Demokratene som ikke vil stille til valg

Denne ukens korrespondentbrev er postlagt i Thailands hovedstad Bangkok.

På vei til demonstrasjonene så jeg en journalistkollega i fullt verneutstyr. Hun svettet under den skuddsikre vesten med PRESS skrevet i store bokstaver foran og bak. Hjelmen hadde hun i ene hånden; den andre støttet hun mot et gjerde for å få igjen pusten. Hun var rød i ansiktet av anstrengelsene, og klarte så vidt å smile da jeg kastet replikken «Well prepared!» til henne.

Så begynte jeg å undres. Hadde jeg gått glipp av noe? Burde jeg også kledt meg i skudd-dempende plater foran bryst og hjerne?

Forrige gang det var store demonstrasjoner i Bangkok – i starten av desember i fjor – ble 8 mennesker drept og nesten 150 såret. Ville det bli like blodig denne gangen også?

• Les: Slaget om Bangkok

Okkuperte gatene

Foreløpig så det ikke ut til at min tungpustede kollega i kevlarvesten trengte utstyret. Gatene i Bangkok liknet mer på en karnevalssone enn en krigssone. Ved de sju hovedveikryssene som var utpekt til demonstrasjonenes «hotspots» yret det av folk. Organisatorene sa at 2 millioner hadde sluttet seg til protestene denne mandagen – myndighetene mente det ikke var flere enn 60.000.

Store deler av befolkningen i Thailands hovedstad Bangkok hadde bestemt seg for å skru til enda hardere mot sin erkefiende: Landets statsminister Yingluck Shinawatra.

Målet: Å fjerne henne fra embetet og radere ut Shinawatra-klanens klamme grep om makten i Thailand. Metode: En massebevegelse som holder nesten daglige demonstrasjoner for å hindre regjeringen i å utføre sitt arbeid.

• Les: Bombe mot demonstranter i Bangkok

Dette hadde demonstrantene holdt på med siden oktober i fjor. Nå fant de ut at det måtte hardere lut til: Mandag denne uken skulle Bangkoks trafikk paralyseres og statsansatte nektes å jobbe. Sju sentrale hovedveikryss ble okkupert av demonstrantene, som også slo ring rundt svært mange av regjeringsbygningene for å passe på at folk ikke kom inn for å jobbe der.

Nyvalg ikke nok

Jeg klødde meg i hodet, var det ikke noe underlig her? Regjeringen var jo valgt av et overveldende flertall av folket for kun to og et halvt år siden, og nå hadde jammen meg statsministeren i tillegg utskrevet nyvalg til 2. februar. Så alle kunne få si sin mening om hennes styre på nytt.

• Les: Demonstranter i Bangkok til NRK: – Regjeringen gjør alt feil.

Men nei, det var ikke godt nok for demonstrantene. De ville ikke ha noe av dagens demokrati. De ville ikke delta i valget. For første gang opplevde jeg en politisk massebevegelse som demonstrerte mot demokratiet, ikke for – slik det er vanlig i resten av verden. Hva i all verden var det som gikk av de smilende thaiene?

17. mai-stemning

Jeg gikk videre fram mot demonstrantenes arrangement i det store krysset ved Ratchaprasong. Overalt var det boder hvor det ble solgt mat og drikke – for ikke å snakke om utstyr som demonstrantene kunne trenge.

De så ut som reneste 17. mai-bodene. For i likhet med Norge har Thailand et flagg med fargene rødt, hvitt og blått. Her kunne man få kjøpt sløyfer og buttons i flaggets farger, for ikke å snakke om flagg i alle slags størrelser.

Pluss redskaper som kunne lage bråk: En variant av de vanlige 17. mai-blåsene, og ikke minst dommerfløyter. Det både så og hørtes ut som alle demonstranter i hele Bangkok var utstyrt med slike fløyter.

Rødt - mot rødt, hvitt og blått

Under tidligere års demonstrasjoner bar denne politiske fraksjonen i Thailand gule t-skjorter. Så ble de da også bare kalt gulskjortene, for eksempel da de okkuperte flyplassen i Bangkok i overgangen mellom november og desember i 2008. Akkurat det husker vel alle som hadde flybilletter til Thailand på den tiden – og kanskje fikk ferien sin spolert.

Nå vil ikke demonstrantene være gulskjorter lenger, de vil vise at de tenker nasjonalt og har omsorg for landets framtid. Derfor ikler de seg nå flaggets farger, et symbolspråk det ikke er lett å overgå for motstanderne – rødskjortene.

• Les: Demonstranter i Bangkok til NRK: – Regjeringen gjør alt feil.

Det var som å være på vei inn til en rockekonsert. Langs ruten sto folk i kø for å få malt thai-flagget på kinnene – gratis – og lenger inn i veikrysset hadde arrangørene bygget en kjempesvær scene med alt teknisk utstyr som hører til. Blant annet digre høyttalere som kringkastet budskapet minst tre kvartaler unna, så det ga skikkelig gjenlyd mellom hotellene og kjøpesentrene i denne delen av byen som først og fremst er rikfolk og middelklassens tumleplass.

Det manglet ikke på noe

Så var det da heller ingen fattig forsamling som fylte gaten, fortauet og parken langs de glitrende glassfasadene. Titusener av mennesker hadde samlet seg og omdannet demonstrasjonene til en kombinert piknik. De bragte med seg plastunderlag, matter og små telt, pluss mengder av mat. Arrangørene hadde fått bedrifter og enkeltpersoner til å sponse titusenvis av vannflasker, så ingen skulle behøve å sitte tørste mens de demonstrerte.

På scenen sto politiske agitatorer og ropte slagord mot sittende statsminister Yingluck, og mengden responderte med kraftig jubel etterfulgt av en voldsom kakofoni med lyder fra blåser og ikke minst fløyter. Demonstrantene hørtes ikke ut til at de noen gang ville gå lei av den intense lyden som «frisket» opp hovedstaden gjennom mesteparten av døgnet.

Alt som foregikk på scenen ble selvsagt filmet og vist på en formidabel storskjerm – slik at også de som satt bakerst i forsamlingen skulle få med seg det som skjedde. Når kvelden kom ble slagord-talerne byttet ut med populære artister som sang publikum gjennom natten. Og med like høyt volum som på dagtid.

Her var det absolutt ingenting som mankerte, og demonstrantene viste gjennom klær, sminke og smykker at de heller ikke manglet så mye – annet enn den politiske makten de gjerne vil ha tilbake.

Også renhold av gatene var ordnet. Egne mannskaper som jevnlig feiet opp svære mengder søppel. Jo, det meste var godt organisert – bortsett fra én viktig detalj: Toaletter. Det som tas inn truer ofte med å komme ut, og et gjorde det også. Særlig under nattemørket fyltes veirabatter og andre steder hvor det var litt vegetasjon med både fast og flytende fra demonstrantene. Dagen derpå stinket store deler av byen død og grønne erter.

Antidemokratiske «demokrater»

Bortsett fra å arrangere karnevalsaktige sitt ned-aksjoner som effektivt stanset mesteparten av trafikken og arbeidet på store deler av offentlige kontorer i Thailands hovedstad – hva er det demonstrantene vil?

De kaller seg demokrater, og lederen deres Suthep Thaugsuban var tidligere visestatsminister nettopp for Demokrati-partiet. Nå vil verken dette partiet eller demonstrantene delta i nyvalget som er skrevet ut til 2. februar. Nei, de kan ikke støtte demokratiet i Thailand slik det er nå – før det blir gjennomført reformer.

Dagens statsminister Yingluck Shinawatra er bare en marionette for sin bror Thaksin Shinawatra, sier de. Han har flyktet til Dubai, etter å ha blitt dømt for korrupsjon under sin tid som statsminister fra 2001 til 2006. I denne perioden ble han en av Thailands aller rikeste, med en formue på titalls milliarder kroner.

Samtidig gjennomførte han også den politiske genistreken å gjøre Thailands fattige flertall litt rikere. Folk på landsbygda fikk mer penger for den risen de dyrket, litt gratis helsehjelp og litt bedre skoler. For denne politikken fikk han betalt tilbake i form av stemmer, og fortsatt vil et flertall av folket støtte Shinawatra-familiens parti ved neste valg.

Men den fløyteblåsende, utdannete middelklassen i storbyene forakter Thaksin og hans søster Yingluck. De vil ha demokratiet tilbake sier de – men ikke før «en gruppe kloke og gode mennesker» har styrt landet en tid og gjennomført reformer. Hvem skal så velge disse vise menn og kvinner? Nei, det har ingen svar på.

Demokrati er sannelig ikke lett. I alle fall ikke i Thailand.