Under dette treet måtte Tines farfar krype på alle fire og plukke opp blad med munnen

– Den bjørka har vel sett nok.

Det sier Tine Komissar.

Hun viser til bjørketreet som har stått i Borggården på Falstad – den tidligere fangeleiren i Trøndelag hvor mer enn 4200 personer satt fengslet i krigsårene.

– Jeg har hørt at trær har bevissthet. Om det treet har en bevissthet, har det sett grusomme ting.

Brutalt voldelig

Våren 1942 til høsten 1943 regnes som den mest brutale perioden i fangeleirens historie. Da ble fangene utsatt for et vilkårlig og brutalt voldelig ordenssystem.

Fangevokterne beordret store mengder meningsløst slavearbeid utført i et høyt tempo, beskriver Falstadsenteret.

I denne perioden fant også henrettelsene i Falstadskogen sted. Over 200 fanger ble henrettet og lagt i massegraver her.

Tine Komissars farfar, Hirsch Komissar, ble i 1942 henrettet som en av ti sonofre. I forkant var han en av dem som led under det brutale systemet – og som fikk nærkontakt med bjørka.

– Der måtte fangene stille opp og bli pint. Farfaren min var en av dem som måtte krype på alle fire og plukke opp blad, sier Komissar.

Tidsvitner fra Falstad har fortalt at de måtte ligge på bakken, ta opp ett og ett blad med munnen, åle seg over gårdsplassen, for så å krype tilbake og fortsette til hele plassen var ryddet.

– Første gang jeg fikk vite om det, gikk det kaldt nedover ryggen på meg.

Traumatisert

Det som skjedde rundt bjørka som nå har sett sine siste dager, hørte ikke Trine Komissar noe om som barn.

– Jeg leste om det som ung voksen, de tingene som skjedde der. Jeg ble forskånet for det som barn, sier hun.

– Det er en mørk sky som henger over Falstad for meg. Jeg får hodepine hver gang jeg er der.

Til tross for at Komissar aldri fikk møtt farfaren, har lidelsene han gikk gjennom blitt et traume i hennes eget liv.

– At det går an å misbruke mennesker på den måten, det er et traume som jeg tror at jøder – og mange andre folkeslag – har i seg. Så vi blir på en måte ikke ferdig med det, vi må jobbe oss ut av det i nye generasjoner.

Et tidsskifte

– Snart er de borte alle de som opplevde det selv. At bjørka også forsvinner nå som det er noen få gjenlevende igjen – gjør det tydelig at vi er inne i et nytt tidsskifte.

Det sier Arne Langås, konservator ved Falstadsenteret.

Han forteller at treet mest sannsynlig er over 100 år gammelt. Det sto der allerede da det på 30-tallet ble opprettet hageanlegg inne i gården.

Så kom krigen, og bygget som var skolehjem, ble beslaglagt. Gårdsrommet ble opparbeidet til appellplass.

– Men selv om det skjer og alt av hageelementer fjernes, blir bjørka stående. Og den blir et symbol på mishandlinga de jødiske fangene blir utsatt for, sier Langås.

Bjørka er brukt aktivt i undervisning og omvisning. Falstadsenteret har 8000 skoleelever og studenter på besøk i året.

– Da er et så symboltungt element som bjørka noe som har hatt en plass i de oppleggene. Jeg tror alle tar innover seg at det er noe som har vært her hele tida, som nå blir borte. Det blir en tomhet på plassen.

Viktig budskap

Men samtidig er ikke dette noe som kommer overraskende på. I mange år er det varslet at treet måtte tas ned. Det har råtnet, og nå var det fare for at det kunne kollapse.

Men Langås forsikrer om at historien skal føres videre.

– Det er tatt avleggere. Planen er å få satt ned et nytt tre på samme plassen, med det gamle treet som mor.

At bjørka nå er tatt ned, har ikke Tine Komissar det vanskelig med.

– Alle skal vi dø. Bjørka har gjort jobben sin, og vært vitne til det grusomme som har skjedd, sier hun.

– På en måte, så er det bra at det er historie. Så får vi håpe at historien har vist oss hvordan vi ikke skal gjøre det. Det er det viktigste budskapet oppi dette.