Anne Kathrine Angvik og Eva Helen Angvik-Kristiansen står foran juletreet julaften 1979

Eva Helen Angvik-Kristiansen ble operert da hun var tre år og ti måneder gammel. Det som skjedde etter inngrepet, skulle vise seg å prege hele livet hennes.

Foto: Privat

Livet som passerte i sykesenga

Siden Eva var fire år har kroppen vært hennes største motstander. Men det var før hun møtte staten.

Kinnet til den mørkhårede 43-åringen er vått og salt. Eva Helen Angvik-Kristiansen sitter i Frostating lagmannsrett i Trondheim med advokaten sin til venstre for seg.

Midt i rommet står en pensjonert kirurg med rutete skjorte. Han snakker med høy røst til lagdommeren.

Det han sier får Eva til å innse at hennes lange kamp mot staten kanskje nærmer seg slutten. Og da kan hun ikke annet enn å la tårene trille.

Eva, den livlige jenta fra Løkken i Trøndelag, gikk litt annerledes enn de andre barna i nabolaget. Hun hadde ikke vondt – ikke engang ubehag. Men da hun løp, snublet hun oftere enn de andre. Stortærne hennes pekte mot hverandre. Diagnosen var «tåing innover».

I september i 1979 reiste Eva og foreldrene fra Løkken til Regionsykehuset i Trondheim (RIT) – sykehuset som i dag er St. Olavs hospital. Leger hadde bestemt at den tre år og ti måneder gamle jenta skulle opereres. De mente at hun ellers ville få hofteproblemer da hun ble eldre.

Den lille kroppen ble lagt på operasjonsbordet for første gang en tirsdag formiddag. Da hun var i drømmeland, kappet kirurgene det høyre lårbenet hennes i to. De vridde så beinet utover, og skrudde fast metallplater. Operasjonen heter rotasjonsosteotomi.

Kort tid etter operasjonen var jenta seg selv igjen – blid og munter. Hun lekte og lo i dagene som fulgte, der hun satt med beina i gips i den hvite stålsenga på sykehusværelset.

15 dager etter ble hun trillet inn på operasjonsstua igjen. Legene skulle igjen kappe, vri og skru, denne gangen på venstre bein.

Jenta fikk gips fra navlen til føttene. Kun tærne stakk ut, foruten åpningen i underlivet som gjorde det mulig å gå på do.

Men etter operasjon nummer to begynte det å skje noe i kroppen til Eva. Noe som ikke skulle skje.

Eva Helen Angvik-Kristiansen er tre år og ligger i sykehussenga og tegner, med gips fra hofta og ned

Mamma Gretha Angvik ble raskt overbevist om at noe var galt med datteren etter den andre operasjonen. Trass morens bekymringsmeldinger, fanget ingen helsepersonell opp infeksjonen under lagene med gips.

Foto: Privat

Allerede dagen etter den andre operasjonen begynte mor Gretha Angvik å mistenke at noe var galt med datteren.

Den ellers så sprudlende jenta, som pleide å ha konserter foran familien, var plutselig blitt stille. Hun ville ikke spise, hadde feber, var glovarm på tærne på venstre fot og strigråt på natta. Også blodprøvene antydet at ikke alt var som det skulle.

Hun er ikke i form, maste moren hver dag. Hun er grinete, skrev helsepersonell i journalene.

Eva og foreldrene ble sendt hjem fra Regionsykehuset i Trondheim med beskjed om at de skulle komme tilbake for sjekk og fjerning av gips fire måneder etter.

Eva ble plassert i en rullestol med føttene i en sprikende V. Slik satt hun da hun feiret fireårsdag. Og da hun fikk sine første langrennsski i julegave.

En julegave som skulle vise seg ikke å bli brukt.

Eva Helen Angvik-Kristiansen sitter i rullestol med gips fra hofta til tærne og får ski i julegave

Eva satt i rullestol med gips fra hoften til tærne da hun fikk sine første ski.

Foto: Privat

En vinterdag i 1980 tok foreldrene kontakt med distriktslegen. De var desperate. Egentlig skulle ikke gipsen av ennå, de skulle egentlig ikke på sykehuset før om en stund.

Men foreldrene kunne ikke vente.

Fireåringen deres gråt, var våken på nettene og hadde tydelige smerter. Distriktslegen så ikke annet råd enn å få den lille familien hastet til RIT.

En sykepleier plasserte Evas skjøre kropp i et badekar og ba henne sitte stille. Gipsen skulle fjernes. Den harde, stive kapselen, som hadde tvunget henne til å være i ro i nesten fire måneder. Fire måneder av et barneliv.

Gråtende Eva fikk trøst av mamma. Snart skulle hun få gå, løpe og hoppe igjen. Hun skulle få leke med storesøster Anne Kathrine. Men de trøstende ordene forsvant brått i et barnehyl.

Mamma Gretha kommer aldri til å glemme skriket fra den fire år gamle stemmen idet gipsen ble løsnet fra de tynne beina.

Under den lodne huden lå skruer og metallplater løse. Deler av det venstre låret var oppspist av bakterier.

Det som hadde skjedd under gipsen skulle føre til 17 nye operasjoner. Og fire rettssaker – 40 år etter.

Det var flere ting som gikk galt da Eva Helen Angvik-Kristiansen skulle få føtter som pekte rett frem.

For det første var det sannsynligvis helt unødvendig at hun fikk operasjonen rotasjonsosteotomi. Hadde hun vært barn i dag, ikke på 70-tallet, ville legene trolig sagt at beina kom til å bli rette av seg selv.

For det andre burde infeksjonen i Evas venstre lår blitt oppdaget langt tidligere, mener Frostating lagmannsrett.

For det tredje konkluderte lagmannsretten med at jenta burde fått langt større dose antibiotika da infeksjonen først ble oppdaget. Fagfolk mener at den lave dosen kan være årsaken til at Eva Helen Angvik-Kristiansen aldri ble frisk.

Fra Eva var fire år var kroppen den største utfordringen hennes. Men så møtte hun staten.

Lille Eva Helen Angvik-Kristiansen sitter på gresset og ser på andre barn på turnstevne

Eva så på at de andre barna deltok på turnstevne. Hun var snart sju år. Siden operasjonen i 1979 har hun levd med periodevis store smerter.

Foto: Privat

– Du bør klage til Norsk pasientskadeerstatning.

Slik lød oppfordringen fra legen på St. Olavs hospital i mars 2010, etter Evas siste operasjon.

Den siste av totalt 19 operasjoner.

Over ti år tidligere hadde Eva undersøkt mulighetene for å klage. Hun hadde faktisk tatt kontakt med en advokat.

– Han var så negativ at jeg slo tanken fra meg, sier Eva.

Legens oppfordring ga henne nytt mot. Hun ville søke erstatning. Men først og fremst ville hun at helsevesenet skulle erkjenne rekken av feil.

– Jeg har tapt skolegang. Jeg har ikke vært i stand til å stå i jobb. Men jeg har aldri fått beklagelse. Jeg er aldri blitt trodd.

Eva Helen Angvik-Kristiansen ved kjøkkenbordet i hjemmet i Råbygda i Orkdal

Eva Helen Angvik-Kristiansen er blitt operert 19 ganger.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

Verre ble det da Norsk pasientskadeerstatning raskt avslo klagen. Begrunnelsen var at saken var foreldet.

Det var da søsteren til Eva, Anne Kathrine Angvik, begynte å engasjere seg.

Anne Kathrine, som pleide å våkne av at foreldrene romsterte med pakking av bager på natta. Den åtte år eldre søsteren som fikk klump i magen, fordi lillesøsteren skulle på sykehuset – igjen.

Det var en lykkelig åtteåring som for første gang kunne holde nyfødte Eva. Anne Kathrine hadde lenge lengtet etter et søsken. Men hun fikk ikke en lekekamerat hun kunne herje, løpe og klatre med.

Lillesøsteren var så ofte på sykehus. Og da hun var hjemme, hadde hun som oftest smerter eller vansker med å gå. Storesøsteren var løsningsorientert. Hun tok Eva med seg likevel, enten i vogn eller på akebrett.

 Eva Helen Angvik-Kristiansen sitter i vogn, mens andre barn på hennes alder står rundt henne

Eva satt som regel i vogn eller på akebrett på grunn av smerter.

Eva Helen Angvik-Kristiansen sitter i vogn. Søsteren Anne Kathrine Angvik spiller blokkfløyte
Anne Kathrine Angvik har tatt med lillesøster Eva Helen Angvik-Kristiansen for å bygge snømann
Eva Helen Angvik-Kristiansen sitter i akebrett

Helt siden barndommen har Anne Kathrine tenkt på hvor urettferdig det var at Eva ble syk. Selv om hun i perioder har kunnet gå for egen maskin, har Anne Kathrine vært vitne til hvor ødelagt hennes yngre søster er blitt av smertene. Og hun har mistet verdifull tid med henne. Alle skogsturene de skulle ha vært på. Alle skiturene.

En vårdag i 2011 var Anne Kathrine på biblioteket – den første av etter hvert mange turer dit.

– Jeg skal ikke bli lege, altså, understreket hun til bibliotekaren som skannet bøkene.

For det kunne se sånn ut. I bunken lå bøker om alt fra ortopedi til infeksjoner og antibiotika. Bibliotekaren stusset kanskje på kvinnens spesielle valg av sengelektyre.

Sannheten var at Anne Kathrine var i ferd med å åpne det som skulle bli et slags pasientkontor i familiens enebolig på Orkanger.

Anne Kathrine Angvik viser frem en del av sakspapirene

Anne Kathrine Angvik fordypet seg i medisin og jus for å hjelpe lillesøsteren.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

For da pasientklagen i 2011 blankt ble avvist i to instanser, i Norsk pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda, bestemte Anne Kathrine seg for aldri å gi opp.

Derfor ble det mange timer blant støvete bøker og sene kvelder med fordypning i medisin så vel som jus. Arbeidet endte med at lillesøsteren stevnet staten.

Eva, som hadde vært inn og ut av sykehuset hele livet, skulle nå inn og ut av retten.

Sør-Trøndelag tingrett 2012. Eva Helen Angvik-Kristiansen mot staten ved Pasientskadenemnda. Sistnevnte vant. Konklusjonen: Saken var foreldet. Eva anket til lagmannsretten.

Frostating lagmannsrett 2013. Eva vant. Konklusjonen: Saken var ikke foreldet.

Staten anket til høyesterett, men anken ble avvist.

Dermed måtte Norsk pasientskadeerstatning behandle erstatningssaken hennes på nytt. Men også denne gangen valgte de å avslå. De mente det ikke var grunnlag for å si at skaden skjedde som følge av feilbehandling.

Eva ville gi seg. Men hos storesøsteren var følelsen av urettferdighet som en vond kløe.

Mamma Gretha Angvik, Eva Helen Angvik-Kristiansen og storesøster Anne Kathrine Angvik ser i kamera

Mamma Gretha (t.v.), Eva Helen og storesøster Anne Kathrine (t.h.).

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

Sør-Trøndelag tingrett 2018: Eva Helen Angvik-Kristiansen mot staten ved Pasientskadenemnda. Nemnda stilte med tre sakkyndige. Eva stilte med én. Storesøster Anne Kathrine skjønte at det ville bli vanskelig. Staten viser virkelig muskler, de vil vinne for enhver pris, tenkte hun. Staten vant. Retten mente at Eva ikke hadde krav på erstatning.

Her ville de fleste ha gitt opp, fastslår Norsk pasientforening. De hjelper pasienter som skal ha opplevd urett, og forklarer at den mentale påkjenningen og redselen for en potensiell økonomisk smell er årsakene til at folk ikke klarer mer.

Det raste rundt Eva. Men Anne Kathrine sto fremdeles støtt.

Etter å ha lest uante bøker og artikler om antibiotika, visste hun at mengden antibiotika som lillesøsteren hadde fått ikke bare var i strid med dagens praksis. Den var altfor lav også ut fra praksisen på 70- og 80-tallet.

Eva ble kvalm bare av tanken på et eventuelt nytt tap. Å tape ville koste henne cirka én million kroner i saksomkostninger og advokatutgifter. Med Norsk pasientforening i ryggen fikk Anne Kathrine overtalt Eva til å anke.

Frostating lagmannsrett 2019: Staten ved Pasientnemnda stilte med tre sakkyndige.

«Det var ingen infeksjonstegn ved utskrivelsen». «Oppfølgingen etter utskrivelsen var i samsvar med sykehusets rutiner». Dette er noen av argumentene de la frem mot Eva.

Eva hadde med familien sin, representanter fra Pasientforeningen og tre egne sakkyndige. For er det antall sakkyndige det kommer an på, skulle også de fylle opp rettssalen, tenkte storesøster Anne Kathrine. De sakkyndige stilte opp for Evas sak frivillig. Uten å få ei krone.

Blant Evas tre sakkyndige, var den pensjonerte ortopediske kirurgen i rutete skjorte. Han som snakket til lagdommeren med høy røst og engasjerende kroppsspråk.

Ut ifra den viten vi har i dag, burde hun sannsynligvis ikke ha blitt operert, sa han.

Måten infeksjonen ble taklet etter operasjonen, var ikke i henhold til god medisin, sa han.

Vitnemålet til mannen er en av de sterkeste opplevelsene Eva har hatt. For første gang følte hun seg trodd. På ordentlig.

Hvorfor kjempet staten så hardt mot Eva Helen Angvik-Kristiansen? Spørsmålet har den nå 43 år gamle kvinnen grublet mye over.

Lagmannsretten konkluderte med at hun skal ha erstatning fra staten for behandlingen hun fikk etter operasjonen. Og at de i tillegg skal betale over 473.000 kroner i saksomkostninger til kvinnen.

Pasientklagenemnda understreker overfor NRK at det var Eva selv som valgte å stevne staten. Men at slikt først skjer, jobber de for å få frem riktig resultat.

– Vi er opptatt av å få riktig resultat, ikke å frata erstatning fra pasienter som har krav på det, sier leder av rettssaksavdelingen i Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage), Svenn Wold Gaulen.

Les hele svaret fra Helseklage nederst i saken.

Det er sjelden at en sak tar ni år, fastslår han.

– Vi har full forståelse for at det må være en stor påkjenning å ha en sak gående over så lang tid. Saken var spesiell.

Ni år i kamp mot staten er en ting. Et helt liv med smerter en annen. For livet passerte mens Eva lå i sykesenga.

I femte klasse var hun kun elleve dager på skolen. Hun fullførte aldri videregående. Hun skulle så gjerne brukt dagene sine på jobb, ikke på å være ufør og jevnlig på kurs i smertemestring på sykehuset. Hun blir sikkert aldri i stand til å jobbe.

Nå har hun fått bekreftelsen hun har lengtet etter. Dommen er rettskraftig. Snart får hun vite hvor mye hun får i erstatning.

Men for Eva er det å bli trodd viktigere enn alle pengene i verden.

Eva Helen Angvik-Kristiansen ser ut av vinduet

Eva Helen Angvik-Kristiansen vant mot staten ved Pasientskadenemnda i Frostating langmannsrett.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK