NRK Meny
Kronikk

Strukturene bak Egypt-opptøyene

Interne maktkamper mellom militæret og politiet er kjernen i opptøyene i Egypt. Militæret og deres allierte bruker den frustrerte befolkningen i sitt renkespill for makt.

Egyptisk politi

Egyptisk politi pågriper en mann ved Tahrir-plassen i Kairo. Interne maktkamper mellom militæret og politiet er en viktig årsak til opptøyene i landet, hevder kronikkforfatteren.

Foto: Khalil Hamra / Ap

Hosni Mubaraks fall i 2011 var resultatet av en koalisjon som tidligere ville vært helt urealistisk. Denne koalisjonen består av sikkerhetsstyrkene, rike forretningsmenn, en relativt ny og entusiastisk massebevegelse bestående av unge, fagbevegelser, kvinner og religiøse grupper.

Les flere innlegg på NRK Ytring om urolighetene i Egypt:

Ikke en kamp mellom gamle og unge

Nå som Mubaraks erstatter Morsi er avsatt, er det kanskje enda viktigere å ha kjennskap til gruppenes interne relasjoner, spesielt hvis man ønsker innsikt i hvordan Egypts fremtid vil utfolde seg.

Dette er ikke et opprør mellom folket og deres diktator. Et slikt syn preges av en liberal naivitet og manglende kunnskap om militærets og elitens aktive rolle i opprøret.

Frode Saugestad

Det populære opprøret må ses i sammenheng med Egypts militære, sosiale og økonomiske historie. Dette er ikke et opprør mellom folket og deres diktator. Et slikt syn preges av en liberal naivitet og manglende kunnskap om militærets og elitens aktive rolle i opprøret.

Det er heller ikke en kamp mellom islamister og sekulære - dette er gamle holdninger fra 80-tallet, med et ønske om stabilitet, men farget av islamofobisk frykt for gateopptøyer.

Ei heller er det et oppgjør mellom frustrert ungdom og den gamle eliten. Et slikt syn preges av et gammelt og romantisk syn på revolusjoner, og overser den strukturelle og dynamiske kjernen som driver opprøret.

Investerer i eiendom

Svaret finner man i de interne maktkampene mellom militæret og politiet. Konfliktene skyldes klassekamper og tilgang på kapital. Feilen mange gjør er at de ser alle grupper som opprettholder lov og orden som en stor enhet som delte Mubaraks holdninger. I Egypt har militæret, politiet og sikkerhetsorganisasjonene hver sin egen historie, kultur og økonomi, samt at de har støtte fra, og beskytter, ulike deler av samfunnet.

Egypts militære har på mange måter vært marginalisert siden Sadats fredsavtale med Israel, uten tillatelse til å utøve det de er trent til, det vil si krigføring. Gjennom enorme subsidier fra USA (cirka 9 milliarder kroner i året) har generalene investert tid, energi og ikke minst penger i å planlegge turistanlegg, kjøpesentre, og boligkomplekser for overklassen (noen kilder hevder militæret eier 30 prosent av alle landområder i Egypt), istedenfor å planlegge krigsstrategier.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

De som i realiteten forsvarer Egypt er politiet (al-shurta), og de ser seg selv som en slags distinkt stat innad i staten. Denne kjøpte lojaliteten har forandret generalene fra å være landets beskyttere til å bli forsvarere av egne økonomiske interesser. Slik har de over de siste tiårene blitt til en statlig organisert interesseorganisasjon av og for nasjonale forretningsmenn. De ønsker utenlandske investeringer velkommen, men deres økonomiske og symbolske lojalitet er forankret i Egypt.

Denne kjøpte lojaliteten har forandret generalene fra å være landets beskyttere til å bli forsvarere av egne økonomiske interesser.

Frode Saugestad

Militæret har utviklet en økende nasjonal forankring og pliktfølelse overfor Egypt. De føler skam overfor folket for at de opprettholder fredsavtalen med Israel, og i stillhet aksepterer vold og terror fra politiet. I tillegg har de ikke lengre vært interesserte i å stå i skuddlinjen for å beskytte Mubarak – noe som blant annet skyldes en økende motstand mot den neoliberalistiske økonomiske politikken som hans sønn Gamal innførte, hvor privatisering og salg av nasjonale eiendeler til Kina, USA og Emiratene skjedde i stor stil.

Voldelig gjengkultur

På den andre siden har politiet tradisjonelt sett vært tilknyttet innenriksdepartementet, som lå under direkte kontroll av presidenten. De utviklet et politisk avhengighetsforhold til Mubarak. Til tross for dette forholdet vokste det frem semi-autonome regler blant deler av politiet, hvor militant ideologi og moralsk misjonering ble viktig. Andre igjen gikk inn i narkotikahandelen, eller drev mafialiknende trusselvirksomhet mot lokale bedrifter og handelsmenn.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Samtidig utviklet innenriksdepartementet det statlige sikkerhetsbyrået (mabahith amn al-dawla) til å bli en stor trussel, som anholdt og torturerte politiske dissidenter.

Frode Saugestad

I tillegg vokste det på 80-tallet frem en voldelig gjengkultur (baltagija) i deler av Kairos slumområder. Denne politiske nøytrale gruppen, ofte feilaktig knyttet til politisk islam, kontrollerte og holdt orden i sine områder og ble derfor etter hvert innlemmet, betalt og trent av innenriksdepartementet og den sentrale sikkerhetsorganisasjonen for å utøve trusler og vold mot protestanter og opposisjonelle. Samtidig utviklet innenriksdepartementet det statlige sikkerhetsbyrået (mabahith amn al-dawla) til å bli en stor trussel, som anholdt og torturerte politiske dissidenter.

Status quo

Uavhengige av innenriksdepartementet er en tredje politienhet. Under de sentrale sikkerhetstjenestene (Quwwat al-amn al-Markazi) finner man unge, lavtlønnede, sekulære og politisk uavhengige menn, de som man i bybildet ser med sorte uniformer. De var i utgangspunktet presidentens personlige hær, men har til og med protestert for bedre lønn og arbeidsforhold. Det var også disse politistyrkene som først overga seg og støttet demonstrantene som markerte starten på slutten for Mubarak, og som nå feirer Morsis avgang.

At også en av Egypts rikeste menn, Naguib Sawiri, deltok i demonstrasjonene, kan sees som et klart bevis for at Mubaraks politiske liberalisering og privatisering av økonomien hadde liten støtte internt. Sawiri og hans likemenn har økonomiske interesser som sammenfaller med deler av den militære eliten. Sammen kjemper de nå mot at internasjonale krefter skaffer seg lukrative kontrakter som tapper Egypts økonomi.

Opprøret handler om to ting for Egypts militære ledelse: Å bevare status quo, samt å sørge for at økonomiske verdiene forblir i Egypt. Nasjonalistiske holdninger, men ikke nasjonalisme i tradisjonell forstand.

Vi ser nå at respekten for valget av Morsi bare var et spill for galleriet. Og akkurat som Morsi var det, vil også kommende presidenter bare være marionetter som sitter på militærets nåde.