Døden ligger i luften

Motorveien er øde. Vi kjører nordover i timevis, og døden følger med oss. Følger etter oss. Ligger foran oss og venter. Over alt, den usynlige fienden som folk frykter: Strålingen. Som dreper deg langsomt, ikke med én gang. Kanskje om tjue år?

Jeg var Asia-korrespondent den gangen for fem år siden. Vi hadde fløyet inn til Tokyo for å rapportere om et voldsom jordskjelv og flodbølgen som fulgte etter. Det undersjøiske skjelvet ute i havet var av de aller kraftigste, med en styrke på 9, og utløste en bølge så høy som et hus.

Den slo inn over land tre ganger og la hele den nordøstlige kysten øde. Byer ble vasket vekk, 16.000 mennesker døde – 2500 er fortsatt savnet. Tsunami kaller japanerne en slik dødelig bølge. Nå er ordet en del av de fleste språk.

Faretruende meldinger

Fra Tokyo ville vi nordover så raskt som mulig for å nå fram til katastrofeområdene. Den raskeste veien gikk gjennom fylket Fukushima. Før vi kom dit hørte vi faretruende meldinger på radioen: Kraftverket Fukushima Daiichi, som lå rett ved kysten, var ødelagt av flodbølgen. Nå lekket det radioaktiv stråling til både luft og vann.

Vi måtte legge om ruten, og kjøre i en stor bue rundt kraftverket. Over alt var veier og bygninger ødelagt av jordskjelvet. Elektrisk strøm og vann var borte, varetransporten ble hindret og folk manglet mat. Det effektive og strømlinjeformete japanske samfunnet hadde forsvunnet i løpet av noen korte, fryktelige timer.

På en skole fire mil unna kraftverket møtte vi flyktningene. Atomflyktningene. Gamle, unge, barnefamilier. Stuet sammen i en gymsal etter at de hadde fått ordre om å forlate hjemmene sine i all hast.

Hjemmene – og alle tingene – som de kanskje aldri ville få se igjen. Fordi de bodde for nær de farlige strålene som det ødelagte atomkraftverket spydde ut.

Den usynlige faren

Engstelige fulgte de nyhetene på store tv-skjermer som var montert ved siden av ribbeveggene. Engstelige for hvordan framtiden skulle bli – ville både bolig og arbeidsplass forsvinne? Men også redde for det som skjedde der og da. Var de fortsatt for nær den usynlige faren?

Da skjermene viste bilder av hvordan kraftverksbygningene eksploderte, gikk det et rykk gjennom salen. Noen gråt. Ledelsen i kommunens kriseteam forsøkte å berolige, men få trodde på forsikringene om at myndighetene hadde kontroll over situasjonen.

Det hadde de da heller ikke. Verken de eller vi i pressen fikk vite at en av reaktorkjernene ved Fukushima-verket hadde smeltet ned så mye av halvparten av kjernen var ødelagt. Faren for at hele verket kunne gå i lufta var overhengende.

Scenene kunne blitt verre enn den mest dramatiske katastrofefilm fra Hollywood: Titalls millioner mennesker på flukt fra en atomkatastrofe helt ute av kontroll.

Lekkasje fra atomkraftverk i Japan

I all hemmelighet

I all hemmelighet overveide Japans regjering å sette i verk evakueringsplaner for storbyen Tokyo-Yokohama, med mer enn 35 millioner innbyggere. I tillegg måtte man også ha flyttet sørover alle som bodde mellom kraftverket og Tokyo – det vil si en evakuering av over 40 millioner mennesker på vill flukt i et område hvor store deler av transportnettet var ødelagt av jordskjelvet.

Men befolkningen i Japan fikk aldri vite hvor nær de var en slik omfattende katastrofe. Budskapet fra myndighetene var hele tiden at folk måtte ta situasjonen med ro og stole på dem – myndigheter som hele tiden kom med mangelfull og motstridende informasjon om hva som egentlig skjedde.

– Det var kun på hengende håret vi unngikk det verste utfallet denne katastrofen kunne fått, sa Yoichi Funabashi. Han ledet arbeidet med granskingsrapporten som kom ett år etter katastrofen, hvor man forteller hva som egentlig skjedde.

I områdene rundt kraftverket var folk engstelige for hva som kunne skje med dem og familiene i framtida. Hadde de allerede fått – eller ville de få – så mye stråling av de kom til å bli syke om noen år? Hva med barna, kunne de ta sjansen på å fortsatt bo med dem i dette området?

Gjenåpner by ved Fukushima

Byer knust til pinneved

Lenger nord hadde redslene alt truffet med full styrke. Jeg så store byer knust til pinneved. De lå øde bak metertykke betongvegger, 15 meter høye, langs mesteparten av kystlinjen. De sikkerhetsorienterte japanerne hadde bygget dem for å forsvare seg nettopp mot flodbølger. Denne gangen skyllet tsunamien langt over.

Tre ganger raste den inn mot land. Beksvart og med rasende brøl løftet den biler som om de skulle være leketøy, kastet svære skip i lufta og knuste alle hus som kom i dens vei.

Jeg har sett mange kriger og mange døde. Men jeg har aldri opplevd så enorme ødeleggelser. Med så mange drepte. Og så mange tause sørgende som går rundt i trøstesløst koma og forsøker å fatte hva som har skjedd. De levende som er igjen, de som leter. Etter en slektning eller en nabo. En liten jente går hånd i hånd med mamma.

Her spruter lavaen - få mil unna et atomkraftverk

Søker over vrakrestene etter tegn som kan vise dem hvor huset deres en gang var. Men det er ingen ting å finne. Ingen holdepunkter fra det livet de en gang hadde. Det som ikke er skyllet vekk har brent ned i hav av ild som brøt ut etter flodbølgen. Da kortsluttede elektriske anlegg og ødelagte gassbeholdere slo seg sammen og tente eksplosjoner i byvraket som lå tilbake da bølgen trakk seg unna.

Den råtne luften

Overalt er det helt stille. Ingen bysumming. Ingen mennesker som snakker. Så brytes stillheten plutselig med en krass lyd av brente metallplater som løftes opp av soldater med verneutstyr og ansiktsmasker. De forsvarer seg mot lukten. Den litt søtlige, råtne.

Denne lukten som nå ligger over hver eneste kystby i det nordøstlige Japan. Som en usynlig sky. Men ikke en som blåses vekk med vinden.

De går med tjukke støvler mellom hauger av knuste bjelker og planker, med spiker som stikker ut. De går med vernebriller, men kan ikke komme unna synet når døde mennesker dukker fram under ruinene.

Det er derfor de er her. For å finne noen få av de titusener savnete. Derfor går de og stikker med sine søkestenger ned i avfallet. For om mulig å treffe på noe mykt. Noe som ikke er bygningsrester.

Nordmenn bør overveie å forlate Tokyo

Et slags normalt liv

I dag har disse byene langsomt kommet tilbake til et slags normalt liv. Men husene må bygges på nye og høyere tomter. Mange av innbyggerne bor fortsatt i midlertidige brakkehus som etter hvert ble bygget opp til alle de hjemløse.

Noen har flyttet for godt til andre deler av Japan – eller til utlandet. Orker ikke det daglige gjensynet med katastrofen. Mange er redde for havet. Små barn nekter å gå til stranden med mamma og pappa.

Lenger sør, rundt Fukushima-kraftverket, ble 160.000 mennesker flyttet vekk. Fortsatt får 100.000 ikke lov til å flytte hjem. Hjem som i økende grad har blitt ødelagt av innbruddstyver, rotter og ville dyr som nå herjer i omegnen.

Myndighetene har satt i gang et storstilt prosjekt for å skrape vekk all overflatejord og fjerne all småvegetasjon, pakke dem inn i svarte plastcontainere og lagre dem til evig tid. Foreløpig ligger de stablet opp langs jordene i distriktet – ingen vil selge land til et evigvarende lager av radioaktivt avfall.

– Trolig en av de verste katastrofene i historien

Den forbudte sonen

Småbyen Naraha ligger inne i det som var den forbudte sonen. Dit ble jeg for tre år siden med en postbetjent som viste meg huset sitt – forlatt slik det var på katastrofedagen for fem år siden. Hver gang han skulle "hjem" til huset sitt måtte han ta med geigerteller og forsikre seg om at han ikke fikk for stor dose stråling i løpet av besøket.

Nå, etter fem år, har myndighetene erklært Naraha for et sikkert område. Folk for lov til å flytte hjem, men bare 460 personer – 6 prosent av dem som bodde der før katastrofen – har kommet tilbake.

Familien til postmannen Tatsihiko Sato ønsket heller ikke å flytte tilbake til det som en gang var deres hjem. Det fortalte han for tre år siden, da vi var der sammen i denne spøkelsesbyen:

– Barna mine vil ikke bo i dette området. De vil aldri kunne føle seg trygge på at det ikke er en helserisiko ved å bo her. Fremtiden er svært usikker.