Frontsoldat Rolf Collin Nielsen

Rolf Collin-Nielsen ble frontsoldat for å kjempe mot kommunismen. Han så aldri på seg selv som nazist.

Foto: Privat album

Rolf (19) valgte feil side under krigen

Mens bestekameraten ble motstandsmann, valgte Rolf Collin-Nielsen å reise til Leningrad som frontsoldat 19 år gammel. Et valg han aldri angret på.

Hadde omstendighetene vært de samme «ville jeg ha handlet likedan», skriver han mange år senere.

Lite ante unggutten Rolf Collin-Nielsen fra Trondheim hva som ventet, da han slo følge med en klassekompis på sitt første møte i en politisk gutteklubb i hjembyen midt på 1930-tallet.

Valgene bragte han senere inn i Nasjonal Samling, til Leningrad som frontsoldat, til fengsel og straff for landssvik etter krigen og et liv etterpå med konstant frykt for at hans politiske fortid skulle bli brukt imot han.

– Men jeg har ikke gått gjennom livet som en angrende synder, skriver Collin-Nielsen selv.

Nå er hans egen historie samlet mellom to permer. Fortellingen om livet før, under og etter krigen ble nylig utgitt i boken «Ordonnans på Leningradfronten og livet etterpå».

Men jeg har ikke gått gjennom livet som en angrende synder.

Rolf Collin-Nielsen

NS-mannen og frontkjemperen fra Trondheim har selv skrevet boken, og manuskriptet ga han til en god venn like før han døde i 2012, 90 år gammel.

– Jeg holdt handa hans da han trakk sitt siste pust. Det var en sterk opplevelse, sier Tore Greiner Eggan.

Det var interessen for andre verdenskrig som 10 år tidligere bragte dem sammen. Eggan har siden tenårene samlet på bilder fra krigen, og har i dag en av landets største private samlinger av bilder og album fra krigsårene i Norge.

Tore Greiner Eggan

Tore Greiner Eggan overtok en stor samling bilder og gjenstander fra krigen etter sin venn Rolf Collin-Nielsen.

Foto: Grete Thobroe / NRK

– Egentlig er dette en familiehistorie, men også en historie om Nasjonal Samling og Den norske legion, sier Eggan.

Han tar imot oss hjemme i eneboligen på Byåsen i Trondheim. Spisebordet er dekt av gamle bilder, album, dokumenter og gjenstander fra krigen.

Mye av det Collin-Nielsen tok vare på fra krigens dager ligger her. Også de sorte dagbøkene hans fra de dramatiske månedene ved Leningrad-fronten.

En frontsoldats dagbok

Rolf Collin-Nielsen sensurerte sine egne dagbøker fra tiden ved Leningradfronten, for ikke å angi andre.

Foto: Grete Thobroe / NRK

– Kameratskapet var det som betydde mest for han i tiden på Østfronten, og sorgen ved å miste kompiser. For det skjedde jo tidlig, og flere av hans beste venner og skolekamerater omkom, sier Eggan.

Engasjert tenåring

Rolf Collin-Nielsen vokste opp i de harde tredveåra. Arbeidsledigheten var høy og sosialhjelp fantes knapt.

Norge var i en brytningstid, og streiker og demonstrasjoner hørte hverdagen til.

– Den politiske aktiviteten var stor over alt, også på skolene. Og skillet mellom de to store hovedgruppene var meget skarpt; de røde mot de borgerlige, skriver Collin-Nielsen.

Samfunnsengasjementet våknet allerede da, og varte livet ut. Han var ivrig skribent i avisenes leserbrevspalter så lenge han levde, da under pseudonymet Roconi.

Det første møtet i en politisk gutteklubb var hjemme hos Ragnar Skancke, en kjent og høyt respektert professor ved NTH. Han ble senere minister i Vidkun Quislings regjering.

Nasjonal Samling Ungdomsfylking

Rolf Collin-Nielsen sitter ytterst til venstre i andre rekke.

Foto: Privat

– Jeg møtte en sympatisk forsamling av unge gutter i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking NSUF, skriver han i boka.

Det var her han fikk sitt første politiske tillitsverv, som kasserer.

– I en periode på middelskolen var over halvparten av mine klassekamerater medlemmer av NS' sin ungdomsfylking.

Det kunne oppstå håndgemeng og slåssing, og det gikk mange ganger hardt ut over oss NS-gutter.

Rolf Collin-Nielsen

Alle ungdomsgrupper var sterkt opptatt av propagandaarbeid, delte ut flyveblad og klistret opp plakater. Det ble ofte kamp om de beste og mest synbare stedene.

– Arbeidpartiet dominerte. De var flest, og kunne jage sine motstandere. Det kunne oppstå håndgemeng og slåssing, og det gikk mange ganger hardt ut over oss NS-gutter, skriver Collin-Nielsen.

– Vi var i mindretall.

I samtalene med vennen Tore Greiner Eggan har Collin-Nielsen beskrevet dette som ei artig tid, med mange fine diskusjoner.

– Han fortalte mange historier fra turneer rundt i Trøndelag, der Ragnar Skancke agiterte fra toppen av en bil og Rolf sto stolt med flagget eller banneret til Nasjonal Samling ved siden av, forteller Eggan.

Ti år senere ble den respekterte professoren dømt for landssvik, og henrettet.

Ville mobilisere

Selv om Collin-Nielsen valgte feil side og havnet blant mindretallet - ivret han, i likhet med sin beste kamerat Otto Terje Michaelsen, for å mobilisere mot de tyske okkupantene i aprildagene i 1940.

Kvelden 8. april 1940 møttes de i sentrum. Det hadde vært protestdemonstrasjoner mot minebeltet som engelskmennene hadde lagt ut for å sperre den norske kystlinjen. De endte på Ottos hybel og diskuterte til langt på natt.

– Hvor skremmende situasjonen var, kan kanskje best beskrives ved min egen uttalelse om at «i morgen når vi våkner kan det stå engelske eller tyske vaktposter foran Telegrafen, og Postkontoret og Divisjonskontoret».

Og Collin-Nielsen fikk rett - for bare få timer senere samme natt ble byen besatt av tyske tropper.

– Soldatene så faretruende ut i sine stålhjelmer og med håndgranater stukket i beltet.

Tyske soldater settes i land i Trondheim 1940.

Tyske soldater settes i land i Ravnkloa i Trondheim.

Foto: Norsk hjemmefrontmuseum

I boken kommer det tydelig frem at de opplevde det som forræderi, når beskjeden kom om at Vidkun Quisling hadde tatt over som sjef for regjeringen etter at Nygaardsvold-regjeringen hadde forlatt Oslo.

– Det ble oppfordret om ikke å gripe til våpen, det ville føre til unødig tap av norske liv. Denne oppfordringen gjorde et overveldende inntrykk på meg, og ble vanskelig å kunne godta, skriver Collin-Nielsen.

Kameratene kom igjen sammen og drøftet begivenhetene på Ottos hybel.

– Otto og jeg var begge for unge til å være vernepliktige, men vi følte sterk trang til å gjøre en innsats mot inntrengerne.

I boka vender Collin-Nielsen stadig tilbake til sin bestevenn. Da de hørte at det var etablert et forsvar på Hegra festning var planen at begge skulle slutte seg til en gruppe og avtalte og møtes neste dag.

– Men da jeg kom dit, var ingen å se.

Senere fikk Collin-Nielsen vite at tidspunktet var blitt endret, men kameraten rakk ikke gi beskjed.

Otto Terje Michaelsen ble motstandsmann, og meldte seg til kamp ved Hegra festning. Han dro senere også nordover til Narvik for å fortsette motstanden.

– I Trondheim var evakueringspanikken over og arbeidslivet gikk nærmest som normalt, bortsett fra at det ikke lenger var noen arbeidsløshet. Byens ordfører hadde oppfordret alle ledige til å melde seg til arbeid for tyskerne, skriver Collin-Nielsen.

Collin-Nielsen reagerte med en blanding av sorg og lettelse da Norge kapitulerte den 10. juni 1940.

– Da kapitulasjonsdokumentene ble undertegnet på Britannia Hotell i Trondheim var jeg tilfeldigvis på postkontoret som lå vis-à-vis. Jeg så de høye herrers ankomst. Det var lagt ut en rød løper på fortauet.

Norge var okkupert, og Collin-Nielsen engasjerte seg sterkere i Nasjonal Samling for å gjøre partiet sterkest mulig overfor okkupasjonsmakten. Nasjonal Samling var fra 25. september 1940 eneste lovlige parti i Norge.

– Alternativet ville være tysk militærdiktatur, eller et protektorat, skriver han i boka.

Kamp mot kommunismen

Rolf Collin-Nielsen ble fylkesorganisasjonsleder i NSUF, og jobbet også en tid med ungdomsarbeid i Departementet for Arbeidstjeneste og Idrett i Oslo.

Da nyheten kom sommeren 1941 om at Tyskland hadde gått til angrep på Sovjetunionen, meldte Collin-Nielsen seg til Den norske legion. Han ville bli soldat i en ny norsk hær hvor parolen var: "kamp mot bolsjevismen!"

Han dro hjem til Trondheim for å fortelle sine foreldre om sin beslutning.

– Jeg oppsøkte også Otto, som for lengst var kommet hjem etter sin reise nordover. Opprinnelig var han og jeg ikke politisk uenig. Men når Russland nå ville presse Tyskland fra øst, var han ikke i tvil om at de allierte til slutt ville gå seirende ut av krigen. Jeg, for min del, var redd for at det i så fall i like stor grad ville bety en russisk seier, og var bekymret for hvilke konsekvenser det ville få for Norge, skriver Collin-Nielsen.

– Ved avskjeden tok Otto av seg en ring og satte den på fingere min. Du vil komme til å trenge den, sa han. Ringen fikk Otto i konfirmasjonsgave fra sin mor. Hun hadde sagt det var en lykkering.

Han ville ikke være nazist, men det ble en fellesbetegnelse for alle som var medlem av Nasjonal Samling at de var nazister.

Tore Greiner Eggan

– Han så på den russiske bjørnen som den store faren. Kampen mot bolsjevismen var drivkraften, sier Tore Greiner Eggan.

– Han var ikke nazist. Han ville ikke være nazist, men det ble en fellesbetegnelse for alle som var medlem av Nasjonal Samling at de var nazister.

– Samtidig mente han at han, som hadde vært ansatt i partiet og hatt verv, måtte tåle mer enn andre. Mer enn mora og faren som også var NS-medlemmer.

– Fikk han aldri tanker om at det han var med på ikke var rett?

– Jo, det fikk han. Særlig etter at han kom hjem fra fronten og møtte en del av kompisene som hadde deltatt i harde kamper både i Russland og Jugoslavia. Han lurte på hvor riktig dette var. Men for han var kampen mot bosjevismen det viktigste. Det var det de vokste på, kampen mot den røde fare, sier Eggan.

Frontkjempermerket Rolf Collin-Nielsen

Selve frontkjempermerket fikk Rolf Collin-Nielsen tilbake fra en tidligere fangevokter flere år etter krigen, skriver han i boka.

Foto: Privat

Det er vel ingen frontkjempere som har skrevet at de har angret. Det er å si nei til sitt eget liv. Det er en voldsom terskel å gå over, så mye som de har ofret. De ofret alt, også taper de.

Det sier historiker Anders Kirkhusmo, pensjonert førsteamanuensis ved NTNU. Han kjenner krigshistorien fra Trondheim og Trøndelag svært godt, og har lest Collin-Nielsens egen fortelling med interesse.

– De fleste frontkjempere har i ettertid benektet massakren av jødene. Collin-Nielsen siterer i boken en venn som har sett en utryddingsleir på nært hold. Så han avviser ikke dette, og det er tydelig at Collin-Nielsen er preget av diskusjonen etter krigen. Det er jo et lite pluss for han da, sier Kirkhusmo.

Sensurerte dagbøkene

Tilbake på Byåsen i Trondheim henter Tore Greiner Eggan frem de sorte dagbøkene og frontkjemper-merket til Collin-Nielsen. De fleste arkene i dagbøkene er revet ut.

– Rolf var forsiktig med å utgi andre, og sensurerte dagbøkene sine. Om noe skjedde med han, skulle ingen andre få vite hvem de andre frontsoldatene han omtalte var.

I arbeidet med manuskriptet til boken flettet Collin-Nielsen inn noen historier fra dagbøkene, og rev ut arkene etterpå og kastet dem.

En av historiene, som han også ofte kom inn på i samtalene med Eggan, var møtet med ei jødisk jente i Riga. De norske legionærene var på vei til fronten.

– Jeg tror ikke han var klar over hvor vanskelig jødene hadde det i Europa. En jødisk rengjøringshjelp var den første han møtte, og det fikk han til å tenke. For hun fortalte at hun ikke hadde lov til å snakke med han. Da kunne hun bli tatt livet av. Dette var ikke Rolf klar over, sier Eggan.

– Han snakket flere ganger med henne, og visste at han tok en sjanse. Om dette gnagde han, vet jeg ikke. Kanskje noen likevel hadde sett dem snakke sammen. Han lurte på hvordan det gikk med henne, den vakre jenta, sa han.

Møtet med jenta gjorde sterkt inntrykk på flere av de norske legionærene. De fleste syntes ikke dette var en akseptabel måte å behandle mennesker på.

– Men det var et par kjekkaser som konkluderte med «få pakket bort», skriver Collin-Nielsen.

Rolf Collin-Nielsen på Østfronten

Skjebnen til Rolf Collin-Nielsen var knyttet til motorsykkelen i tiden på Østfronten.

Foto: Privat

På vei til Leningrad-fronten fikk Collin-Nielsen og hans medsoldater merke den russiske vinteren for første gang. Det nærmet seg minus 40 grader da de passerte grensen.

Jeg fikk et nytt begrep om hva det vil si å føle seg alene, og hva redsel er. Det ble et forferdelig slit.

Rolf Collin-Nielsen

– Jeg følte meg langt fra modig da jeg for første gang var overlatt til meg selv i fiendeland, skriver Rolf Collin-Nielsen.

– Fra nå ble min skjebne i det alt vesentlige knyttet til motorsykkelen.

Collin-Nielsen ble motorsykkel-ordonnans og kjørte mellom frontavsnittene ved Leningrad.

Han beskriver selv en tidlig episode der han måtte passere et veikryss som rutinemessig ble beskutt av tungt artilleri:

– Jeg skulle vente til beskytningen begynte, og så kjøre så nær som mulig. Etter det fjerde nedslaget var det bare å komme seg fortest mulig gjennom området. Drønnene og den svarte jordspurten som blandet seg i en sky av snø, gjorde et forskrekkende inntrykk, grønnskolling som jeg var.

– Midt i veikrysset sneie sykkelen borti kanten av et gammelt granatkrater og der lå jeg sammen med sykkelen nede i krateret!

– Jeg fikk et nytt begrep om hva det vil si å føle seg alene, og hva redsel er. Det ble et forferdelig slit.

Ute bra, men hjemme best

Collin-Nielsen slapp unna de verste trefningene, men var utsatt for granatangrep og skyting hele tiden.

– Det var så lite som skulle til. Var du uoppmerksom kunne du bli tatt til fange av russerne. Du måtte være på vakt hele tiden, fortalte Rolf til meg. Tore Greiner Eggan viser frem flere album med Collin-Nielsens private bilder fra tiden ved fronten.

– Kampene var ikke det verste. Det verste var å miste kolleger, og ikke få brev hjemmefra. Informasjon hjemmefra var som julekvelden for dem, hver gang det kom. Det var også viktig å skrive hjem, for å fortelle at de var ved godt mot og i live.

Rolf Collin-Nielsen

De fikk smake krigen de norske soldatene i tyske uniformer ved Leningrad. Også Rolf Collin-Nielsen, her på et bilde fra hans eget album.

Foto: Grete Thobroe / NRK

– Selve frontkjemper-tjenesten som beskrives i boken er ikke spesielt interessant. Han var jo medlem av Den norske legion, og det er fortalt mange slike historier, sier Anders Kirkhusmo.

– Noen har fortalt om innsatsen i divisjon Wiking, andre om panserregiment Nordland og flere norske avdelinger. Der ligger ikke styrken i boka. Det som er mest interessant er tiden etter 1945, mener historikeren ved NTNU.

Etter åtte måneder ved fronten, fikk Collin-Nielsen sin første og eneste permisjon i oktober 1942. Han ble syk på hjemreisen, og husker knapt hvordan han kom seg hjem til foreldrene i Trondheim. Den første som kom på besøk var Otto Terje Michaelsen.

Kameraten fortalte om unntakstilstanden som nettopp hadde rammet Trondheim og Trøndelag. Flere motstandsmenn hadde fått dødsdommer for våpensmugling, spionasje og sabotasjehandlinger. Og de 10 såkalte sonofrene var henrettet på Falstad, blant dem teatersjefen ved Trøndelag Teater, Henry Gleditsch.

Kameratene glir fra hverandre

– Det var ikke til å unngå at Otto og jeg, rent politisk, hadde glidd fra hverandre. Men vi trivdes fremdeles godt i hverandres selskap, forteller Collin-Nielsen i boka. Kameraten er nå sterkt involvert i illegalt arbeid.

Collin-Nielsen ble invitert til familien Michaelsens landsted på Vikhammer, øst for Trondheim.

– Han mente jeg kunne ha godt av å få litt kjøtt på bena igjen etter lungebetennelsen. Mat og rasjoneringskort skulle jeg ikke behøve å tenke på, det falt alltid litt av fra det velrennomerte spisestedet som familien drev.

Otto var bror til Martin Michaelsen, som senere ble en legendarisk krovert i Trondheim.

Noen andre kjente av Otto Terje Michaelsen stakk også innom, og samtalen dreide seg raskt om illegalt arbeid. Collin-Nielsen var for dem en fremmed, og han omtaler episoden på denne måten i boka:

– Etterpå snakket vi om det komiske i hendelsen, som da en av karene klaget over at det begynte å bli så mange av disse nazistene, at «en knapt nok kunne føle seg trygg i sin egen stue».

Det mest merkbare for meg personlig var at gamle bekjente unngikk å hilse på meg. De ganske enkelt så meg ikke, eller de gikk over på den andre siden av gaten når det var andre mennesker i nærheten.

Rolf Collin-Nielsen

Collin-Nielsen dro tilbake til fronten, men ble skadet i høyre armen av en granatsplint. Han fikk blodforgiftning og måtte opereres. Våren 1943 ble han tjenesteudyktig og dro hjem etter to år ved fronten.

Tilbake i Trondheim tok han opp arbeidet ved NS-kontoret, og ble adjutant for fylkesfører Henrik Daae Rogstad.

– Det mest merkbare for meg personlig var at gamle bekjente unngikk å hilse på meg. De ganske enkelt så meg ikke, eller de gikk over på den andre siden av gaten når det var andre mennesker i nærheten.

Heller ikke denne gangen tok det lang tid før bestevennen kom innom. Men denne gangen skilles de i enighet om ikke å hilse på hverandre om de møtes på gaten. Det er sikrest for dem begge.

– Det var en hard prøve for vennskapet. Konsekvensen for meg ble at jeg fra nå av var redd for å hilse på alle kjente jeg måtte treffe, skriver Collin-Nielsen.

Nazifiseringen som hadde skjedd av partiet mens Collin-Nielsen var ved fronten, forskrekket han. Og organisasjonen Germanske SS Norge hadde fått en sterkere posisjon. De forsøkte verve frontkjempere straks de kom hjem, men Collin-Nielsen frarådet at de skulle knytte seg til denne organisasjonen.

Noen mistlikte at adjutanten ved fylkesfører Rogstads kontor drev denne type virksomhet, og Collin-Nielsen ble advart av sin sjef. Rogstad, som i ettertid er beskrevet som en av de mest innbitte norske nazistene, forsøkte beskytte adjutanten sin.

Rogstad ble mot slutten av krigen sjef både for Hirden og Statspolitiet. Han skjøt seg 10. mai 1945.

10 år senere gifter Rolf Collin-Nielsen seg med Rogstads søster, Birgit Daae Rogstad.

Tatt av Gestapo

Bestevennen er nå mer involvert i illegalt arbeid, og ber en kveld om å få overnatte.

– Han fortalte at den illegale gruppen han arbeidet i, var i ferd med å bli rullet opp, og han visste ikke noe sted han kunne sove trygt.

Seng ble gjort klar hjemme hos familien Collin-Nielsen.

– Men så kom han på at han hadde en pistol hjemme, og han fryktet for konsekvensene for familien i fall Gestapo skulle finne den ved en ransaking av huset.

Otto Terje Michaelsen drar hjem, og det var siste gang kameratene så hverandre. Han blir tatt den kvelden, forteller hans mor på telefonen.

– Fortvilt fortalte hun at Gestapo hadde vært der. De har tatt Otto! Rolf, du må komme.

Ut fra beskrivelsen hun gir av de som kom og arresterte sønnen er Collin-Nielsen ikke i tvil om at en av dem var Henry Oliver Rinnan, leder av Rinnan-banden. Rinnan var berømt for sin sadistiske brutalitet, og gruppen han ledet var en provokasjonsgruppe i tysk tjeneste frem til krigens slutt.

Falstad fangeleir

Bestevennen og motstandsmannen Otto Michaelsen ble blant annet sendt til Falstad fangeleir, før han omkom i fangetransport til Tyskland.

Collin-Nielsen gjorde flere forsøk på å besøke kameraten mens han satt i fangenskap, men mislyktes. Michalsen ble tatt av Gestapo i oktober 1943, og dør under fangetransport på vei til Tyskland. Skipet blir torpedert, og synker.

Tore Greiner Eggan besøkte Rolf Collin-Nielsen som regel hver søndag etter at de ble kjent. Det ble mange sterke historier til kaffen og napoleonskaken.

– Han var en interessant person å snakke med, og svært kunnskapsrik. Vi ble veldig gode venner. Tilliten han viste meg gjør meg ydmyk.

Hans åpenhet om tiden som frontsoldat og ansatt i Nasjonal Samling gjorde inntrykk på Eggan. For det er ikke mange som har snakket åpent om dette etter krigen. Livet for mange av de unge frontsoldatene ble svært vanskelig etter krigen.

Mobbing og trakassering

– Han var ensom, og kona døde tidlig. Han hadde omgang med gamle frontkjempere i mange år etter krigen. Flere ble vellykkede forretningsfolk, som Rolf. Mens andre var traumatisert og hadde det tøft, sier Eggan.

Rolf Collin-Nielsen og kona Birgit Daae Rogstad

Rolf Collin-Nielsen var ensom og mistet sin kone Birgit Daae Rogstad tidlig. Her fra den dagen de giftet seg i 1955.

Foto: Fra boka: Ordonnans på Leningradfronten og livet ettepå

– Han snakket ofte om folk han syntes synd på, og som etter krigen visnet bort. De var uglesett og slet med å få seg jobb. Mange drakk og ble sosialklienter.

Collin-Nielsen var åpen overfor Tore Greiner Eggan om at han og kona valgte ikke å få barn. Han så hvordan barn av andre medlemmer av Nasjonal Samling hadde det etter krigen.

– Første generasjon fikk jo gjennomgå kraftig. Det var mye mobbing og trakassering. Flere av kompisene flyttet rundt, for de ble kjapt gjenkjent i lokalmiljøet. De kunne ikke bo lenge på et sted før de fikk passet sitt påskrevet: «Du er barn av en nazist du».

– Barna kunne ha det veldig hardt, sier Eggan. Innad i miljøet hjalp de hverandre.

Rolf Collin-Nielsen ble dømt til fem og et halvt års straffarbeid. Han sonet både på Falstad og ved Gulskolgen i Drammen. Han utdannet seg til elektriker i soningstiden.

– Særlig det han skriver om hvordan nazistene ble behandlet i 1945 og 46 er interessant. Jeg tror ikke det er mange som har skrevet om dette så bra som han, sier historiker Anders Kirkhusmo.

– De måtte jo arrestere mange folk våren 1945, og Collin-Nielsen beskriver noe av mishandlingen og trakasseringen av fangene i Kongensgate i Trondheim. 40-50 mann ble stablet på ett rom, og maten var dårlig. Det var jo forferdelige forhold for dem.

Collin-Nielsen klarer å reise seg når straffa er sona, og skaper et liv for seg og sine foreldre. Begge foreldrene ble også dømt etter krigen.

– Rehabiliteringen etter krigen var tøff for mange frontkjempere og NS-folk. Det var ikke så mange som klarte seg så bra som han, sier Kirkhusmo.

– De ble fratatt penger, tapte statsborgerrettigheter, de ble isolert og en del greide ikke komme inn i arbeidslivet. Han var flink og fikk det til.

Da Collin-Nielsen slapp ut av fengsel fikk han først jobb innen kjøttkommisjon.

– Han hadde jo også en fordel av at mange av bøndene de kjøpte kjøtt av i Trøndelag var gamle NS-folk, sier Kirkhusmo.

Det var én gang at det sto nazist på veggen der han jobbet, og da følte han seg uvel.

Tore Greiner Eggan

Rolf Collin-Nielsen ble etter noen år en suksessrik forretningsmann i hjembyen Trondheim. Han spesialiserte seg i butikk-design og revolusjonerte både skobransjen og bokhandlerne i Norge.

Han fikk skoene ut av eskene og opp i utstillings-stativer, og ga bokhandlene et moderne uttrykk.

– Det var én gang at det sto nazist på veggen der han jobbet, og da følte han seg uvel, Sier Tore Greiner Eggan.

Åpen om politisk fortid

– Han var lenge livredd for at noen skulle kjenne han igjen og ha vondt av å se «landssvikeren» i arbeid. Men da han fikk eget firma bestemte han seg for å gi til kjenne sin politiske fortid.

Collin-Nielsen var åpen om sin fortid, også i møte med jødiske forretningspartnere. En episode han også omtaler i boka, kom han stadig tilbake til i samtalene med Eggan.

– Det var en jobb han gjorde for konfeksjonsfirmaet Jacobsen & Bekker, da var han redd, sier Eggan.

Han hadde levert en glassdisk, og hadde med herr Efraim Schylow å gjøre - en jødisk kompanjong, står det i boken. Collin-Nielsen hadde ikke fortalt om sin fortid som frontsoldat og medlem av NS.

Frykten for at den hyggelige gamle mannen skulle få vite om hans fortid av andre, gjorde at han til slutt oppsøkte mannen på hans kontor. I boken skriver Collin-Nielsen:

– Jeg sa jeg var i Waffen SS under krigen. Jeg så at han skiftet hudfarge; han ble gråblek i ansiktet. Det ble øredøvende stille på kontoret, inntil han løftet en hånd til innerlommen. Sakte tok han frem et sigarettetui i sølv og sa på svensk: «kan jag bjuda? Det var rett du sa fra».

Tore Greiner Eggans arkivstoff fra andre verdenskrig

Tore Greiner Eggan overtok mange artikler, bilder og gjenstander fra andre verdenskrig da vennen Rolf Collin-Nielsen døde.

Foto: Grete Thobroe / NRK