for sionistene.

Men jeg mener at skipet, den israelske aksjonen og den internasjonale reaksjonen viser at noe nytt er emning.

Standpunkter som før var forbeholdt marginale grupper er blitt gangbar mynt i den brede offentligheten og viktigst av alt på kort sikt, viser den en ny politisk virkelighet i Midtøsten.

• Les: USA presser Israel hardt på Gaza

Tyrkia har foretatt en politisk u-sving. Nato-landet støttet indirekte og entusiastisk opp om «Mavi Marmara»-prosjektet i forkant og ordbruken etterkant har vært meget kraftig.

• Les: - Forholdet til Israel er endret for alltid
• Les: Tyrkia vurderer minimumsforhold med Israel

Vi er ikke nødvendigvis nærmere en løsning på konflikten. Det politiske regnestykket går fortsatt ikke opp, men Tyrkias forvandling for åpen mikrofon fra trofast israelsk alliert til den ledende kritiker gjør alene denne ukas hendelse til en milepæl i Midtøstens historie.