Egypt har fått en ny president, tidligere hærsjef, tidligere forsvarsminister, tidligere etterretningssjef, feltmarskalk Abdel Fattah al-Sisi.
Det var ingen overraskelse, akkurat.
Hverken at han vant eller at han fikk en oppslutning på over 93 prosent ifølge de uoffisielle tallene. Alle visste at han skulle vinne, og valget var forsøkt regissert som en folkelig kroning.
- Les:
- NRK i Kairo:
Første dagen gikk det tålelig bra. De fikk ut sin faste stemmeskare, som sang og danset i nasjonalistiske rytmer, slik de har blitt opplært til.
Sisi er tross alt den femte presidenten med bakgrunn fra militæret av seks mulige siden uavhengigheten og det var det gamle regimets tannhjul som igjen gjorde seg gjeldende.
– Det er kun teater
– Hva skal vi si ...., sa en bekjent her på Zamalek i Kairo, en eldre mann, velutdannet liberaler av den gode skolen som trodde at 25. januar 2011 skulle endre på måten politikk ble drevet på.
Han lette etter det engelske ordet.
– Det er som en forestilling. Det er teater, sa han om valget.
Dette var på morgenen den andre dagen, og han hadde som meg registrert at få mennesker var i stemmelokalene, men vi visste enn å ikke hva resten av valget vil bringe.
– Det betyr ikke så mye, de vil gjøre som de vil uansett, sa han oppgitt, før han fortsatte.
– Det verste av alt, er at det ikke ser ut som det er et alternativ.
– Hvor er folket?
Makten er igjen flyttet inn i lukkede rom, og folket bes anerkjenne kandidaten systemet har valgt, som Mubarak, som Sadat. Men så gikk det likevel ikke helt slik.
- Få bakgrunnen:
For utover det som opprinnelige skulle være den siste valgdagen, begynte panikken å bre seg i regimet.
– Hvor er folket? ropte en tv-journalist.
Stemmelokalene var tomme, og det tross at dagen var erklært fridag i siste liten og offentlig transport gjort gratis. På slutten av dag to bestemte de seg like godt for å holde valglokalene åpne en ekstra dag.
- Les:
Det vil være debatt om hvor høyt oppmøtet egentlig var. Foreløpig viser de offisielle tallene et sted mellom 44 og 46 prosent.
Motkandidaten Hamdeen Sabahi, som for øvrig klarte kunststykket å komme på tredje plass av to kandidater, det var flere blanke stemmer enn stemmer på ham, mente tallet var en fornærmelse mot egyptisk intelligens.
Det kan også synes høyt sammenliknet med de erfaringene jeg og andre gjorde oss på valgdagene, men det er tross alt anekdotiske observasjoner.
Uansett har gjennomføringen av valget ødelagt den myten de prøvde å bygge opp rundt Sisi som Egypts ubestridte leder.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Feilberegnet folkets humør
Bevares, han har støtte fra millioner av velgere. Det er et dypt ønske om stabilitet hos mange velgere, som overtrumfer alt annet.
Litt på samme måte som Mohammed Morsi og Det muslimske brorskapet vurderte folkets humør svært dårlig fra innsiden av maktens korridorer for ett år siden, har også de nye makthaverne feilberegnet.
Egypt er et mer splittet land, og et mer apatisk land enn de trodde. Mange, som min bekjente, forventer også noe bedre enn nok en runde med teatervalg. Noe har tross alt skjedd her de siste tre årene, selv om makten fortsatt fordeles etter gamle metoder.
- Les kronikken:
Hvitvasking av et regime
Hva gjør så EU i denne situasjonen?
Jo, etter mye fram og tilbake sender de observatører til et valg hvor det ikke er en noen reell valgkamp, hvor minst 16.000 mennesker er fengslet av politiske årsaker det siste året, der valgvinneren i alle valgene som ble holdt etter revolusjonen i 2011, Det muslimske brorskapet, er forbudt og stemplet som en terrororganisasjon, der folk ble arrestert for å drive valgkamp mot grunnloven i januar, der kontorene til menneskerettighetsorganisasjonene blir stormet, der egyptiske så vel som utenlandske journalister har vært holdes fengslet, ja der sier EU i etterkant:
- Les:
- Les:
Valget ble gjennomført i henhold til loven, om enn under omstendigheter som ikke samsvarer med konstitusjonelle prinsipper.
Det var blant annet ikke rettferdig siden motkandidaten, Hamdeen Sabahi, ikke fik like stor taletid i privat media.
Det kalles hvitvasking av et regime.
Alle skjønner at EU har interesse av et stabilt Egypt og forsøker å drive realpolitikk, men man må tillate seg å spørre om dette er en den beste måten å gjøre det på, tillitvekkende er det i hvert fall ikke.
Og mens vi er inne på valgobservasjon: Hvorfor ikke også sende noen observatører til Syria? Bashar al-Assad stiller til gjenvalg tirsdag.