NRK Meny
Normal

«It's the economy, stupid» - igjen

Slagordet «It's the economy, stupid» var forklaringen på Bill Clintons seier i presidentvalget i 1992. Det er også forklaringen på at Republikanerne ligger an til å vinne det kommende mellomvalget.

Bill Clinton og Barack Obama

Barack Obama er nå fanget i den politiske fella, som gav ham selv seieren i 2008 og Bill Clinton i 1992.

Foto: LUCAS JACKSON / Reuters

Ett av USAs mest berømte politiske munnhell - og senere forklaringsfaktor - «It's the economy, stupid» var opprinnelig ment for intern bruk i Clinton-leiren - for å holde fokus gjennom valgkampen i -92.

Valgkampstrategen James Carville hadde formet tre stikkordssetninger som hang på en stor plakat i valgkamphovedkvarteret i Little Rock, Arkansas.

  1. Change vs. more of the same
  2. The economy, stupid
  3. Don't forget health care

USA var da som nå rammet av økonomisk tilbakegang.

James Carville

James Carville var sluggeren bak Bill Clintons valgseire.

Foto: SCOTT HALLERAN / AFP

Carville fanget opp misnøye og urolighet over den økonomiske utviklingen hos velgerne, som følte at den sittende regjeringen ikke tok situasjonen på alvor og var i uttakt med folket.

Det var Carville selv som uttalte de bevingede ord første gang, og siden ble den et stempel på Clintons seier - og en forklaring på det meste.

Nå brukes utsagnet som forklaring på det forventede tapet for president Barack Obama og Demokratene i det kommende mellomvalget 2. november. Og – ironisk nok – med forandring og helsereform som medforklaring.

The economy, stupid

Som i 1992, er det økonomien som bekymrer amerikanske velgere, etter den verste økonomiske krisen som har rammet USA siden den store depresjonen på 1930-tallet.

Når amerikanske medier refererer hva velgerne føler, brukes ord som «frykt», «engstelse», «bekymring», «skuffelse», «frustrasjon», «desperasjon», «håpløshet» og «desillusjon».

Den jevne amerikanske velger slår nå i alle retninger - i håp om å treffe en ansvarlig.

– Mange går med en følelse av stor usikkerhet, og frykten for den personlige økonomien under krisa er høyst reell, sier forsker Hilde Eliassen Restad ved Norsk utenrikspolitisk institutt.

Hun har doktorgrad i amerikansk politikk fra universitetet i Virginia, og har fulgt utviklingen siden finanskrisen slo inn for alvor i 2008.

– Siden det offentlig sikkerhetsnettet i USA er så lite sammenlignet med Europa, får den enkelte amerikaner føle konsekvensene av de økonomiske konjunkturene langt sterkere på kroppen enn her, sier Restad.

Økonomien er også suverent den viktigste indikatoren for gjenvalget av en president, viser valgforskning.

– Da Clinton ble valgt i 1992, gikk det veldig dårlig med økonomien, og president George H.W. Bush ble straffet for det. Ved mellomvalget i 1994 gikk det fortsatt ganske dårlig, og da var det Clinton og Demokratene som ble straffet. Deretter gikk det sakte men sikkert bedre, og i 1996 så bra at Clinton ble gjenvalgt.

– Og mønsteret gjentar seg. Republikanerne ble straffet i 2008 for tingenes tilstand, nå er det Demokratene og Obama som får føle velgernes vrede, sier NUPI-forskeren.

Tea Party Movement

Forbannelsen i USA mot de styrende myndigheter er stor, og mange mener Uncle Sam kun er en skygge av seg selv.

Foto: BRENDAN SMIALOWSKI / Afp

Arbeidsledigheten i USA er fortsatt nærmere 10 prosent, og veksten mindre enn ønsket.

Selv om redningspakkene som ble vedtatt under både nåværende og forrige regjering bremset den verste økonomiske nedgangen og berget arbeidsplasser, sparepenger og pensjoner, er misnøyen stor.

Det hjelper lite at det i teorien kunne ha vært verre.

For Obama ser ut til å ha gått i samme fella som pappa Bush. Nemlig at folk føler at han og hans regjering ikke har tatt den økonomiske hverdagen til folk flest på alvor, men latt andre ting gå foran.

Nær halvparten av velgerne erklærer seg nå misfornøyd med jobben Obama gjør som president. Selv om nedgang er vanlig for en ny president når den politiske hverdagen kommer, ligger Obama nå på samme nivå som Clinton gjorde før mellomvalget i 1994, da valgskrellen kom.

Eksperter mener vendepunktet for presidenten kom sommeren i 2009, da arbeidsløsheten etter prognosene skulle synke til 8,2 prosent, men i stedet steg til over til 9. Siden har ledigheten forblitt der, faretruende nær 10-tallet.

Likevel, under 10 prosent av spurte amerikanere mener at Obama er å klandre for den økonomiske krisen. Det viser en fersk meningsmåling gjort for The New York Times og CBS.

Skylda får forgjenger Bush og finansmiljøet på Wall Street. Men det er president Obama som må bære ansvaret for ståa.

Tea Party-aktivist

Ikke alle er like begeistret for endring.

Foto: ROBYN BECK / Afp

Men selv om Republikanerne skulle gjøre det svært godt i mellomvalget på tirsdag, er det liten grunn for dem til å slå seg på brystet, mener Hilde Eliassen Restad.

– Tillitsmålinger viser at velgerne har enda mindre tiltro til Kongressen enn til presidenten.

– Og tilliten til Republikanernes utvalgte er enda mindre enn tilliten til Demokratene. De straffes fortsatt for hvilken tilstand George W. Bush og det republikanske styret etterlot landet i, sier Eliassen Restad.

Republikanske velgere er mer misfornøyde enn demokratiske velgere. Sinnet er rettet mot det politiske styringssystemet generelt og mot politikken til Obama-regjeringen og eksplosjonen i offentlig pengebruk spesielt.

– Change vs. more of the same

Obama forsvarer nå sin endringsstrategi med nebb og klør, slik Clinton gjorde ved sitt første mellomvalg i 1994. Også da var velgerne blitt utålmodige etter å se resultatene av den lovede forandringen.

Ladies and gentlemen, this election, all over America, represents a choice, a choice between hope and fear . . . between whether we're going forward or we're going to go back. I think I know the answer to that. You want to keep going forward!

Bill Clinton til velgere foran mellomvalget 1994. / Washington Post

Ladies and gentlemen, this election, all over America, represents a choice, a choice between hope and fear . . . between whether we're going forward or we're going to go back. I think I know the answer to that. You want to keep going forward!

Bill Clinton til velgere foran mellomvalget 1994. / Washington Post


– «Change» er en konstant valgkampsak i USA og frasene «Change» og «Washington is broken» er noe velgerne er svært lydhøre for, forteller NUPI-forskeren.

– Da Bill Clinton lanserte sin endring i 1992, var det klart hva det ville bli endring fra. Republikanerne hadde styrt i tre perioder, de økonomiske pilene pekte kun nedover og velgerne var mette av den republikanske politikken.

– Hva Obama mente med endring, var også klart. George W. Bush hadde hatt en klar profil og en kontroversiell politikk, noe USA ønsket seg bort fra, sier Restad.

Nå er det den konservative Nytt teselskap herjer i USA som er blitt den store forandringspusheren i valgkampen.

– Republikanerne tapte valget i 2008 veldig klart og ga opp. Den store grasrotbevegelsen som hadde båret Obama frem til seier, «tok ferie». Samtidig vokste den økonomiske krisen, og i takt med pengebruken for å berge økonomien, vokste motstanden blant den republikanske grasrota, det vi i dag ser som Nytt teselskap herjer i USA .

– Deres raseri startet allerede med president George W. Bush. Tea Party-folket er sinte uansett hvilket parti som gjør den amerikanske staten større og fetere.

– Prinsipielt ønsker de mindre statlig økonomisk styring, mindre stat, kutt i budsjettene og et USA uten gjeld. Men utover det, er det uklart hvilken endring de ønsker og hvordan de skal få gjennomført den i praksis. For store endringer er vanskelig - det ser man nå.

John Boehner

John Boehner har vært minoritetsleder for Republikanerne i Representantenes hus. Etter tirsdag kan han bli forfremmet - selv om velgerne har like liten tiltro til ham som resten av kongresspolitikerne.

Foto: SAUL LOEB / Afp

– Problemet for Republikanerne som står utenfor Tea Party-bevegelsen, er at det var de selv og deres president som sørget for de ekspansive budsjettene, og dermed pådro seg den enorme statsgjelden til nasjonen, blant annet som følge av den kostbare kampen mot terror.

– Republikanerne sier de vil reversere alt det Demokratene har gjort de siste to årene: helsereformen , finansreformen og stimulanspakkene. Men da havner man bare to år tilbake, og det er ikke forandring – slik Tea Party-aktivistene krever – det blir bare mer av det samme som tidligere.

– Det er her det blir litt vanskelig for Republikanerne, gitt at det er de som har mye av ansvaret for hva republikanske statsskeptikere er imot, sier Eliassen Restad.

Kongressvalget og Republikanernes prioriteringer

Republikanerne har kommet med sine prioriteringer for de neste årene.

Foto: MARK WILSON / Afp

NUPI-forskeren trekker frem at også deler av argumentasjonen til Tea Party-bevegelsen er selvmotsigende.

– Samtidig som de ønsker mindre offentlig innblanding, er mange av medlemmene eldre, hvite menn som mottar offentlig støtte i en eller annen form, gjennom helseprogrammet Medicare eller Social Security-ordninger, som pensjon.

– Det betyr ikke at det ikke er hold i noen av de prinsipielle argumentene mot systemet i Washington D.C., som vel er «broken», eller hvordan landet har vært styrt de siste 10 årene. Men de har ikke gjennomførbar løsning selv heller.

Don't forget health care

Barack Obama klarte å dra i land punkt 3 på lista til Bill Clinton fra 1992, nemlig helsereformen - som har vært en politisk prosjekt for Demokratene i flere tiår.

Buklandingen til forsøket på helsereform i 1993 ble regnet som et av Clintons største politiske nederlag.

Men i stedet for å bli betraktet som en stor seier, er Obamas helsereform blitt en klamp om foten for Demokratene. Helsereformen er blitt et hett tema på alle nivåer.

Barack Obama signerer helsereformen

For Demokratene var det et historisk øyeblikk, da presidenten signerte helsereformen i 23. mars i år. Siden har det stort vært kjeft å få.

Foto: J. Scott Applewhite / Scanpix/AP

– Obama får bare kritikk, både fra høyre og venstre, og ingen påskjønnelse for den historiske reformen, sier Restad.

– Og det pågår nå en krig om historiefortolkningen mellom Republikanerne og Demokratene.

– Republikanerne trekker frem Obamas løfte i valgkampen om upartiskhet og samarbeid over partigrensene, og peker med rette på at stabssjefen i Det hvite hus og det demokratiske lederskapet i Kongressen blinket ut et par republikanske senatorer for å dra land reformen. Republikanerne fastholder derfor at dette kun er en demokratisk helsereform, ingen nasjonal helsereform.

– Demokratene på sin side hevder at «vi strakte ut hånden over gangen i Kongressen, men dere tok ikke imot», sier Hilde Eliassen Restad.

For å ikke gjenta Clintons feilgrep fra 1993, hvor Kongressen fikk et fiks ferdig reformforslag presentert av en regjeringskomité ledet av fru Clinton, ble det i Det hvite hus vurdert at denne gangen måtte Kongressen med i utformingen fra starten av.

– Men det demokratiske lederskapet i Kongressen, spesielt i Representantenes hus, er mye mer partisk enn hva Obama selv er, derfor gikk det som det gikk, sier Restad.

– Uansett hvem som har rett, Republikanerne hamrer inn sin versjon og spiller på at Obama-regjeringens reformer kun handler om statsstyring - et budskap som alltid treffer godt i den amerikanske velgerskaren, forklarer hun.

Reformen trekkes frem som et eksempel på «government big spending».

Helsereformen i USA

Kandidater på begge sider bruker TV-reklame for å forsvare eller angripe helsereformen.

Foto: AP

I 62 TV-annonser for ulike republikanske kandidater, blir stempelet «vedkommende stemte ja» klistret på den demokratiske motstanderen. Flere av de 34 demokratiske kongressrepresentantene som stemte mot reformen, fremhever nå sitt «nei», som en forsikring om at de er på parti med velgerne.

– Man kan kalle det «dårlig timing». Selv om regjeringen først fikk vedtatt de økonomiske stimulanspakkene, og deretter gikk løs på helsereformen, er det motsatte synet til dels blitt sittende igjen – at helsereformen gikk før økonomien.

– Enkeltpersoner frykter at den nye helsereformen vil føre til ekstrakostnader for familiene og for «small business» – som utgjør en stor del av næringslivet – eller en svekkelse av nåværende gode ordninger, og i dårlige økonomiske tider, er det en svært dårlig kobling for mange.

– Makroøkonomisk vil helsereformen utvilsomt lønne seg for USA i fremtiden, men det er et argument det er vanskelig å vinne en politisk seier på, påpeker forskeren.

– Gitt at det nesten er en «naturlov» at presidentens parti taper ved mellomvalget, så hadde Obama ikke noe annet valg enn å få reformen i havn før 3. november i år hvis det i det hele tatt skulle bli noen historisk helsereform, dårlig timing eller ikke, sier Restad.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt