Chávez – president og provokatør

1980-tallet var militærdiktaturenes decennium i Latin-Amerika, med Venezuela som ett av få demokratiske unntak.

Men ved inngangen til 1990-tallet, da de fleste av landene kvittet seg med sine juntaer og sine generaler, forsøkte oberstløytnant Hugo Chávez å styrte Venezuelas lovlig valgte regjering i et militærkupp.

Den 4. februar 1992 ville han avvikle det han kalte «IMF-diktauret» i landet, ved å fjerne Venezuelas markedsorienterte politiske ledelse.

Men mye gikk galt for den venstreorienterte offiseren den dagen. Kuppkameratene var for få, de ble sviktet og forrådt. Chávez fikk ikke formidlet beskjeder til sine allierte rundt om i landet, og det ble ingen massiv oppstand slik han hadde håpet.

Kuppet var mislykket og han måtte gi opp og ble arrestert. Men han seiret allikevel. Året etter ble president Carlos Andrés Pérez avsatt på grunn av korrupsjon og misbruk av offentlige midler.

Hugo Chávez ble benådet etter to år i fangenskap - og seks år etter kuppforsøket ble han valgt til president i Venezuela.

Eksentrisk og uortodoks

Hugo Chávez er en annerledes president. Han elsker baseball, men har forbudt Halloween, fordi det er nordamerikansk kulturimperialisme.

I sommer sørget han for at de jordiske levningene av Simón Bolívar – presidentens politiske forbilde – ble gravd opp og gransket. Chávez mener han er laget av samme politiske DNA som revolusjonshelten som døde for 180 år siden, og avviser at en så stor helt kan ha dødd på sotteseng.

• Les: Latin-Amerika feirer sin frihet

Han har et enormt behov for å markere hjemlandet – og lykkes!

Venezuela innførte for eksempel i 2007 sin egen tidssone, en halv time før – eller etter – naboland på tilsvarende lengdegrad. Ifølge kritikerne fordi presidenten ikke ville at venezuelanske klokker skulle marsjere i takt med ur i USA.

• Les: Lager sin egen tidssone

Han synes Fox News er til å le av, men på hjemmebane tolererer han ikke satire som rammer ham selv. Og han nøler ikke med å gjøre seg morsom på andres bekostning.

USA og Bush

I 2006 sto Chávez på FNs talerstol i New York: «I går kom djevelen hit», sa han og fortsatte: «I dag lukter det svovel her!».

Dagen etter latterliggjorde og fornærmet han USAs president George Bush da han besøkte en kirke i Harlem.

«Han er en syk mann og en alkoholiker», sa Chávez som hevdet Bush forsøkte å være like mye cowboy som John Wayne, mens han gikk hjulbeint frem og tilbake på kirkegulvet og etterlignet Bush’ ganglag.

USA i alminnelighet og president George Bush i særdeleshet, har vært gjenstand for Hugo Chávez’ humor og vrede.

• Les: - Nå er det nok fra dere yankeer

I sitt ukentlige TV-program: «Álo Presidente» har han rakket ned på USA. I Castro-lange enetaler som varer i timevis har han angrepet kapitalisme og imperialisme, Verdensbanken og globalisering, amerikansk dominans og vestlige verdier, samtidig som han hyller Fidel Castro og Irans president Mahmoud Ahmadinejad.

• Les: - Colombia og USA vil invadere oss

Chávez var en av initiativtagerne til å opprette Banken for Sør (Banco del Sur), en låneinstitusjon for latinamerikanske land som ønsker å redusere Det internasjonale pengefondet, IMFs innflytelse i regionen.

Og han truer med å ta i bruk «oljevåpenet» mot USA som importerer rundt 10 prosent av all sin råolje fra Venezuela.

• Les: Truer USA med oljeboikott

Olje og makt

Hugo Chávez politiske karriere er nært knyttet til landets oljerikdommer.

Det var Venezuela som for et halvt århundre siden tok initiativet til å danne OPEC, organisasjonen for oljeproduserende og eksporterende land. Venezuela tjente gode penger på sin oljeeksport, men var på konkursens rand da oljeprisen falt midt på 80-tallet.

Landet hadde et høyt forbruk og måtte redusere utgiftene i pakt med IMF’s krav om markedstilpasning. President Pérez måtte privatisere statlige bedrifter, kutte i de offentlige utgiftene, redusere sosiale tiltak og – ikke minst – fjerne subsidier.

Venezuela hadde verdens billigste bensin. Da den ble dyrere ble billettprisen på offentlig kommunikasjon høyere. Folk hadde plutselig ikke råd til å ta bussen til jobb.

Det ble protester og demonstrasjoner, konfrontasjoner og sammenstøt i det som senere ble kalt El Caracazo – slaget i Caracas. Offisielt ble 275 mennesker drept i februar og mars i 1989, i virkeligheten var det kanskje ti ganger så mange.

Den neoliberale økonomiske politikken, opptøyene og den påfølgende unntakstilstanden var den direkte foranledningen til kuppforsøket som Hugo Chávez ledet tre år senere.

Bolivarianismen

Som politiker har Hugo Chávez vært borgerskapets fiende og de fattiges venn.

Han har vært en slags Robin Hood, tatt fra de rike og gitt til de fattige – med den nokså opplagte konsekvens: Han er populær blant de som har fått et bedre liv de siste 16 årene og forhatt av de som har mistet penger, posisjon og privilegier. Chávez sitt politiske forbilde er den venezuelanske frigjøringshelten fra 200 år tilbake Simón Bolívar.

Chávez har videreutviklet frihetstankene og uavhengighetstrangen fra den gang og konstruert en bolívarsk ideologi, med sterke sosialistiske overtoner, som Venezuela i dag styres etter.

Det legges vekt på solidaritet og samarbeid, det etableres folkekommuner og kooperativer og opprettes Bolivariske sentra på landsbygda der de fattige får helsetilbud og utdanning, Internett-tilgang og sosialhjelp.

På denne måten sørger han for en smule utjevning og han sikrer seg støtte fra Venezuelas fattige flertall ved valg.

Massiv motstand

I februar 2002 utfordret Chávez opposisjonen. Han forsøkte å få full kontroll over det uavhengige, men statlig eide, oljeselskapet PDVSA. Han byttet ut ledelsen med sine egne folk, noe som ikke falt i god jord.

Konflikten var fastlåst, oljeeksperter og teknisk ansatte la ned arbeidet, det kom nye oppsigelser og fagforeningen CTV sluttet seg til streiken.

De privateide mediene spilte en viktig rolle med sin svært aktive anti-Chávez linje.

I april demonstrerte flere hundre tusen til støtte for de streikende Chávez-motstanderne i PDVSA. Det kom til sammenstøt med deltagerne i en pro-Chavez markering utenfor presidentpalasset Miraflores og 20 mennesker ble drept.

Da presidenten ville sette i verk spesielle sikkerhetstiltak nektet deler av den militære ledelsen å utføre ordren.

Om kvelden den 11. april 2002 ble Hugo Chávez avsatt i et kupp, men kuppmakerne klarte ikke å få full kontroll. Chávez-lojale militærenheter tok kommandoen og etter 47 timer var Chávez tilbake i presidentpalasset.

I løpet av den tiden hadde USA rukket å anerkjenne det nye regimet.

Chávez-tilhengere har i ettertid hevdet at USA sto bak kuppet. Mye tyder på at amerikanske myndigheter kjente til planene og ikke gjorde særlig mye for å forhindre at den folkevalgte presidenten ble styrtet, men ingenting tyder på at Bush-regjeringen hadde noe med gjennomføringen av kuppet å gjøre.

• Les: Juan Carlos ba Chavez holde kjeft
• Les: Kongekjeft som ringetone

Generalstreik

Rundt årsskiftet 2002/2003 mobiliserte opposisjonen. Næringslivet, høyrekreftene og de privateide mediene satte inn en voldsom offensiv mot presidenten.

• Les: Massedemonstrasjoner i Venezuela
• Les: Chavez tar kontroll over stålet
• Les: Chavez tar over banker i Venezuela

Mange vanlige lønnsmottagere som var lei av den egenrådige statssjefens reformer støttet aksjonen. Landet var i praksis lammet i tre måneder. Oljeeksporten tørket inn, butikkene holdt stengt og det var mangel på det meste.

Målet var å få presidenten til å skrive ut nyvalg, slik at han kunne avsettes på lovlig vis. Men Chávez holdt ut, lockouten mistet momentum og rant ut i ingenting. En folkeavstemming i 2004 med samme tema førte heller ikke frem; snarere tvert i mot.

I 2009 fikk Chávez medhold i et annet referendum slik at en president kan gjenvelges til evig tid.

• Les: Kan stille til valg så mange ganger han vil
• Les: - Vis MEG på tv
• Les: Blir han president til han dør?

Han må riktignok stille som kandidat i demokratiske valg, men Chávez har vist at han har politisk kondis og han akter å fullføre sin bolivariske revolusjon, hvilket kan ta mange presidentperioder.

Medienes rolle

Menneskerettighetsorganisasjoner har lite konkret å utsette på Hugo Chávez. Han har gjort mye for både kvinner, urfolk og homofile.

Men hans manglende respekt for lover og regler bekymrer Amnesty International, Human Rights Watch og andre. Det gjelder særlig hans innblanding i de andre statsmaktenes oppgaver.

Han tvinner nasjonalforsamlingen rundt lillefingeren, legger press på dommere og vil styre de privateide mediene gjennom påbud om pliktprogram – som å sende presidentens taler.

Det er ikke sensur, men presset fører til betydelig selvsensur. Han har stengt både radio- og TV-kanaler ved aktiv – og tvilsom – bruk av konsesjonsvilkår.

• Les: Chavez går inn i opposisjonskanal
• Les: Begrenser ytringsfrihet i Venezuela
• Les: Chávez-tilhengere angrep TV-kanal

Venezuelas privateide medier har på sin side ikke opptrådt journalistisk uangripelig vis-à-vis presidenten. Det har vært kampanjejournalistikk og misbruk av ytringsfriheten som ikke tjener mediene til ære.

Hugo Chávez har svart med å stikke kjepper i hjulene for mediene, og han har opprettet egne Chávez-stasjoner som er rene PR-kanaler for den bolivariske revolusjonen.

Det er mye reell skepsis i Venezuela mot den kontroversielle presidenten, en stor del skyldes Hugo Chávez’ egenmektige – og til tider autoritære – lederstil.

Men mediene i landet, som har sviktet sin rolle som den fjerde. statsmakt har også et betydelig ansvar for splittelsen i folket og den dype tillitskrisen mellom opposisjonen og presidenten i Venezuela.