Alex Ramstad Døsvik i Nidarosdomen
Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK

Kirkekrigeren

Alex Ramstad Døsvik (24) kjente seg forrådt over at folk med samme kjønn ikke fikk gifte seg i kirka. Som kristen, skeiv og trans bestemte han seg for å jobbe innenfra for å få til en endring.

– Jeg er trans. Jeg er skapt i Guds bilde, og Gud er stolt over skaperverket sitt.

Alex står på talerstolen på Kirkemøtet, «kirkas storting» og kjenner hjertet banke vilt under binderen som flater ut brystkassa.

Foran talerstolen sitter over 100 kirkefolk som denne aprildagen i 2016 skal bestemme om folk av samme kjønn skal få gifte seg i kirka.

Alex er en av flere skeive som er valgt inn i Kirkemøtet.

Han har hørt homofili bli sammenlignet med hor. Poenget med Adam og Eva, – at Gud skapte to kjønn for at de skal formere seg, er nevnt flere ganger.

For de skeive i salen er det dem det handler om.

Alex står på talerstolen for å vise mangfoldet som faktisk er i kirka, selv om det er skikkelig skummelt å stå frem som trans her.

Men Alex har kjempet lenge for at han og andre skeive skal bli inkludert og akseptert.

Alex Ramstad Døsvik på talerstolen.

SKUMMELT: Alex kom ut som transperson på Kirkemøtet i 2016.

Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix

For gudstroen har vært en støtte helt siden den kom inn i livet hans med ei fotballskjorte i konfirmasjonstida.

Alex har nemlig ikke alltid brydd seg om kirka.

Godset-skjorta

Midt på bygda, i et område alle heier på Rosenborg, stod en bassist på scenen i ei Strømsgodset-skjorte en høstkveld i 2008. Et kristent band spilte for konfirmantene på Ørland og Alex ble fascinert av han som spilte bass.

Alex ville egentlig konfirmere seg borgerlig for han tenkte at det bare var tull med kirka. Foreldrene sa at det var greit, men at han i så fall måtte betale for festen sin selv. Den beskjeden gjorde at Alex valgte betalt fest og kirka.

Alex Ramstad Døsvik i bunad. Konfirmasjonsbilder.

KONFIRMANT: Alex konfirmerte seg i Ørland kirke mai 2009 i meldalsbunad.

Foto: privat

Dermed satt han i salen på kulturhuset denne kvelden.

Bassisten ville ha på godset-skjorta for å provosere litt. Og Alex tenkte:

«Shit, det var kult, kan kristne folk være så kule».

Med det var en gnist tent. Han kjente ingen unge som var kristne, og ble overrasket over at kristne kunne være «vanlige folk».

Kanskje hadde gudstroen alltid vært der, innerst inne, men i møtet med bassisten i fotballskjorte ble den vekket til live.

Den gjorde at noe endret seg for bestandig i livet hans.

Aldri alene

På jenterommet i kjelleren på gården hvor han vokste opp, var han vant til å kjenne seg helt alene.

Alex ble mobbet og kjente seg utestengt av de andre jentene på skolen. Han fikk behandling for en depresjon og prøvde å finne ut hvem han var. Han forelsket seg i andre jenter, men kjente ingen andre skeive.

Alex Ramstad Døsvik som ungdom. Portrett.

PÅ BYGDA: Alex er fra en gård på Ørland i Trøndelag. Han kjente ingen andre skeive på sin egen alder.

Foto: privat

Følelsen av å være helt alene i verden brukte ofte å slå ned i ham. En tanke om at han ikke hadde noen å gå til vokste, men han begynte også å kjenne noe annet.

For selv om han var alene, følte han at Jesus alltid var der for ham. Han fikk en omsorg som han ikke hadde funnet noe annet sted. Han kjente en enorm beskyttelse, og at noen løftet ham opp.

I en tid hvor han sleit psykisk, var det godt å ha noe å støtte seg til. Etter hvert begynte han også å engasjere seg i kirka.

Men troen var også utfordrende. For på denne tida fikk ikke homofile gifte seg i kirka. Det gjorde at Alex ville stille biskopen til veggs.

Inn i kirka

En side i notatboka Alex var full av spørsmål til biskopen i Nidaros, Tor Singsaas.

«Hva mener du om at homofile ikke kan gifte seg i kirka?»

«Hva synes du vi skal gjøre for at skeive kan føle seg hjemme i kirka.»

Alex hadde med seg boka på sitt første Ungdomsting. Ungdomsting er det første leddet i ungdomsdemokratiet i kirka, og biskopen bruker å komme på besøk.

Alex var spent denne helga i mars 2011. Han hadde verken møtt biskopen, eller de fleste andre deltakerne før, og han var usikker på hvordan han som skeiv ville bli møtt.

Konservative kristne mener nemlig homofili er en synd, fordi det er et brudd på reglene Gud har laget for menneskene.

En av postene på programmet på ungdomstinget var «Grill en biskop», og Alex ville stille spørsmålene i boka her. Han var målrettet og fokusert på at Tor Singsaas måtte stå til ansvar for kirkas syn på skeive.

Tor Singsaas foran Nidarosdomen

BISKOPEN: Tor Singsaas har hatt mye med Alex å gjøre helt til han gikk av som biskop i 2017.

Foto: Ned Alley / Scanpix

Men først viste han spørsmålene til ei han hadde blitt kjent med og fortalte at han skulle stille dem til biskopen. Reaksjonen hennes var en lettelse.

«Men Tor er jo liberal. Han er for at skeive skal få gifte seg i kirka».

Alex reiv ut og krøllet sammen sida i notatboka. Nå slapp han å tenke mer på det.

For det var ikke denne biskopens skyld at andre i kirka er bokstavtro kristne og dermed har et syn som gjør det vanskelig for ham å være seg selv.

Da Alex fikk snakke med Tor Singsaas etterpå, ble det et avslappet møte. Han ble også godt tatt i mot av de andre som var på ungdomstinget. Det ga ham kraft til å kjempe for det han tror på, nemlig en kirke som er åpen og inkluderende.

Etter hvert ble han også oppfordret av Tor Singsaas til å bli prest.

Biskopen så at Alex er en fintfølende og trygg person med mye empati og respekt for andre. Han så også hvor engasjert Alex er i troen på Jesus.

Alex Ramstad Døsvik står foran en teltleir.

UNGDOMSTID: 4H har vært noe konstant og betydningsfullt i livet til Alex.

Foto: privat

Men Alex slo vekk forslaget, selv om han tenkte det må være spennende og berikende å følge folk gjennom hele livet, fra dåp til begravelse.

Han visste om en annen homofil som studerte teologi for å bli prest, men han ville ikke utsette seg selv for belastningen.

For Alex var ikke «bare» skeiv. Det var noe mer som skurret.

I møte med det skeive miljøet i Trondheim fant Alex ut at han ikke var ei jente.

Erkjennelsen

Alex var nervøs første gang han tok hurtigbåten over fjorden til Trondheim for å dra på medlemsmøte i Skeiv Ungdom.

Alex bak et gitter med en plakat

SKEIV: Alex på en markering i russetida i 2014. Noen måneder senere kom han ut som trans.

Foto: privat

Men det ble ukentlige turer over fjorden. Han var med på kakebuffé og spillkvelder, temamøter og kino. Det var godt å komme til et sted der det var flere skeive på hans alder. Hjemme kjente han ingen andre.

Alex fikk mer kunnskap om det å være homofil. Etter hvert begynte han å reflektere over seg selv på en helt ny måte.

Og da gutter og jenter ble delt inn i ulike grupper før et stort politisk møte på slutten av videregående, ble han sint og irritert. Han syntes det var unødvendig å dele opp i kjønn fordi det potensielt ikke inkluderte alle.

Da han fortalte om frustrasjonen til ei venninne, spurte hun om grunnen til at han ble så sur kunne være at det angikk ham selv.

Alex begynte å tenke over det venninna hadde sagt. Kunne han være trans? Han syntes det ga mening og innså at det kunne være noe i det.

På Ungdomstinget i mars 2014 stilte han spørsmål om biskopens forhold til transpersoner. Samme sommer brukte han et maskulint navn for første gang.

Han var på 4H-leir og ville sjekke hvordan det kjentes å ha et annet navn.

Det var skummelt, for han hadde ikke diskutert at han kanskje kunne være trans med noen på leiren. Men med støtte av ei venninne, og omringet av folk han mest sannsynlig ikke ville se så ofte igjen, introduserte han seg som Alex.

Alex fordi «A» var første bokstav i hans gamle navn. Alex fordi det er et kjønnsnøytralt navn, men kanskje litt mer maskulint i Norge, noe som passet ham fint. Dessuten betyr navnet «den som forsvarer».

Det føltes bra. Han trivdes veldig med å tone ned det kvinnelige ved seg.

Alex skjønte at han var trans.

Men etter sommerleiren gikk han inn i skapet igjen. I noen uker var det som skjedde på leiren et fint minne. Helt til Alex forstod at han ikke lenger kunne gå rundt som en annen enn den han egentlig er.

Det var en lettelse å ha et ord å sette på det som gjorde at han har kjent seg annerledes.

Med erkjennelsen var det som om 20 kilo ble løftet av skuldrene hans: «Nå kan du gå som du er».

Det første han gjorde var å kjøpe en binder, et plagg som flater ut brystkassa for å gi et mer maskulint uttrykk.

Og så måtte han finne ut hvordan han skulle si til folk rundt seg at han ikke var ei jente. At han ikke lenger ville bli kalt «hun», men «han».

Brevet

Det var gråvær på Jæren da Alex satt på rommet sitt på folkehøgskolen noen måneder senere og skrev brev til foreldrene sine.

Han prøvde å forklare hva det vil si å være en ikke-binær maskulin transperson, at han ikke vil bli en mann, men at han gjerne vil bli oppfattet som en av folk rundt seg. At han er midt imellom, eller begge deler. Han skrev blant annet:

«Fra nå av vil jeg bruke navnet Alex, og dere må omtale meg med maskuline pronomen.»

Brev til foreldrene

BREVET: Foreldrene til Alex har fortsatt brevet de fikk høsten 2014.

Foto: privat

Han hadde ikke turt å fortelle det til familien før han flyttet hjemmefra. Alex var nervøs for hvordan de skulle reagere på at jenta deres ikke lenger var ei jente.

Han var redd for å bli kastet ut hjemmefra, og det var kanskje derfor han ventet til han hadde flyttet med å fortelle dem det.

«Jeg er glad i dere. Håper dere er glad i meg, men jeg skjønner det kan være vanskelig å venne seg til».

Da Alex slapp brevet i postkassa startet en nervepirrende ventetid.

Samtidig begynte han å undersøke om han kunne endre på kroppen for å bli mer maskulin. Han ville ha skjegg, mer hår på armene og dypere stemme.

I denne prosessen var gudstroen viktig. For Alex sin tro går ut på at Gud vet hvem eller hva han skaper, og at alle er fullkommen i Guds bilde.

Å ha med seg denne troen gjorde ham sikrere på hvem han var. Han har aldri tenkt at det var noe feil med kroppen hans, men at feilen ligger i måten mennesker blir satt i «bås» som mann eller kvinne ut fra hvilken kropp de har.

Men samtidig har han følt seg forrådt av kirka.

Da flertallet i bispemøtet, altså alle biskopene, høsten 2013 sa nei til at folk med samme kjønn kan få gifte seg i kirka, ville Alex først bryte med Den norske kirke i protest. Men fordi han fortsatt ville bli hørt, bestemte han seg for å kjempe for saken innenfra.

Etter hvert begynte Alex å bli fysisk uvel av sin egen kropp når han ikke brukte binderen.

Alex med og uten "binder".

MED OG UTEN BINDER: Alex la ut dette bildet på Facebook og skrev blant annet: «Jeg håper alle kan skjønne at dette ikke er noe jeg bare fant på at jeg hadde lyst til, dette er noe som jeg må gjøre for å kunne leve et liv med mening.»

Foto: privat

På bussen til og fra volleyballtrening, uten binder fordi man ikke kan trene med den, ble han kvalm og fikk smerter i magen.

Uten binderen ble skillet mellom hans egen kjønnsidentitet og hvordan han ble oppfattet så stort, at han ble svimmel og ukomfortabel.

Det var stressende og slitsomt å forholde seg til folk.

Noen dager etter han postet brevet til foreldrene, tikket det inn en tekstmelding.

Den var fra mammaen hans.

4.sep 2014 21:05

Mamma:Kjære dæ!!! Takk for brevet! Jeg husker at den dagen jeg så deg for første gang, i kuvøsen, sa jeg at den herre lille jenta må det bli noe spesielt av! Vi er glad i deg, om du nå heter A… (navnet er tatt bort etter ønske fra Alex journ.mrk.) eller Alex. Vi er mamman og pappan din, så enkelt som det, sjøl om det vil ta tid å venne seg til det.

5. sep 16:34

Mamma:Finn Olav e med på Farmen i år!!! Såg d nettopp i se og hør. Må no vel følg med, antagelig!!!

5. sep 2014 18:11

Alex Ramstad Døsvik:Takk for at dokk tar d så kult! :)
Ja, såg d der.

Alex hadde ingenting å være redd for. Foreldre og tre eldre søsken var der for ham.

Og snart skulle han også føle seg ordentlig inkludert i kirka.

Prestedrømmen

Når Alex går ned fra talerstolen på Kirkemøtet i april 2016 har han lyst til å gjemme seg. Men det han har gjort kjennes viktig og riktig. Forholdene for homofile og transpersoner blir ikke bedre uten at noen kjemper.

Og nå får han applaus. Og klemmer.

Biskop Tor Singsaas er en av de over 100 som sitter i salen. Og han er en av mange som går bort til Alex og holder omkring ham. Han sier det var flott gjort, og at han står sammen med Alex i dette.

Alex Ramstad Døsvik og Tor Singsaas snakker sammen på Kirkemøtet 2016.

STØTTE: Biskop Tor Singsaas har kjent Alex i flere år og synes det var modig at Alex sto frem som trans på Kirkemøtet. Han mener også det var en stor tillitserklæring.

Foto: TERJE SVAAN / Adresseavisen

Senere blir det flertall for at folk med samme kjønn skal få gifte seg i kirka. Spørsmålet er blitt diskutert i årevis uten at det er åpnet opp for homofil vigsel i kirka.

Helt til nå.

Når han, og andre, kan få gjennom dette i kirka etter så mange år, kjenner Alex at det også kan være plass for ham som prest.

Han må gi opp sin egen motstand mot å gå inn i presterollen med sin bakgrunn. For Alex tenker han har noe å bidra med.

Som prest kan han være med å åpne dørene for folk som har følt seg utestengt, at de kan kjenne at kirka også er for dem, og at det ikke er begrensninger på hvem som kan være en del av den.

Men «prestekallet» må vente, for Alex er midt inne i en livsnødvendig prosess for å få uttrykke det kjønnet han kjenner seg som.

Forandringen

Den 13. november 2016 sitter Alex på badet på hjemgården hos foreldrene på Ørlandet med buksa på knærne og en tube i hendene.

Tidligere denne høsten har han vært en tur i Oslo for å møte lege, sexolog og transperson Espen Esther Pirelli Benestad. Alex visste at hen behandlet transpersoner, og sammen med fastlegen på Ørlandet har de laget et opplegg med kjønnshormoner.

På badet smører Alex inn lårene med noe som ligner antibac og er ganske høy på livet. For det er ikke antibac i tuben, men første dose med kjønnshormonet testosteron.

Nå er det bare å vente på at kroppen skal forandre seg.

Tatovering på leggen

MERKEDAG: 13. november 2016 er en merkedag for Alex. Han har derfor tatovert datoen på leggen ved siden av en annen tatovering: Frihet.

Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK

Hver dag smører han seg inn med Testogel og kikker på armene for å sjekke om han har fått mer hår.

Hvis han ikke hadde fått den kjønnsbekreftende behandlingen ville han ikke klart å leve. Han har allerede slitt mye med depresjon og selvskading, men etter han kom ut som trans kjennes livet mer riktig, mer ekte og autentisk.

– Vi er alle mennesker som trenger å bli bekreftet av verden rundt oss. Hvis man skal være alene med hvem man er i et land der det bor 5 millioner mennesker er det viktig ikke å være alene, ikke å oppfatte seg alene. Jeg tenker mennesker trenger mennesker.

Han har sluttet å skade seg for å døyve smerten inne i seg. Han kjenner han kan være seg selv.

Etter noen uker med testosteron merker han de første endringene på kroppen.

Alex får mer hår på armene, skjegg og en forkjølelse som aldri går over ender i en ny og mørkere stemme.

Pakke med en barbermaskin

JUNI 2017: «Når du står opp til denne gaven på en helt vanlig torsdag! Merker det er fint å få min første barbermaskin fra mamma og pappa».

Foto: privat

Men selv om Alex forandrer kroppen sin, betyr ikke det at han mener Gud har gjort en feil da han ble skapt.

– Jeg endrer ikke på den jeg er. Jeg kan ikke forandre meg, selv om utseendet mitt kan gjøre det. Jeg er ganske sikker på at Gud heller vil ha meg levende, med litt andre uttrykk enn opprinnelig planlagt, enn død.

Alex tror ikke Guds skaperverk er fastlåst i to kjønn, at det som står i Bibelen om Adam og Eva handler om hvilken kontekst den er skrevet i, og at det går an å tolke det som står på ulike måter.

Og som prest i kirka vil han kjempe videre for at alle skal føle seg inkludert.

Seg selv

Nok kaffe, nok melk, nok kopper.

Alex jobber som frivillig på vitenskapsfestivalen Starmus i Trondheim.

Han har tatt testosteron i nesten et år nå, og i svart skjorte og bukseseler treffer han rundt 3000 mennesker. Ingen oppfatter kjønnet hans som kvinne. Og han har ikke vært nødt til å forklare at han er trans.

Alex Ramstad Døsvik ved Nidelva juni 2017.

STOLT: Tidlig på sommeren 2017 kjenner Alex at han er på en veldig fin plass i livet.

Foto: privat

Det er første gang han ikke blir lest som et kjønn han ikke har. Det er ubeskrivelig godt at ingen tviler på hvem han er.

Første skoledag på Det teologiske fakultet (TF) ved Universitetet i Oslo høsten 2018 er Alex sent ute.

Han kjenner flere som studerer her, og også dekanen som holder tale til de nye studentene da han lister seg inn bakerst i auditoriet. Hun vinker til ham, og alle snur seg for å se hvem hun vinker til.

De ser Alex som en mann. Ingen tenker over at det er noe annerledes med han som kom for seint. Men Alex vet at flere i kirka har problemer med at han som trans om noen år skal jobbe som prest.

Alex "Ten years challenge"

TI ÅR: Det skjuler seg mye bak blikket. «Forskjellen er at i 2009 var det ikke så mye bra som skjulte seg der, mens i 2019 er det generelt god selvfølelse.»

Foto: privat

– Jeg vet at det er motstand i Den norske kirke. Det er litt kjedelig, men samtidig er det ikke mitt problem, egentlig. Jeg tenker at jeg skal være her, og da må de «deale med» at jeg er her.

Men Alex kommer ikke til å søke jobb et sted de ikke vil ha ham. Derfor vil han flytte tilbake til Trondheim når han er ferdig utdannet.

Her tenker han det ikke blir noe problem å være trans i kirka.

Alex Ramstad Døsvik. Portrett foran Nidarosdomen.

2019: Alex Ramstad Døsvik er i gang med sitt andre år på prestestudiet. Han skal ut i praksis neste vår.

Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK