I 1810 rådde Spania fortsatt over et enormt rike, som strakte seg fra USAs vestkyst til Ild-landet, og fra de karibiske øyer til Stillehavet. Drøyt 15 år senere var nesten alle besittelser tapt.
Opprøret startet i Carácas, i det som i dag er staten Venezuela. Derfra spredte det seg til det som senere ble Colombia, Argentina, Mexico og Chile, og i alle disse landene pågår det omfattende markeringer nå i 2010.
Venezuela president Hugo Chavez har brukt jubileet for alt det er verdt, med pompøse militærparader i Caracas der han har hyllet sin store helt og landsmann Simon Bolivar, aristokraten og generalen som sto i spissen for Latin-Amerikas frigjøring.
Chavez har også benyttet anledningen til å kritisere det han kaller «nye og gamle kolonimakter», det vil si USA og Spania, og han krever at spanske myndigheter ber om unnskyldning for «folkemordet på den amerikanske urbefolkningen», som han sier.
- Les:
Syndebukken Spania
Og det er ikke bare Chavez som mener tiden er kommet for et historisk «mea culpa »fra spanjolene.
De siste månedene har det glødet i blogger og leserspalter rundt om i Latin-Amerika, og dette sitatet fra nettsidene til BBC er ikke utypisk:
«Spania må ikke bare be om unnskyldning, men også gi tilbake rikdommene som de stjal og gi erstatning til latinamerikanerne for den skade de ble påført - ran, utbytting og ødeleggelse av de daværende sivilisasjoner på kontinentet. Det som skjedde var et virkelig Holocaust, og med større proporsjoner enn det som skjedde i det 20. århundre», skriver Alberto Márquez, som nå bor i Dallas i USA.
Men innrømmelse av feil er ingen spansk paradegren. Og svaret fra spanske myndigheter er en total avvisning av alle kritikk.
Trafalgar og Napoleon
Det var to dramatiske begivenheter som utløste det spanske imperiets fall: Slaget ved Trafalgar i 1805, der den spanske flåten ble knust, og Napoleons innmarsj i Spania tre år senere.
Uten en sterk flåte og med borgerkrig i eget land var spanjolene ikke lenger i stand til å forsvare sine besittelser på den andre siden av Atlanterhavet.
Dermed kunne Simon Bolivar og andre søramerikanske ledere i løpet av få år kaste ut de spanske makthaverne fra nesten hele kontinentet.
Latinamerikanerne feirer sin frigjøring, med undertonen er noe bitter.
For de 200 årene som er gått siden den gang har vært en enorm skuffelse, med fattigdom, korrupsjon, kupp, kriser og diktaturer.
- Les:
- Les:
Og mange eksperter mener forklaringen ligger i opprøret selv.
«Dette var ikke et opprør for å befri Amerikas urbefolkning. Det var en revolusjon av- og for kreolene - den hvite overklassen i Latin-Amerika, og problemet er at de videreførte for mye av arven fra kolonitiden» skriver den mexicanske forfatteren Carlos Fuentes.
- Les:
Feil land kom
Andre mener årsakene til Latin-Amerikas misere ligger anda dypere:
«Kanskje ble vi kolonisert av feil land» undrer en kommentator.
«Mens Nord-Amerika fikk organisasjon og økonomisk fremgang fra nordeuropeerne, fikk vi typiske søreuropeiske fenomener som korrupsjon, autoritære regimer og store forskjeller mellom fattig og rik.»
«Det beste ville nok vært om spanjolene aldri hadde kommet», skriver han.
Den gode nyheten, 200 år etter at frigjøringen startet, er at Latin-Amerika de siste årene har opplevd en av de beste periodene i sin historie, med fred, demokrati, økonomisk fremgang og en bedre fordeling av godene.
En større jubileumsgave kan menneskene på dette hardt prøvede kontinentet neppe få.