NRK Meny
Normal

Spenstig premiere

Gamle gullkorn gnistrer godt på Trøndelag Teater. Ibsens Vildanden river oss med.

Ola G. Furuseth (Hjalmar Ekdal) og Gunnhild Sundli(Hedvig) i Vildanden.
Foto: Vegard Eggen

Ibsens Vildanden er trolig et av Norges mest siterte teaterstykker, framført utallige ganger siden premieren i 1885, men likefullt står Trøndelag Teaters oppsetning støtt på egne ben.

De klarer å gi de gode gamle formuleringer livskraft og et passende sug.

Gammelt nytt?

Jada det er gamle saker dette, påbegynt av Henrik Ibsen i det små i 1882. Den kom som bok i november 1884 og hadde teaterpremiere i januar 1885.

Vildanden er den dyp tragedie og en komedie om livsløgn og sannhet. Om det egentlig er slik at mennesker får det bedre når ubehagelige sannheter blir gravd fram.

Bedre får de det ikke her, overhodet ikke. Vildanden er et møte med fanatismens iboende tunell-syn, blant annet.

Dristig hastighet

Stykket starter på godset, bak et hvitt teppe som dekker til det meste. Direktør Werle med både det ene og det andre på samvittigheten, hans noe overspente, fanatiske sønn Gregers, den bedratte og æreløse game herr Ekdal og hans virkelighetsfjerne sønn drømmeren og fotografen, Hjalmar Ekdal spiller opp. Her skjer det mye på en gang, men ikke mer enn at uinnvidde ser sammenhengen og aner noe underliggende, ukjent og skremmende der inne.

Med ett faller lakenet og vi er hjemme hos Ekdals, en tilsynelatende lykkelig, men ikke akkurat bemidlet familie. Noe er galt her også og det kommer fram, trinn for trinn uten snev av nåde.

Symbolisme

Stykket er som originalen, naturlig nok, tilsynelatende hentet fra virkeligheten, iallfall ved første øyekast, selv om høns og en villand på loftet med tilhørende jakt, neppe helt vanlig.

Vildanden er breddfullt av symbolikk og menneskelige dilemmaer, det meste elegant formulert. Det er som mosaikk. Alt henger sammen, bit for bit formes bildet og vi ser det hele.

Skjønt. Indirekte prat, dagdrømmer, fanatisme i det godes tjeneste, bedrag, korrupsjon og avlat har overlevd både Vildanden og langt eldre dramatikk uten synlige skader. Så kanskje ser vi ikke så mye likevel. Det gjør stykket evig aktuelt.

Sterkt teater

Trøndelag Teater har åpenbart styrke nok til å gi oss en vildand-versjon av de bedre. Stykket holder undertonen, suget og framdrifta, skuespillerne er troverdige og gode uten å være det miste hemmet av stykkets årgang, og lydkulissene forsterker det de skal.

Jo, dette ga en god følelse og ettertanke.