Det kan godt hende at britene likte te, men tedrikking var først og fremst en motesak for adelskap og aristokrati i Storbritannia rundt 1650.
Overklassekvinner kom sammen for å konversere over en kopp te på ettermiddagen. Skikken spredte seg, men for såkalt vanlige folk ble «tea time» vel så mye et mellommåltid som et sosialt fenomen.
Tedrikking på nytt kontinent
De britene som emmigrerte og bosatte seg i de etter hvert 13 koloniene på denandre siden av Atlanterhavet fortsatte å drikke te. Og siden de bodde nærmere de teproduserende øyene i Karibiahavet skulle man tro de hadde grei tilgang på råvaren.
Men den gang ei. London hadde nemlig monopol på salg og distribusjon av te.
Så produsentene i Karibia måtte frakte avlingene til London der de først ble skattelagt inn i England.
Senere ble tebladene videresolgt til kolonistene i Nord-Amerika og skattelagt på nytt. Dette gjorde at teen ble dyr, men det var den politiske prisen kolonistene ikke ville betale.
Dobbeltskatt
Oppfordring til boikott av en teforhandler i Boston.
Foto: Wikimedia CommonsTeskatten irriterte dem, og den stred - etter deres mening - i mot grunnloven.
Der het det nemlig at britiske borgere bare kunne skattelegges av sine egne - og siden emmigrantene i Nord-Amerika ikke sendte folkevalgte til Parlamentet i London; så var denne beskatningen - slik de så det altså - ulovlig.
Derfor kjøpte de heller billig hollandsk smuglerte, og slapp dobbeltbeskatningen.
Det dreide seg altså - i praksis - om te. Men i realiteten var det økt selvbestemmelse for koloniene som lå under.
De var ikke nødvendigvis ute etter uavhengighet; men de ble provosert av London.
Etter hvert boikottet de tehandelen, og Boston by var ledende. Handelsmenn nektet å føre te, konsumentene nektet å drikke te og havnearbeiderne nektet å losse te.
Det toppet seg da en del unge menn etter et politisk møte den 16. desember 1773 bordet skipet «Dartmouth» og kastet lasten overbord - ut i havnebassenget.
Tea Party I
Dette spontane utslaget av sivil ulydighet, viste seg å bli en krigserklæring.
En nederlandsk tolkning av det berømte teselskapet.
Foto: Wikimedia CommonsMan vet i dag ikke i hvilken grad politiske ledere sto bak det som ble kjent som The Boston Tea Party, eller om det var en gjeng med unge, lokale og tidlige «blitzere» som tok saken i egne hender.
Men handlingen var symboltung, lettfattelig og effektiv.
Den var på ingen måte den eneste protesten mot de beskatningskåte koloniherrene på den andre siden av havet; men det var den som ble stående og kan kalles: Skuddet i Sarajevo; altså den utløsende handlingen.
Da de skattebelagte tebladene lå og fløt i havnebassenget i Boston var det ingen vei tilbake. De visste det ikke da; men vi vet det nå.
Det er få pålitelige fakta om Boston Tea Party, men mytene florerer. Pøblene ble til frihetshelter, rampestrekene ble frigjøringskamp, skatteprotesten ble opphøyet til nasjonsbygging.
Tea Party II
237 år etter denne episoden som oppsto fordi den britiske guvernøren var steil og opptrådte klønete, lever Teselskapet sitt eget liv i den patriotiske amerikanske mytologien.
Det historiske Teselskapet i Boston i 1773 har vært tolket og tilpasset forskjellige politiske behov i moderne tid.
Sånn sett er det lang tradisjon for at den konservative og anti-sosialistiske protestbevegelsen mot Obama trykker den revolusjonære bygeriljaen i Boston til sitt bryst - selv om de forskjellene langt mer iøyenfallende enn parallellene.
- Les:
- Les:
