Walther (66) har levert gratis mat til de fattige i Trondheim i 30 år

Ei sein vinternatt på 90-tallet oppdaga Walther Jarwson en gjeng som satt utenfor Vår Frue kirke i Trondheim. De var tynnkledde og satt og frøys. Han stoppa opp. Det lignet på et par av de gutta han vokste opp sammen med.

Praten kom i gang, og de kunne fortelle at de ikke hadde spist på flere dager. Walther tok kontakt med en bekjent og skaffet hele gjengen hamburgere.

Dagen etter fikk han samlet sammen en del klær som han tok med seg ned til gjengen han hadde møtt i sentrum.

– Etter hvert som jeg ble bedre kjent med dem skjønte jeg jo hvor store behov det var, sier Walther.

Smurte matpakker hjemme på kjøkkenbenken

Han bestemte seg, i samråd med kona, for å lage middagsmat og smøre matpakker hjemme på kjøkkenet. Maten ble pakket pent og kjørt i privatbil ned på kaia i Trondheim for å kunne deles ut til de som måtte trenge det. Og der sto de. Seksti stykker. På rekke og rad for å få utlevert mat.

– Vi leverte i både sol, storm, regn og snø.

Etter hvert fikk Walther og kona tilbud om å bruke en matbuss. Deretter kom tilbudet om å ta over kafeen på Kong Carl Johans arbeidsstiftelse før han til slutt endte opp med Omsorgskafeen.

Det langvarige arbeidet for de svakere i samfunnet har nå ført til at flere har foreslått 66-åringen som Årets hverdagshelt i Trøndelag.

De som ikke har anledning, eller som ikke tør å komme ned på kafeen kjører Walther matvarer hjem til.

– Du strekker deg langt?

– Ja ... Det er en vanskelig kombinasjon: Skal man høre på hodet eller hjertet? Og hvis man kobler inn hjertet så er det ikke så enkelt å si nei. Per i dag har vi vel aldri sagt nei.

Slått ned på jobb

I 1988 ble pleier Walther Jarwson slått ned av en voldelig pasient på Haukåsen psykiatriske sykehus i Trondheim. Episoden gjorde han uføretrygda.

Bare dager før det skjedde fikk Walther beskjed av ledelsen på sykehuset om at de ønsket å dekke sykepleierutdanning for han. På et øyeblikk så livet ganske annerledes ut.

– Du ble rett og slett satt ut av spill. Hva er det da som driver deg til å holde på frivillig i så mange år?

– Jeg fikk jo et hjerte for de som er svake. Også er jeg personlig kristen. Så det hjelper jo litt det og. Jeg var jo ikke klar over at det kom til å bli så mye arbeid den dagen vi sto å smurte matpakker hjemme hos oss. Men når jeg ser alle de som har fått et bedre liv, så gir det drivkraft til å holde på med dette her, sier Walther bestemt.

Møter folk fra alle samfunnslag

Walther sitter på mange historier. Minner som har brent seg fast. Både i hjernen og i hjertet. Han har møtt mange rusavhengige som han har tatt med hjem til seg selv. På avrusing.

I tillegg treffer han familier og enslige. Unge og gamle. Fellesnevneren er at de ikke får endene til å møtes.

– Hva kjennetegner det første møtet?

– Skam. Tårer. Først tårer av skam, og så tårer av takknemlighet.

Bekymra for fremtiden

Men Walther har også sitt å stri med. Av «diverse helseplager» som han sier selv. Han går blant annet jevnlig til kreftbehandling for kreft i spiserøret. Det er nå sånn det er. Sier han. Vi har alle vårt. Han er mer bekymra for alle de som trenger hjelpen hans.

– Jeg vet jo ikke hvor lenge kroppen og helsa holder. Så jeg bekymrer meg for hva som skjer den dagen jeg ikke klarer mer. Jeg håper den rette personen kommer inn her. Jeg har frivillige som jobber sammen med meg nå, men vi trenger flere.