Unikt funn av gullveps i Norge

– Vi har funnet en helt ny gullveps, som aldri har vært beskrevet før. Det er ikke så ofte det skjer i Norge, sier Frode Ødegaard.

Han er insektforsker og førsteamanuensis ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Med sine skinnende og metalliske farger blir gullvepsen ofte beskrevet som et av de vakreste insektene som finnes.

Og blant sanddyne på Lista i Agder har forskerne nå oppdaget at det finnes en helt unik gullveps.

Den har fått navnet Chrysis parabrevitarsis, eller sporegullveps på norsk.

– Den er trolig ekstremt sjelden, sier Ødegaard.

– Vi har kartlagt gullveps i mange år, og bare funnet ett eksemplar av denne. Det er garantert flere der ute, men de er vanskelige å oppdage.

Vanskelig å skille

Funnet av sporegullvepsen ble gjort allerede i 2008, men det er først nå forskerne har klart å beskrive den som en egen art, i en studie publisert i tidsskriftet Insect Systematics and Diversity.

De trodde nemlig i mange år at den tilhørte en annen art.

Ødegaard forklarer at gullvepsene er nokså utfordrende å skille fra hverandre, fordi de kan se kliss like ut, selv om de tilhører forskjellige arter.

Faktisk har spesialister slitt med dette i 200 år.

Å vite hvem som er hvem, er viktig for å ivareta naturmangfoldet og balansen i naturen, hvor hvert insekt har sin rolle å spille.

Det er først de senere årene man har hatt mer suksess med å sortere gullvepsene, ved å sammenligne genene.

Men for å finne ut at sporegullvepsen var seg, og ingen andre, måtte det en helt fersk metode til.

Den ble avslørt ved hjelp av språket.

Intrikat tilpasning

Det finnes om lag 40 arter med gullveps i Norge i dag. I hele verden er det over 3000.

Og hver av disse artene har faktisk sitt eget språk.

– De snakker med hverandre ved hjelp av feromoner. Det er altså kjemisk kommunikasjon, og hver art har sitt unike språk, sier Ødegaard.

Språket til vepsene utvikles for at de skal kjenne hverandre igjen og videreføre sin egen art uten krysninger med andre gullveps. Og ikke minst fungerer det som en slags kamuflasje.

Gullvepsen er nemlig en parasitt, som legger egg i og forsyner seg av mat fra andre veps eller bier sine reder. Ikke ulikt gjøken i fugleredet.

For at gullvepsen ikke skal bli oppdaget som en snyltende inntrenger, adopterer den språket til det som kalles for verten. Altså vepsen eller bien som egentlig eier redet.

– Dette er noen av de mest intrikate tilpasningene i naturen, sier Ødegaard, og forklarer videre at det var ved å se på dette at de oppdaget at sporegullvepsen var sin helt egen art.

– Vi har lært oss gullvepsenes eget språk. Ved å analysere de kjemiske stoffene, fant vi klare forskjeller mellom nærstående arter som vi var veldig usikre på om var egne arter basert på utseende og DNA.

Må avlives for å kunne kartlegges

Å ha flere metoder for å analysere arter, er godt nytt for artsmangfoldet. For jo flere man vet om, jo flere kan man ta vare på.

– Hvis vi hadde trodd at det bare var én gullveps, fordi de ser helt like ut alle sammen, hadde vi risikert å bare ta vare på den ene arten som finnes mest, og lagt mer til rette for den, sier Ødegaard.

– Da hadde vi glemt alt det andre som er med på å danne mangfoldet, og heller ikke tatt vare på de aller mest sjeldne artene.

Ødegaard medgir at det er litt ironisk at forskerne faktisk må avlive insektene for å kunne forske på dem, fordi arbeidet er for komplekst for selv den mest avanserte teknologi.

Samtidig kan han betrygge at de ikke har utryddet sporegullvepsen, selv om den de fant på Lista er det eneste kjente individet av sin art.

Han og de andre forskerne er sikre på at det finnes flere sporegullveps der ute, som lever i beste velgående. Å samle enkeltinsekter i forskningens navn, har ikke betydning for bestanden. Tvert imot, sier Ødegaard.

– De innsamlede insektene er helt avgjørende for at vi skal kunne kartlegge og beskrive mangfoldet, og dermed ta vare på levedyktige bestander for ettertiden.