Preget hundefører om å redde livet til toåring: – Beste følelsen du kan ha

Fredag hadde Eddy Leonhardsen vært på jakt med hunden Ches (7).

Han sto og pratet med en jaktkollega på en hundeplass i nærheten av jaktterrenget de har, da det kom inn meldinger om at det var gått et ras i Valsøyfjord.

Da han leste om raset, skjønte han at det var på andre siden av fergeleiet Aresvik.

– Da kjører jeg til Aresvik ferjekai og ser da på andre siden av fjorden det raset som har gått. Når jeg står der sjekker jeg fergeruter og ser at det skal gå en ferge 19.15. Den kommer ikke fordi den ble værende på rassiden, sier Leonhardsen til NRK.

Lørdag er det sol i Valsøyfjord. Leonhardsen og Ches er tilbake på fergekaia. Den trofaste redningshunden ble godkjent for to år siden. Sammen er de frivillige for Norske Redningshunder.

– Han er en fantastisk kamerat, viser masse omsorg og har en voldsom motor når han er på jobb, forteller Leonhardsen.

– Få dem over

«Motoren» til Ches skulle bli viktig i redningsarbeidet fredag. Leonhardsen skjønte fort at han og Ches kunne bidra. Han ringte politiet og meldte seg til tjeneste.

De fikk først beskjed om å vente på fergekaia i tilfelle det var bruk for dem.

– Sånn situasjonen var da var det nok litt kaotisk og i startfasen, forklarer Leonhardsen.

En lege kom så ned til kaia. Legen skulle hentes i ambulansebåt og fraktes over vannet. Han spurte om Leonhardsen og Ches skal over, men de har ikke fått klarering av politiet enda.

– De tar kontakt med innsatsleder på stedet og får beskjed: «få mann og hund i båten og få dem over».

Selv om Ches ikke er godkjent for søk i katastrofer og ruiner, ville innsatslederen gjøre et forsøk. Og Ches skulle vise seg tilliten verdig.

Krevende forhold

Fremme på skredstedet fikk Leonhardsen kontakt med innsatsleder. Det var krevende forhold å søke i. De tunge, våte leirmassene gjorde det vanskelig å bevege seg.

De fant ut at det er størst sannsynlighet for å finne overlevende i bygningsmassene.

– Jeg tar meg opp til bygget med hund og ser ganske kjapt at hunden viser interesse for et område, men vi sliter litt med å komme oss dit. Vi går rundt huset gjennom leire, vi får satt opp en stige på motsatt side av huset og sender hunden inn i huset, sier hundeføreren.

Relativt raskt etter at Ches slapp inn i huset, markerte han på et avgrenset område. Leonhardsen skjønner at det må være noe der inne.

Selv valgte Leonhardsen å trekke seg ut, mens redningsmannskapene jobbet febrilsk i bygningsruinene.

– Brannmannskapet begynner å jobbe seg innover, og jeg mener at jeg hørte noe annet. Da hørte vi en barnelyd inne i rasmassene.

– Hva tenkte du da?

– Ja! Jøss ...

Leonhardsen trekker pusten. Han blir emosjonell av å fortelle.

– Her er det liv!

Stemmen skjelver. Det han og Ches fant, var nemlig et to år gammelt barn.

– Det er den beste følelsen du kan ha. Når hunden har markert og du får tegn til liv. Det ble jobba hektisk inn, og til slutt fikk de da frigjort det barnet. Sånne ting blir emosjonelt. Det å vite at vi som ekvipasje har vært med å berge et liv, og sikre fremtiden til et lite barn.

Utenfor livsfare

Totalt syv personer var involvert i raset. Én person, en kvinne i 80-årene, omkom. Det var kvinnen som bodde i huset.

De overlevende ble sendt til St. Olavs hospital for sjekk. Tilstanden er ukjent, men politiet sa i en oppdatering lørdag formiddag at de ikke er livstruende skadd.

De skal ha vært familie og venner som var på besøk hos den avdøde kvinnen.

Familiens talsperson, Per Sefland, sier til NRK at familien er svært takknemlig for den innsatsen som nødetatene og redningsmannskapene har utført.

Ches og Leonhardsens innsats hylles av redningsmannskapene i Heim kommune.

– Det går ikke an å bli noe bedre. Å få markering så raskt etter ankomst er helt fantastisk, sier ambulansearbeider Roy Welle til NRK.

Han understreker at å få markering så tidlig var viktig for redningsaksjonen de dramatiske timene fredag kveld.

– Det er klart det at jo tidligere du har mulighet for å gjøre et funn, jo større er sjansen for at du gjør et positivt funn, at du finner overlevende. I tragiske hendelser jobber vi mot klokka, og hvert sekund teller, forklarer Leonhardsen.

Nå får Leonhardsen oppfølging fra andre hundeførere, for å bearbeide det han har vært en del av. Han trekker pusten enda en gang, og blir tydelig preget av å tenke på de som ble rammet fredag.

– De største tankene går til familien til det lille barnet og familien for øvrig, som dessverre har mista et familiemedlem.