Tok betaling for sanger om død og fordervelse

– Dette er nok den eldste formen for journalistikk. Og de sang den.

Det sier Siv Gøril Brandtzæg.

Hun er en av landets største eksperter på skillingsviser.

Folk formidlet nyheter til hverandre lenge før de første avisene kom i trykken.

Drap, henrettelser, forlis og naturkatastrofer. Alt kunne synges om og finne veien inn i en skillingsvise.

En skillingsvise er en trykt sang på papir som man fikk kjøpe for en skilling.

Brandtzæg kaller denne syngende journalistikken for den forsømte kulturarven vår.

Skillingsvisene er de aller eldste trykksakene som fins her til lands.

Slo avisene med et par hundre år

– Vi syns skillingsvisene ikke har fått nok oppmerksomhet, sier Brandtzæg.

Skillingsvisene ble solgt i Norge i hele fire hundre år.

Folk kjøpte sangene, skillingstrykkene, og sang dem videre til hverandre.

– Slik ble viktige hendelser spredt og fortalt om, sier Brandtzæg.

Ettersom folk var villige til å betale for skillingsvisene, var det også litt om å gjøre å ha dem.

– En kan sammenligne skillingsvisene med dagens sosiale medier. Folk fikk en ufiltrert versjon av noe som hadde skjedd, sier forskeren.

Skillingstrykk kunne ha både små og store opplagstall.

– De mest populære 1800-tallsvisene kom i opplag på flere tusen.

Skillingsvisene kom i flere kategorier. Mange sanger rommet også fortellinger om kjærlighet, patriotisme og humor.

Eneste historiske kilde

De eldste skillingsvisene i Norge er fra 1550. Disse ble trykket i Danmark fordi det var ikke noen trykkpresse i Norge før i 1643.

Det vil si at nyheter ble skrevet og formidlet som skillingsviser to hundre år før de første avisene kom.

– Skillingstrykkene er også en viktig skriftlig kilde for oss nå i vår tid over hva som har hendt tidligere, sier Brandtzæg.

Brandtzæg holder på å ferdigstille en bok om naturkatastrofer i norske skillingstrykk.

Her har hun blant annet sett nærmere på sanger om forlis.

Hun viser blant annet til et forlis i Follahavet utenfor Namdalskysten i Trøndelag som skjedde i 1625, og hvor skillingstrykket er den eneste historiske kilden man har.

210 fiskere omkom.

Sang på kjent melodi

De syngende nyhetene måtte ha en melodi. Og som oftest var visene diktet på kjente sanger som flest mulig kunne synge.

– De brukte liksom «greatest hits» i sin tid. Litt som man gjør i konfirmasjon hvor man lager tekst til en kjent melodi, sier Brandtzæg.

På 15 – 16 og 1700- tallet gikk skillingsvisene særlig på salmemelodier.

– Folk sang mye mer enn hva vi gjør i dag, sier Brandtzæg.

Melodien var gjerne oppgitt helt nederst i teksten, under selve sangteksten.

Henrettelser var godt stoff

De siste årene er veldig mange skillingsviser blitt digitalisert og de kan søkes opp i en egen database ved Gunnerusbiblioteket ved NTNU: gunnerus.no og skillingsviser.no

Skillingsvisene forteller også om en tid hvor folk var ganske rettsløse.

– Historier om henrettelser var populære, sier forskeren.

På noen av skillingsvisene kan en se at de kostet ti øre. Dette gjelder blant annet sangen om da Titanic sank i 1912.

I takt med samfunnet for øvrig økte også prisen på sangene. Men de skulle være billige.

Noen ulykker ble det også diktet flere sanger om. Slik som for eksemplet Titran-ulykken i 1899.

– Det som er interessant er at skillingsvisene fortsatte å eksistere selv etter at avisene kom. En hadde begge deler, i lang tid. Folk holdt ved å synge om hendelser og de kjøpte skillingsviser, sier Brandtzæg.

Var også til trøst

Men skillingsvisene hadde ikke bare til oppgave å fortelle. De gav folk trøst.

– Mange av visene prøver å gi mening i det meningsløse. De fortalte om det vonde som hadde skjedd, men de var også skrevet på en slik måte at de skulle hjelpe de pårørende og andre, sier Brandzæg.

Sangene viser stor respekt. For naturen og for Gud.

Folk hadde lite, de levde harde liv og de var avhengige av havet og resten av naturen for å overleve.

– Særlig forlis ble sett som en ekstra tragisk måte å dø på. En stund var det også en uvisshet rundt om en kom til himmelen når en omkom i havet. Men visene søkte å trøste og å hjelpe folk, sier Brandtzæg.