Briljant britisk komedie på norsk

Alt er relativt hadde verdenspremiere i 1965 i Scarborough, stykket nådde raskt London og er av mange regnet som gjennombruddet for Alan Ayckbourn som da hadde skrevet profesjonelt for teaterscenen i rundt seks år. Han er nå en av Englands mest spilte dramatikere. Ikke uten grunn.

Fri fra tidens tann

På Trøndelag Teaters gamle scene starter det hele bak et laken som dekker alt, uten å dekke noe, enkelt og greit. Her er livet i gang, i utfoldelse. Vi er i en kjellerleilighet, fortreffelig presentert. Det hele foregår her og nå i vår tid. Manus, scene og regi gjør at dette kan framstå uanfektet av tidenes tann.

Forviklingene fosser fram etter hvert. Her er det mange lag og muligheter, mange veger ut og fram. Forfatteren gjør de riktige valgene for å løfte dette over selvfølgelighetene og det forutsigbare. Trøndelag Teater klarer å forsterke grepene på fortreffelig vis.

Godt håndverk

Også denne gangen leverer regissør Harry Guttormsen et stykke med riktig x-faktor. Det litt uforklarlige ekstra som skal til slik at gamle scene er et godt sted å være hele stykket igjennom. Det er rytmikken som gjør at alt henger sammen, at momentene eller poengene i stykket kommer til riktig tid og framstilles på en slik måte at potensialet i verket kommer til sin rett.

En slags musikalitet som limer ordene, intrigene, lyset, lyden, scenen og skuespillere sammen til en puls, en dynamikk. Det svinger og skaper lengselen etter neste sekund samtidig som framdrifta plasserer oss der. Bortimot magisk og ikke minst lokkende, spør du meg.

Gode framføringer

I ei slik ramme er det godt å være både på scenen og i salen. Og skuespillerne kvitterer med flotte prestasjoner.

Hva det handler om? Misforståelsenes iboende kraft til å skape nye feilskjær, og her med nok fantasi til å nå uante høyder. Dette er britisk forviklingskomedie på sitt beste, gjenskapt på norsk.

Her går halvannen time uten pause som en lek. En lek med ord og innfall som det er all grunn til å få med seg. Det er god underholdning og teaterkunst, uten å være så mye mer kanskje, men likevel. Alt er relativt står fjellstøtt.