Et spørsmål om dannelse

Jeg har hardnet til nå, godt inne i mitt tredje år i Kina. I det flyhjulene treffer bakken her med et lite dunk vet jeg hva som er i vente.

Kakofonien av setebelter som åpnes begynner allerede mens flyet takser på rullebanen. Og gjerne før vi er fremme ved gaten har det gamle ekteparet der fremme med ekstra dårlig tid allerede vært oppe i hattehyllene for å plukke ned åtte kolli håndbagasje, pappesker og plastposer og et par store trillekofferter, som de stabler i en stor haug i midtgangen.

Når 160 kinesere skal ut av et fly samtidig har strenge flyvertinnestemmer lite å stille opp med mot den kampen på liv og død som utspiller seg.

• LES OGSÅ: Reiselivet kurses i å håndtere ville kinesere

Hvor ble det av dannelsen?

Hvor på historiens vei all dannelse ble kastet på skraphaugen her i Kina har jeg ofte lurt på.

200 millioner kinesere er de siste par tiårene løftet opp i middelklassen - og mange har på relativt kort tid fått innpass i den siviliserte verdens goder, som for eksempel å reise med fly.

Det er selvfølgelig flott, men innebærer også at det fremdeles er en nokså høy andel førstegangsreisende:

En flypassasjer i Chengdu her for litt siden mente at luften i kabinen var klam og tett, så han dro like godt i det store røde håndtaket ved siden av seg. Nødutgangen over vingen vippet opp og snart satt han der i setet sitt og tittet ut.

– Døren er ikke viktig, var hans mutte svar da flyvertinnene kom løpende. Han kunne ikke forstå hva som nå var problemet.

En kvinne som ble lei av å stå i toalettkø ombord i et annet kinesisk innenriksfly ble til slutt så utålmodig her for noen uker siden at hun begynte å utforske døra på den andre siden. Den hvesende lyden som fulgte var en stor nødsklie som blåste seg opp. Heldigvis stod flyet fortsatt på bakken, men det ble mange timer forsinket.

En tredje som forårsaket en timelang forsinkelse på kinesisk innenriks her i høst skulle rett og slett bare røyke litt, og syntes den beste løsningen var å åpne flydøren.

Flere titalls hendelser i året

Det er kanskje urettferdig å trekke frem et par slike enkelthendelser. Men det har faktisk skjedd ganske ofte. 15 ganger i første halvdel av fjoråret har kinesiske flypassasjerer åpnet nødutgangene ifølge Kinas sivile luftfartsmyndigheter. Siden har problemet økt i omfang.

Det er så alvorlig at myndighetene her strammer inn sikkerhetsreglene for hvem som får lov til å sitte ved nødutgangene, og selv fikk jeg nylig en streng formaning om hvor forbudt det var å røre håndtaket om jeg skulle komme på slike tanker.

• LES OGSÅ: Kinesisk par forsvant i eventyrslott

Økonomisk men ikke kulturell utvikling

Kina idag er på mange måter historien om hva som skjer i et land hvor den økonomisk utviklingen går så fort at den løper langt forbi den kulturelle.

Den virkelige massebilismen her er for eksempel bare 15 år gammel.

Etter flere år i Beijings ekstremt aggressive, stampende trafikk der ingen centimeterstor lomme blir stående ubrukt er minner om køfletting ved Hønefoss på vei ned fra påskefjellet bare et stadig vagere minne fra et slags parallelt univers.

I gatene utenfor her står alle mot alle, og bilene stamper mot hverandre i et trafikkbilde helt blottet for samarbeid. Alle som har brukt en ettermiddag i Beijing-trafikken tror jeg vil være enig i at det er en utbredt misforståelse at kineserne er et spesielt kollektivt folkeslag.

Begrepet køkultur finnes rett og slett ikke. Når det forsvant, eller om det noen gang har eksistert i den kinesiske kulturkrets, er jeg usikker på, men det er et fenomen som begrenser seg til det kinesiske fastlandet.

Selv på Taiwan eller i Hongkong holder folk døren for hverandre. I nabolandene Japan og Sør-Korea bukkes og skrapes det så mye at det kan bli for mye av det gode.

En del av forklaringen er naturligvis de millioner av ekstremt raske klassereiser flere hundre millioner kinesere har vært igjennom. En 50 år gammel kineser har med litt flaks opplevd å gå fra et fattig og karrig landsbyliv til behagelig forstadsvelstand med innlagt varmtvann og feriebudsjett i løpet av et drøyt tiår.

Og så skjerper det selvsagt overlevelsesinstinktet å ha bortpå 1.4 milliarder landsmenn.

Og hva med kulturrevolusjonen på 60-tallet? Tiåret da alle gamle dogmer og borgerlige regler skulle brennes. Var det der dannelsen også gikk opp i flammer?

• LES OGSÅ: Kinesere på ferie blir kalt «usiviliserte»

Naboland reagerer

Ett hundre millioner kinesere reiser nå også utenlands hvert år, med lommene fullere av penger enn av manerer.

I Chiang Mai nord i Thailand stormet en kinesisk turgruppe en hotellbuffet og bokstavelig talt kastet seg over kongerekene som en gresshoppesverm. Greide de å spise nok reker ville jo prisen for buffeten betale seg selv, siden reker er både eksklusiv og dyr mat. En mobilvideo av episoden gikk raskt viralt også på Kinas sosiale medier, og også mange kinesiske nettbrukere gremmes.

I nabobyen Chiang Rai så byens største turistattraksjon, det hvite tempelet, seg nødt til å bygge et eget toalett for kinesiske turister etter klager om urin og avføring opp etter veggene.

I den japanske byen Kyoto er det 1200 år gamle Kiamizu-minnesmerket ikke bare på verdensarvlisten. De har også en fontene med hellig vann som renner fra tre ulike kilder, og som besøkende kan drikke av.

Å forsyne seg for mye regnes som grådig, men det brød ikke en kinesisk turgruppe seg særlig om. De vasset ut i den hellige fontenen med klærne på, og fylte hellig vann på dunker og plastflasker.

Formaninger på SMS

Kinesiske myndigheter fortviler over at uoppdragne landsmenn på reisefot setter den kinesiske sivilisasjon i slik daglig forlegenhet, og bruker både pisk og gulrot for å gjeninnføre folkeskikk.

Hver gang jeg skrur på den kinesiske mobilen i et nytt land får jeg nå for eksempel en SMS fra Kinas statlige turistbyrå:

”Vi minner om de tre ja og de tre nei for en sivilisert reise”, stod det i en slik melding jeg fikk for noen uker siden: ”Ja til god sikkerhet, god oppførsel og god hygiene. Nei til støyende oppførsel, vandalisering og ulovligheter!”

Byrået har også laget egne retningslinjer for kinesiske turister, men jeg er sant og si usikker på hvor mange som har lest dem.

”Ikke nys i andre menneskers ansikter, vis respekt for servitører, ikke brett t-skjorten opp over magen på offentlig sted, ikke tråkk på gresset, ikke gambling eller prostituerte, ikke spytt, og ikke snik i køer!” er på den lange listen av det statlige byråets formaninger, som etter mitt syn godt kunne blitt markedsført bedre.

• LES OGSÅ: Forbereder seg på kineser-invasjon

Svarteliste

Klagene på kinesisk turistadferd fortsetter å strømme inn, og i fjor bestemte myndighetene seg for å bruke enda sterkere lut: En statlig svarteliste for turister som rett og slett ikke vil eller kan oppføre seg.

Blant de første oppføringene for et år siden var de to som kastet varmt vann på flyvertinnene ombord i et fly fra Nanjing, og 18 år gamle Li Wenchun som hadde begått den forbrytelse å klatre på statuen av en rødegardist i byen Ya’nan - endestasjonen for den lange marsjen, som fortsatt idag står sentralt i kommunistpartiets mytologi her. 18-åringens mål var forøvrig å ta en selfie.

Men bruken av denne svartelisten har ikke vært spesielt konsekvent. Bare 26 navn står oppført til nå, og blant 100 millioner reisende i året blir jo ikke det noe stort tall.

Bare under den kinesiske høstferien nå i oktober dro 584 millioner kinesere på ferie, de fleste innad i Kina, men bare to nye navn ble lagt til.

En kinesisk avis fikk tak i en av dem, han mente svartelisten ikke ville bli noe problem siden den bare utelukket ham fra gruppereiser. – Bedre å dra på egenhånd, sa han med et skuldertrekk.

Så dette lever jeg i, hver dag.

Jeg pleide å bli sur og stresset av folk som sniker i køer, men nå vet jeg bedre. Stiller meg heller raskt og bredbent i midtgangen, med en hånd på hver seterad. Her slipper ingen forbi.

Kommer jeg 10 sekunder raskere ut av flyet enn de bak meg, så er de sekundene bare mine.