Tonje Haugland Sørensen mener det kan være et minefelt å lage historiske filmer og serier.
Foto: Universitetet i Bergen– Historiske filmer må etablere en balanse mellom det å skape en underholdende fortelling som folk har lyst til å se, samtidig som man greier å forvalte de historiske faktaene, sier stipendiat ved institutt for informasjon og medievitenskap, Tonje Haugland Sørensen ved Universitetet i Bergen.
Presisering i rulleteksten
NRK-serien Kampen om Tungtvannet har blitt svært populær blant seerne, men enkelte historikere har kritisert serien for å jukse med fakta og historien.
Kritikken har vært såpass høylytt at NRK i tredje episode valgte å understreke at serien bygger på faktiske hendelser, men at det av fortellertekniske hensyn har vært nødvendig med dramatiseringer og forenklinger.
– Det er ikke noe nytt at man endrer enkelte karakterer og skriver inn fiktive karakterer i norske serier og filmer. I forhold til norske krigsfilmer går dette helt tilbake til 1946, da de første krigsfilmene kom, ved at man endret på personer, navn og slo sammen enkelte personer til én karakter.
Les også:
Opptatt av historie
Sørensen har skrevet en avhandling om norsk krigsfilm og de utfordringer som dukker opp når historien skal formidles. Der peker hun på at jo nærmere den virkelige hendelsen filmen baserer seg på ligger i tid, jo mer kritiske vil folk være til at de historiske faktene er korrekte.
– Hadde man laget film om Olav den Hellige kunne man kommet unna med langt flere endringer enn man kan med en film fra krigen. Folk har ikke dette i minnet på samme måten, sier Sørensen.
Da filmen om Kon-Tiki kom i 2012 fikk filmskaperne lignende kritikk. Der følte familien til Herman Watzinger at filmskaperne hadde endret karakteren langt fra den virkelige personen.
– Alt engasjementet i denne saken tror jeg bare er et sunnhetstegn. Det viser at nordmenn er veldig opptatt av historie.
