Året som vippet EU ut av balanse

23. juni, 8. november, og 4. desember. Tre datoer EU godt kunne ha vært foruten. Ganske enkelt fordi da hadde verden sett ut som før. I stedet ble EU rammet av tre slag i Brussels solar plexus.

• Brexit
• Trump
• Italias nei til grunnlovsendringer

Dette er tre nederlag som har endret arbeidshverdagen til EUs ledere. I tillegg til å løse de allerede kjente problemene, må de nå lage en ny overordnet fortelling som gir folk i EU grunn til å tro på EU.

Sakskartet speiler EUs kriser

Det er nok å se på sakskartet for det siste EU-toppmøtet i 2016 for å kunne identifisere EUs store uløste problemer:

• Svak økonomisk vekst og vedvarende ledighet blant unge EU-innbyggere
• Mange migranter og flyktninger som fortsetter å komme fra Afrika og Midtøsten
• Et anstrengt forhold til Russland og et uavklart forhold til Ukraina

Det handler ikke om én krise, men summen av flere. Krisene gjør at innbyggere i medlemslandene i økende grad er usikre på om EU er best egnet til å sørge for trygghet, økonomisk utvikling og et godt liv.

Og mens EUs regjeringssjefer forsetter sine nitide forhandlinger for å finne frem til kompromissene, blir de angrepet av populister. De er til høyre og venstre, og i tilfelle Italia til og med i sentrum av politikken.

For populistene er ikke kompromissene løsningen, men selve problemet. De mener deres land vil klart seg bedre uten EUs budsjettkrav, uten euroen og uten alltid å måtte vente på Brussel.

• Les også: Derfor skaper Italias «nei» uro i EU

Den italienske Femstjernesbevegelen ledet av komiker Beppe Grillo, henter stemmer fra høyre og venstre og flere lag av samfunnet. Grillo ønsker at mistilliten som kom til uttrykk da italienerne sa nei til en ny grunnlov, skal lede til en folkeavstemning som kan ta Italia ut av euroen.

I tillegg til dette interne presset i Europa råder en sterk usikkerhet om hvordan samarbeidet på tvers av Atlanteren vil utvikle seg.

Ikke forberedt på Trump

Det er rimelig å anta at Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier neppe hadde tatt sin første slurk av morgenkaffen før han onsdag 9. november var på tråden til EUs utenrikssjef Federica Mogherini. Han ba henne innkalle til hastemøte. Verden hadde våknet opp til Donald Trump som USAs neste president.

Den tyske sosialdemokraten ønsket å samle Europa om en tilnærming til Trump. Det viste seg å være vanskelig.

Les også: Derfor tapte Clinton

De inviterte til en uformell middag. Det er ofte det EU gjør når noe vanskelig og følsomt skal diskuteres, men verken Frankrike eller Storbritannias utenriksministere fant det klokt å spise sammen med Mogherini og Steinmeier den kvelden.

Trump hentet inspirasjon fra Brexit

Det var ikke så rart at britenes utenriksminister Boris Johnsen holdt litt igjen. Trump hentet inspirasjon fra den folkelige protesten som endte i Brexit, og sa Storbritannia ville stille i første rekke når handelsavtaler skulle fremforhandles med ham som president.

Nåværende president i USA, Barack Obama, har på sin side sagt at britene utenfor EU ville stå bakerst i køen.

Boris Johnson og hans sjef Theresa May er dessuten mer opptatt av å parkere urokråka og frontfigur for UKIP, Nigel Farage, enn av EUs forhold til Washington.

Nigels nest beste øyeblikk i 2016

Brexit-general Farage var den første av Storbritannias mer profilerte politikere som møtte Trump etter seieren. Nigel Farage har deretter stilt statsminister Theresa May i forlegenhet ved å tilby seg å være en døråpner for Nr. 10 Downing Street.

Frankrikes utenriksminister hadde en god unnskyldning for å droppe avvise middagsinvitasjonen fra Mogherini og Steinmeier. Han skulle møte FNs nye generalsekretær. I Frankrike har både regjeringen og store deler av opposisjonen store problemer med å skjule sin dypfølte skepsis til Trump. De frykter at EU for tidlig ville strekke ut en hånd til Trump.

Uavklarte punkter

Verden ser ganske forskjellig ut sett fra Paris og sett fra Trump Tower. Frankrike har bedt Trump avklare hvor USA vil stå i flere saker:

• Atomavtalen med Iran
• Konflikten i Syria (Trump har uttrykt støtte til Russlands bombing til støtte for Assad. En bombing EU fordømmer)
• Parisavtalen om klima

Signalene fra møtene til overgangsteamet til Trump har vært tvetydige, selvmotsigende eller, sett fra Paris, negative.

Du må til partiet ytterste høyre for å finne noen i Frankrike som har sympati med Trump.

Vitamininnsprøytningen gikk til Le Pen

EUs ledere trodde i det lengste på en Clinton-seier og en revitalisering av forholdet på tvers av Atlanteren. I stedet er det Marine Le Pen, leder for Nasjonal front i Frankrike, og hennes like som har fått vitamininnsprøytningen. Valget i USA åpner for at oppgaver som europeere og amerikanere tidligere har løst sammen, nå må takles på egen hånd.

Europeiske land vil nå føle et sterkere press på å måtte oppfylle kravet fra Nato om å bruke to prosent av sine nasjonale budsjetter på forsvar. Gjør de ikke det, vil Trump igjen kunne begynne å snakke om at Nato ikke er verdt hva alliansen koster USA.

EU-toppmøtet vil for første gang åpne for at EUs egen investeringsbank kan brukes til å finansiere europeisk våpenindustri og forsvarsprosjekter.

Svekket i troen

I spørsmål om frihandel er den offisielle linjen fra EU at de fremdeles kan lande TTIP. Dette er frihandelsavtalen EU har brukt år på å forhandle med Obama-administrasjonen. Uoffisielt er troen svakere. Egentlig fraværende.

Trump har lovet å sette amerikansk næringsliv først. Alle de som har stemt på ham fordi de føler de har tapt på globaliseringen, vil ha vanskeligheter med å forstå en avtale som gjør det lettere for europeiske selskaper å konkurrere i USA. For amerikanere uten en anstendig betalt jobb, hjelper det lite at avtalen virker begge veier.

Kampen om Europa

EU og USA er tuftet på mange av de samme verdiene og ideene; demokrati, frihet, menneskerettigheter og frie markeder. Under dette EU-toppmøtet vil regjeringssjefene i større grad ta inn over seg at USA og EU kanskje ikke lenger tolker eller vil forvalte denne arven likt.

EUs regjeringssjefer er ved utgangen av 2016 tvunget til å søke sammen i langt større grad. Deres gamle interne politiske motstandere står sterkere enn aldri før.

Nigel Farage, som ganske ironisk sitter i EU parlamentet og som deltok i Trumps valgkamp, ser mulighetene for et europeisk folkelig opprør. En revolusjon som skal bryte opp det han ser som en uheldig allianse av store forretningskonsern og en etablert europeisk elite.

Et Frankrike hvor valutaen heter franc

Det er ganske tenkelig at Farage også vil bistå Marine Le Pen i hennes valgkamp om hun ønsker det. Hennes presidentvalgkamp er allerede et korstog mot Brussel. Hennes visjon er en Frexit, nasjonale grenser og at Frankrikes valuta igjen heter franc.

I villrede

De etablerte europeiske politiske partiene litt til høyre og litt til venstre for sentrum er i villrede og frykter en smitteeffekt fra USA. En forutsetning for at EU skal kun begynne å skrive en ny og påkrevd rammefortelling er at unionens regjeringssjefer beholder sine posisjoner. Skal de overleve må de stagge populismen i sine egne land.

2017 byr på mange prøver. Det skal være presidentvalg i Frankrike. Tyskland og Nederland skal velge nye nasjonalforsamlinger. Uroen i Italia kan også føre til et tidlig valg der.

Alle sier nå at de vil lytte til de som føler de har tapt på globaliseringen og internasjonal frihandel. Spørsmålet for Europas makthavere er om erkjennelsen kommer for sent.