Pillesjokket

Line snører på seg joggeskoene og gjør seg klar til dagens løpetur. Full av energi gyver hun løs på motbakkene. Pulsen stiger og kroppen presses til det ytterste.

Line smiler bredt.

– Det er så godt å kjenne at kroppen endelig fungerer normalt igjen, sier 23-åringen.

Det er snart to år siden hun kjente de første symptomene på at noe var alvorlig galt.

Pusteproblemer

Line parkerer den røde postbilen på et gatehjørne i Stjørdal. Det er like før jul 2012, og bilen er full av pakker og brev som skal leveres. Line har tatt seg ekstrajobb som postbud for å spe på studielånet, og denne desemberdagen er det mye å gjøre.

Det er da hun blir klar over at ikke alt er som det skal. Jobben som hittil har gått lekende lett for den spreke studenten, blir uten forvarsel fryktelig tung. Idet hun tar fatt på en ny runde, kjenner hun det.

– Plutselig ble jeg veldig andpusten. Det føltes som jeg ikke fikk nok luft, uansett hvor dypt jeg trakk pusten. Det var fryktelig ubehagelig, minnes hun.

Line kommer seg gjennom dagen, men tenker mye på hva det var som hadde skjedd på postrunden. Hun kan ikke forstå hvorfor kroppen hennes plutselig reagerte på denne måten.

Prikket i ansiktet

For Line er i god form. Hun har trent fotball og håndball aktivt siden hun var barn, og fortsatt går det ikke en dag uten at hun tar seg en løpetur eller stempler inn på treningssenteret.

– Jeg avfeide vel egentlig det hele med å si til meg selv at pusteproblemene bare var begynnelsen på en kraftig forkjølelse.

Line har aldri vært alvorlig syk før, og bruker ingen medikamenter. Den eneste pillen hun tar hver dag, i likhet med over 300.000 andre kvinner her i landet, er p-pillen. Den har hun brukt i fem år.

Tida fram mot jul går fort, men Line blir ikke forkjølet. I stedet dukker pusteproblemene opp stadig oftere, og hun bestiller time hos fastlegen sin.

– Da hadde jeg i en periode hatt store vanskeligheter med å puste. I tillegg begynte det å prikke i ansiktet, hendene ble helt følelsesløse og synet uklart, forklarer Line.

Hun får tatt flere blodprøver, men legen finner ingenting unormalt. Line blir sendt hjem og beroliget med at dette er noe som vil gå over av seg selv.

Hjerteundersøkelse

Men Line blir ikke bedre. Etter nyttår får hun ny time hos fastlegen, og nye prøver blir tatt. Heller ikke denne gangen får hun svar på hva som feiler henne.

Både familien og kjæresten er nå alvorlig bekymret for jenta som de ser bare blir svakere og svakere. I løpet av våren bestemmer de seg derfor for å ta kontakt med en privat helseklinikk.

– Noe måtte vi jo gjøre. Jeg ble jo aldri bedre, sier Line.

Her gjennomgår hun en omfattende hjerteundersøkelse i tillegg til flere pusteprøver.

Legene finner fortsatt ingenting.

Mareritt

Line bråvåkner en høstnatt i fjor. Hun ligger i senga si på hybelen i Fauske og bader i svette.

Sommeren er over og Line har tatt med seg flyttelasset nordover for å fortsette studiene her. Hun er fast bestemt på å stå løpet ut, selv om hun er sliten etter å ha vært plaget med de utmattende pusteproblemene i over et halvt år.

Nå er hun midt i et nytt anfall. Line hiver etter pusten og føler at hun kveles. Det er som om marerittet hun nettopp har våknet opp fra plutselig er virkelig.

– Denne gangen ble jeg virkelig redd. Det prikket veldig rundt munnen og i ansiktet, og jeg hadde ikke kontroll på hendene mine.

Anfallene kommer tettere.

– I perioder følte jeg meg paranoid, og begynte å tro jeg hadde kreft eller andre alvorlige sykdommer som legene ikke oppdaget. Jeg viste jo at det var noe galt med meg, for det er ikke normalt for en 22-åring å bli andpusten av å gå opp trappa, sier Line stille.

Sendt hjem med astmamedisin

Opplevelsene er så skremmende at Line på nytt oppsøker lege. Denne gangen drar hun til legevakta i Fauske.

Den første gangen blir hun sendt hjem med astmamedisin. Andre gang får hun beskjed om at hun lider av hyperventilering og får med seg en pose som hun skal puste inn og ut i.

Ingenting hjelper, og frustrasjonen og fortvilelsen vokser.

Line slutter å trene og blir mindre sosial. Pusteproblemene kommer så brått, og hun føler seg utilpass, spesielt i situasjoner med folk hun ikke kjenner så godt.

– Slik jeg pustet og peste trodde mange at det var like før jeg kreperte. Selv var jeg redd for å bli misforstått, på pustingen kunne det høres ut som jeg var skikkelig oppgitt.

Det blir jul og høytiden tilbringes på sofaen med bekymrede foreldre til stede. Line er helt utmattet. At legene fortsatt ikke finner noe blir en stadig større belastning for dem alle.

– Det var som om jeg ikke ble trodd. Man kjenner jo best sin egen kropp og helse, samtidig vil man jo stole på at legene til slutt finner et svar.

Lungetest

Line er passasjer i sin egen bil. Det er sent, og hun har nettopp fått telefon fra sykehuset i Bodø om å komme så fort som mulig. Kjæresten har overtatt rattet, for denne januarkvelden er hun på ingen måte i stand til å holde stø kurs selv.

Tankene raser gjennom hodet hennes. Hun er livredd, men samtidig lettet. Hun har fått vite hva som er galt.

Tidligere samme dag ble Line undersøkt ved lungeavdelingen på sykehuset. Hun fikk time på dagen etter et nytt anfall med store pustevansker.

Her møter Line overlege Michael Hansen som tar på alvor det hun forteller. Den erfarne lungelegen fra Danmark gjenkjenner symptomene på det han mener kan være lungeemboli, bedre kjent som blodpropp i lungene.

Han gjør en såkalt lungescintigrafi, en undersøkelse der et radioaktivt stoff blir ført inn i blodet til Line for å kartlegge blodgjennomstrømningen i lungene hennes.

Diagnosen

Det er som han tror, Line har en blodpropp lungene og må komme i gang med behandling så fort som mulig.

Kjæresten parkerer bilen og støtter Line inn på vei inn til sykehuset. Der blir hun satt på blodfortynnende medisin med én gang for å løse opp blodproppen og redusere risikoen for nye blodpropper.

– I de alvorligste tilfellene er dette en sykdom som kan ha dødelige utgang. Denne gangen ble det oppdaget i tide, sier lungespesialisten.

Han har en klar oppfatning av hva som er årsaken.

– Sannsynligheten er stor for at blodproppen kommer som en følge av p-pillebruk. I dette tilfellet finner jeg ingen annen forklaring, sier legen.

Den siste store oversikten som kom fra de europeiske legemiddelmyndighetene (EMA) gjorde i fjor, viser at p-pillebruk gir høyere risiko for blodpropp enn først antatt.

Ifølge Statens legemiddeltilsyn oppstår blodpropp hos fem til tolv av 10.000 kvinner som bruker såkalte kombinerte p-piller hvert år. Lungeemboli er ansett å være svært sjelden, det vil si at under en av 10.000 vil få diagnosen.

Symptomene gir seg gjerne utslag i plutselige pusteproblemer, brystsmerter, hoste og hurtig puls som tegn på nedsatt tilgang på oksygen. Symptomene avhenger av størrelsen og antallet blodpropper, og man kan godt leve med dem fordi resten av lungene overkompanserer.

Line hadde akutte pusteproblemer, men ingen av legene undersøkte henne med tanke på blodpropp. Alle spurte om hun brukte p-piller, men ingen så nærmere på om det kunne være en sammenheng.

Diagnosen kommer som et sjokk på Line. Hun har tatt sin siste p-pille.

– Jeg ble helt satt ut og veldig redd. Jeg hadde brukt p-piller i fem år, og det hadde aldri falt meg inn at jeg kunne ha blodpropp. Min første tanke var at dette er noe eldre mennesker får, eller folk som har det i familien fra før.

Vanskelig å oppdage

For Line faller langt utenfor risikogruppen for blodpropp. Hun er ung, hverken røyker eller er overvektig og ingen i familien har noen gang vært rammet av sykdommen.

– Lungeemboli kan være vanskelig å oppdage. Symptomene kan være diffuse, og trenger ikke alltid å være en god indikasjon på hvor syk en pasient er, sier overlege ved Nordlandssykehuset i Bodø, Michael Hansen.

Hans kjennskap til slike tilfeller fra før, gjorde at han ble ekstra på vakt da han møtte Line.

– Fordi det er så få som rammes av lungeemboli, vil det være fastleger som aldri kommer over slike tilfeller. Er det pasienter som plages over lengre tid, skal de henvises til spesialklinikker. Man skal være svært sikker i sin sak før slike plager defineres som psykiske, sier han.

Endelig har Line fått en diagnose. Det gikk over ett år før hun fikk svar på hva som feilet henne.

Kan lære av slike historier

Leder i Norsk forening for allmennmedisin, Marit Hermansen, sier at fastlegene har en stor utfordring når det gjelder å finne de som er alvorlig syke blant alle de med ufarlige tilstander.

– Her handler det om veldig vanlige symptomer som i de aller fleste tilfellene ikke er blodpropp. Utfordringen er å plukke ut de som har denne alvorlige lidelsen, og dette er noe av det vanskeligste innen medisinen, sier Hermansen.

Hun er klar på at varsellampene bør lyse når pasienter kommer tilbake gang etter gang.

– Pasientene skal undersøkes ordentlig, og alle diagnoser skal vurderes, også hos friske, unge jenter som går på p-piller. Målet kan ikke være at alle jenter med slike symptomer skal sendes til avansert diagnostikk, men vi må være oppmerksomme på diagnosen, sier Hermansen, som mener det alltid er noe å lære av historier som Lines.

– Det er alltid lettere i etterkant å se hva som burde ha vært gjort. Det er viktig å lære av slike hendelser, og vi skal gjøre godt faglig arbeid også når det gjelder denne diagnosen. Ingen vil være den som overser slike tilfeller, sier Hermansen.

– Skremmende å ikke få vite

En måned etter at diagnosen ble oppdaget, er Line tilbake på lesesalen. Mobilen vibrerer på pulten. Klokka er 10 og Line fisker fram brettet med tablettene hun har gjemt bak telefondekselet.

Det er medisinene som styrer hverdagen hennes nå. Tablettene må tas på nøyaktig samme tidspunkt to ganger om dagen. Hun kan ikke trene, og hun må være forsiktig både hjemme og når hun er ute i praksis.

Tablettene gjør blodet hennes tynnere, noe som kan få konsekvenser hvis hun skader seg. En liten dult borti kjøkkenskapet og hele hånda hennes er full av blåmerker.

Line er fornøyd hun endelig får hjelp, men har vondt for å forstå at det kunne ta så lang tid å oppdage at hun var alvorlig syk.

– Det er skremmende at blodpropp og p-piller aldri var noe tema. Jeg er veldig glad for at jeg sto på og aldri ga meg, smiler hun, og håper hennes historie kan hjelpe andre som måtte bli rammet av det samme.

For lite informasjon

Som alle andre som får p-piller for første gang ble Line informert om faren for blodpropp da hun begynte med dem for fem år siden.

Likevel mener hun at informasjonen som gis ikke er tilstrekkelig.

– Mange får p-piller når de er 16–17 år, og i den alderen er ikke vi ikke så opptatt av bivirkninger. Jeg tror det kan være lurt å fokusere enda mer på hvilke alvorlige konsekvenser det kan få. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg nok ikke begynt med p-piller sier Line.

Alle jenter som ønsker p-piller skal informeres om faren for blodpropp av lege eller helsesøster. Marit Hermansen i Legeforeningen sier det varierer hvordan den blir gitt.

– Det viktigste er at det blir gitt informasjon. Dette skjer i stor grad muntlig. I tillegg kan det vært greit å sende med skriftlig informasjon, slik flere leger gjør, sier Hermansen.

Hun mener det er viktig med flere informasjonskanaler og tar til ordet for at bruksanvisningen som følger p-pillene med fordel kan forbedres.

– Pakningsvedlegget bør gjøres mindre omfangsrik slik at det faktisk blir lest. Det viktigste må komme først. Videre kan strekkoder på esken eller vedlegget være en god måte å få informasjon på elektronisk, sier Hermansen.

Statens Legemiddelverk har siden i fjor oppdatert alle preparatomtaler og pakningsvedlegg med mer detaljert informasjon.

Pernille Harg i Legemiddelverket understreker at p-piller som selges i Norge er trygge og sikre legemidler, og at nytten ved bruk av p-piller likevel er større enn risikoen for blodpropp.

– Det er viktig å huske at blodpropp er sjelden. Det viktigste for oss er at brukerne er klar over symptomene, og raskt oppsøker lege dersom de mistenker blodpropp, sier Harg.

SJEKK: Her er p-pillene Legemiddelverket anbefaler

Pillefri jul

Line er tilbake i treningsstudioet der hun liker seg aller best.

Jenta som knapt kom seg opp av sofaen for ett år siden er ikke til å kjenne igjen. 23-åringen strutter av energi og livsglede, og siden hun ble helt frisk for tre måneder siden har hun allerede rukket å perse i benkpress.

– Nå løfter jeg 80 kilo, gliser hun. Jeg har fått trent godt den siste tida, og har blitt mye mer utholdende. Så formen er minst like bra som før jeg ble syk.

Hjemme på hybelen er julegavene til familie og venner allerede pakket inn. Nå er det bare eksamen som gjenstår før Line kan ta juleferie. Hun gleder seg til ei jul uten piller etter at de har styrt dagen hennes i seks måneder. Selv om hun ikke lenger tar blodfortynnende medisin, har hun ingen økt risiko for å bli rammet på nytt siden hun ikke lenger tar p-piller.

– I fjor lå jeg mest på sofaen og var først i seng av alle. I år skal jeg få med meg hele julekvelden, smiler Line.