Risikerte livet for å finne sannheten

– Derfor er det trist at gamle kolleger av henne ofte beskrev henne som ei som var litt for glad i flaska, sier Sigrun Slapgard som har skrevet bok om dama som revolusjonerte norsk krigsjournalistikk.

I begivenhetens sentrum

Lise Lindbæk ble født i 1905 og arvet tidlig mottoet til faren sin, som også var krigskorrespondent: Gå til kilden, sjekk tilstanden selv.

Under den spanske borgerkringen på 1930-tallet ble hun Norges første kvinnelige krigskorrespondent, og var ofte den eneste journalisten på frontlinja.

– Hun var ekstremt oppsøkende og villig til å risikere livet for å komme helt ut til frontlinja og sjekke opplysningene, forteller Slapgard.

Det var enormt mye propaganda som gikk over radiosendinger, så hun nøyde seg svært sjelden med andrehåndskilder.

– Hun la seg under ambulansebårer og gjorde hva som helst for å komme seg til fronten. En gang kapret hun blant annet en tank.

Klikk på bildene for å lese om flere damer som var først ute, under fortsetter artikkelen hvor du blant annet lese at Lise Lindbæk ble borte fra datteren i seks år.

Kvinner ofret familielivet

Hennes andre sterke side var at hun veldig lett kom i kontakt med folk, uansett alder, kjønn og stand.

– Alle som har møtt Lise Lindbæk husker henne veldig godt, i motsetning til historiebøkene. De som har møtt henne har også veldig fargerike minner av personligheten hennes.

Forfatteren Aksel Sandemose møtte henne i Danmark og skrev i en artikkel at «hun synes å være innstiftet til skam og skjensel for søvnige mannfolk».

– Det er nok ganske beskrivende for den Lise Lindbæk som sto fram under spaniakrigen i hvert fall, mener Slapgard.

På sine reiser i Europa ble Lindbæk skremt av å se fascismens frammarsj. Hun mente det var så viktig å rapportere om disse farlige politiske strømningene at hun i lange perioder forlot dattera Janka hjemme i Norge hos bestemora.

– Det var den eneste måten kvinner kunne få gjort internasjonalt arbeid på denne tida, så jeg er veldig forsiktig med å stille meg til doms over det valget, sier Slapgard.

Etter borgerkrigen kom hun tilbake til Norge, men greide ikke å sitte stille og høre om problemene for spanske flyktninger i 1939. Derfor reiste hun til Frankrike for å hjelpe dem.

Så ikke datteren på seks år

Det viste seg å være et skjebnesvangert valg.

– De ble overrasket av den tyske invasjonen, og måtte flykte hals over hode, mens den lille datteren Janka på 9 år satt hjemme i Oslo og ventet på henne.

Lise Lindbæk ble selv flyktning, og kom seg ikke tilbake til Norge på seks år.

– Du kan jo gråte blod når du finner brevene fra Janka, som alltid støtter sin mor. Hun er lojal, skriver kjærlige brev og beundrer henne åpenbart.

Det var ulykkelige omstendigheter som neppe kunne vært forutsett.

– Det var den store tragedien i livet hennes.

Sammenlignbar med Hemingway

Lise Lindbæks oppsøkende og opplysende krigsjournalistikk gjorde at artiklene hun skrev ofte havnet på avisenes forsider.

– Det hadde vært mannlige krigskorrespondenter før henne, men hun var i en særklasse fordi hun, i likhet med Ernest Hemingway, fornyet sjangeren, sier Slapgard.

Hun snakket ikke bare om militært framskritt eller tilbakesteg, hun rapporterte direkte fra fronten. Hun skrev om bomberegn og dagligliv.

– Det var nyskapende på den tida. Hun var veldig berømt i Skandinavia og ble behandla som en stjernejournalist da hun kom til USA.

Pengemangel

Likevel fikk hun aldri noen fast jobb, og fikk egentlig aldri hodet over vannet økonomisk.

– Hun var neppe noen stor administrator og fremstår som ganske anarkistisk på nesten alle felt i livet.

For å reise på ulike oppdrag lånte hun til tider penger av familien, og hun var flink til å plassere seg i begivenhetenes sentrum.

– Hun skjønte nok fort at det var måten å få betalte oppdrag på.

Døde alene

Det kostet imidlertid mye mer enn penger. På fronten så hun blant andre unge frivillige soldater dø, hun måtte selv løpe gjennom granatregn og gjemme seg i bombekjellere.

– Traumebehandling er et moderne ord. Det var ikke kutyme å snakke om slike opplevelser, så hun måtte bære det med seg.

– Dessverre valgte hun ofte å drukne de opplevelsene i alkohol.

Hun hadde heller ikke særlig mye hell i kjærlighet i sitt rastløse liv. Selv om hun sjarmerte mange, var det minst ett forhold som skar seg på grunn av krigen, og flere ganger ble hun involvert med gifte menn. Noe som ofte er en dårlig oppskrift for et lykkelig kjærlighetsliv.

– Det førte til at hun ble ensom og ulykkelig, og til slutt gikk hun på sjøen og druknet seg alene i en mørk bølgedal.

– Historien til Lise Lindbæk sier mye kampen kvinner med vilje til å føre pennen, må kjempe for å få til livet sitt, sier Slapgard

Det er bare kort tid siden det var litt av en pionergjerning for en kvinne å leve av å skrive, og klare å være reisende skribent og forfatter.

– Sånn sett er hun et veldig godt eksempel på en som valgte å bruke pennen til å gjøre noe viktig og ta tak i de viktigste sakene i sin tid.