Et kinesisk stikk

Da dagen for stikket kom var jeg fremdeles usikker, men bestemte meg for å følge dette rådet: «når du ikke vet hva du skal gjøre, gjør noe».

Da ble det vaksine.

Jeg er ganske overbevist om at jeg ikke hadde oppsøkt vaksinering selv, men nå hadde altså både jeg og mesteparten av det utenlandske pressekorpset fått tilbudet.

Flere av mine kollegaer jubler over muligheten. Kina er i gang med å lansere et vaksinepass. Kanskje et stikk kan gjøre reising lettere?

Uvisst

Mange av oss har vært i Kina i over ett år uten å reise ut, fordi vi kan miste muligheten til å komme tilbake.

Er man så heldig at man slipper inn, blir man satt i tre ukers streng karantene, og testet høyt og lavt. I nesen, i svelget, og etter hvert analt. Mange vil ha seg frabedt det siste, fordi det kan oppleves krenkende.

En kollega telte lenge på knappene før hun endelig tok sjansen på å reise hjem til sin syke far. Nå håper hun, men vet ikke, om Kina ser i nåde til hennes viktige ærend, og lar henne komme tilbake.

En annen dro hjem for å utføre en viktig operasjon. Trass i at hun har arbeids- og oppholdstillatelse, er hennes tidspunkt for retur til jobben i Kina høyst uviss.

Ektefellen til en kollega er strandet i India. Selv om de bodde sammen i Beijing får hun nå ikke innreise. Han må velge mellom å dra til henne, og selv risikere å strande der, eller å forholde seg til et avstandsforhold på ubestemt tid.

Vaksinepasset høres derfor forlokkende ut. Men svaret fra utenriksdepartementet er nedslående: Det gjelder ikke for utenlandske journalister.

Så når jeg får et stikk fra Kina, nesten i gave, grubler jeg over dette. Hva skal jeg med en kinesisk vaksine?

Les også: Ett år etter Wuhan er Kinas hovedstad i full beredskap

Et stikk

Jeg er innkalt til vaksinesenteret klokken halv fem om ettermiddagen, og møter opp tidlig. Ved innkjøringen er det ingen tvil om at dette er stedet, for store skilt med VAKSINE lyser mot meg, og piler viser vei.

Før jeg blir viftet inn porten kreves den digitale dokumentasjonen jeg er blitt tilsendt. De må være sikre på at jeg er i riktig ærend.

Lukten av vår og nyutsprungne grønne knopper skaper en avslappet stemning. Vaksinesenteret ligger nemlig i Chaoyang-parken, og er visstnok et messelokale som tidligere er brukt til byplanlegging.

– Velkommen, er du journalist?

Jeg bekrefter, sier mitt navn, og innen ti sekunder er jeg geleidet inn i en folketom korridor som fører til et stort og åpent lokale med skinnende rent gulv.

På hver side sitter det mengder av folk i smittevernklær, munnbind og visir, og jeg blir et øyeblikk forvirret, for de ser alle på meg. Jeg er nær sagt alene. Her er det ingen kø.

– Hvor skal jeg?

– Du kan sette deg her, sier de som er nærmest meg, og gir meg papirer å fylle ut. Jeg må bekrefte at jeg ikke har alvorlige sykdommer, og får et stempel som sier at jeg er godkjent for vaksine.

Rundt neste sving åpenbarer det seg to rekker med nummererte avlukker. Vennlige engelsktalende personer i blå smitteverndrakter står klar med et vær så god. Her er det bare å velge seg en dør med et lykketall, og la det stå til med et stikk.

Jeg har ikke på forhånd fått vite hvilken av Kinas fire godkjente vaksiner jeg får, og er skeptisk helt til det er for seint å angre.

– Slapp av, sier personen bak visiret, som har sprøyta klar. Så kommer det skarpe stikket.

Det svir litt i armen og så er det gjort.

– Det gjør vondt, sier jeg, og de blåkledde ler lett. De sier jeg må la dusjing vente til dagen derpå, og formaner et nei-nei til alkohol.

De blåkledde varsler at jeg kan vente meg trøtthet og hodepine, men drar litt på det når jeg spør hvilket merke vaksinen er.

– Det er nok Sinopharm, blir jeg fortalt.

Jeg blir ført videre til en ventehall, og slipper ikke ut før klokka har gått i tretti minutter.

Opplevelsen gjør meg mer overbevist om at det jeg har fått i kroppen er proffe saker.

Informasjon

Ifølge det statlige selskapet Sinopharm er vaksinen jeg har fått 79 prosent effektiv. De forente arabiske emirater, som er et av en håndfull land som har godkjent vaksinen, sier at den har 86 prosents virking.

Langt bedre enn ingenting, men mangelen på informasjon er nettopp en av sidene ved dette jeg ikke liker.

Det er ikke publisert noen vitenskapelig dokumentasjon om vaksinen etter at den kom i tredje fase, og den er foreløpig ikke godkjent av Verdens helseorganisasjon.

Kina er i motbakke når det gjelder internasjonal lansering av alle sine covid-vaksiner. I tillegg til en økt vestlig skepsis til landet, lar Vesten seg ikke overbevise når dataene uteblir.

Mangelen på generell åpenhet gjør meg også litt nervøs. Noen kollegaer har blitt invitert til å besøke vaksinesenter, men mange av oss har blitt avvist.

Da NRK filmet utenfor et vaksinesenter og snakket med folk som hadde valgt å la seg vaksinere, ble vi stanset av politi, som også kontaktet sikkerhetspolitiet.

Hvorfor dette hemmelighetskremmeriet?

Kan det ha vært det eksperimentelle med å gi vaksinen til en million kinesere før den gikk gjennom fase tre? Jeg vet ikke.

Det kan også handle om at Kina vil ligge lavt i terrenget etter kritikken om at noe av smittevernutstyret de delte ut i verden ikke holdt mål.

500 millioner

Når Kina bestemmer seg for noe skjer det raskt, og landet har allerede vaksinert 56 millioner innbyggere.

Målet er at førti prosent av befolkningen på 1,4 milliarder skal være vaksinert innen juni. Det er ambisiøst, og innebærer at 4 millioner mennesker må bli vaksinert hver eneste dag.

Noen kan ha blitt skeptiske av nyheten om at en helsearbeider i Xi´an viste seg å ha covid-19, selv etter å ha blitt vaksinert med begge dosene.

I et nabolag i Beijing blir i alle fall folk over 60 tilbudt femten egg, verdt rundt tjue norske kroner, for å la seg vaksinere.

Myndighetene hevder at det vil bli produsert nok doser i år til å immunisere 70 prosent av befolkningen, men det blir vanskelig, for flere millioner av disse blir sendt ut i verden.

Tradisjonelt

Dette handler trolig om såkalt vaksinediplomati, altså å hjelpe sine allierte, og der man kan håpe på velvilje tilbake. Samtidig er det hjelp til selvhjelp, for det er Kinas klare ståsted at kun når hele verden har fått bukt med pandemien, kan livet bli normalt, også i øst.

Kinesiske vaksiner er laget på mer tradisjonelt vis, enn Moderna og Pfizer. Mens de vestlige utgavene går ut på å gjenskape koronavirusets genetiske kode, blir vaksinene her laget ved å deaktivere en del av viruset.

Fordi Kinas metode ikke er ny, er den mer effektiv å produsere. Disse vaksinene kan også oppbevares i vanlig kjøleskapstemperatur, og kan derfor lettere sendes ut i verden, ikke minst til utviklingsland.

Kinas mur mot pandemien har gitt resultater. Det har vært generelt veldig liten smitte i befolkningen. Det er imidlertid også et problem, for det gjør befolkningen veldig sårbar for smitte utenfra.

Nettopp dette er et veldig godt argument for å la seg vaksinere.

Les også: Datteren døde av covid-19 i Wuhan: – Mamma savner deg

På vakt

Det er svært sjelden at det er lokale utbrudd i Kina nå, men selv om livet er nær ved å være tilbake til normalen, er folk og myndigheter fremdeles på vakt.

Ved reise innenlands har jeg flere ganger måttet levere negativ covid-test. På et tidspunkt ble jeg nektet å komme inn i Beijing fordi den digitale dokumentasjonen ikke lot seg laste ned. Jeg ble fortalt at jeg måtte ta en ny test på togstasjonen og vente i seks timer.

Det håper jeg å slippe etter at jeg er vaksinert. Og kanskje kan folk på landsbygda bli mindre engstelige når de ser en sjelden utlending, om jeg kan vise frem et sertifikat?

Mange har fått med seg at verden utenfor ikke har fått kontroll på viruset.

Da jeg nylig var på reise i Yunnan sjekket politiet stadig mine papirer, for å være sikker på at jeg ikke var nylig ankommet. En mann og hans gamle mor holdt nærmest pusten da de satt bak meg på toget, og forhørte seg med politiet om hvor jeg kom fra. Jeg spurte om de var redde meg.

– Selvsagt er vi det, sa mannen.

Trass i mine forsikringer krympet han seg og ristet på hodet, som om ordene mine var smittefarlige.