NRK Meny
Normal

Anmeldelse: Antigone

Antigone, et dystert stykke med humor og store dilemma framstår med styrke i noe dristig drakt på Trøndelag Teater

Antigone
Foto: Vegard Eggen

Trøndelag Teater har ikledd en mer 2000 år gammel gresk tragedie moderne dresser, revolver og videokamera. Og resultatet er sterkt, krevende og mektig, men med en smule innslag av pusleri.

La meg si det med en gang. Dette er ikke småtterier. Sofokles Antigone er om fatale valg, om maktbruk og samvittighet, om små mennesker, litt større konger, og om store guder og konflikten mellom gudenes lover og kongens lover og plikter og menneskenes samvittighet, og om straff, kjærlighet, skjebne og død, mye død.

Men det er humor også, både i løsninger og innhold.

Antigone
Foto: Vegard Eggen

Stykket kom til verden 442 år før Kristus, sånn omtrent og var den gang en ganske fersk gresk tragedie. Tradisjonen tro handler den ikke om personenes sterke og svake sider, men deres posisjon og deres valg. En strid mellom rettsystemer, eller mellom rett og rettferdighet.

Tøffe saker er det, selv om starten smyger seg fram myk og morsom, ligger det noe alvorstungt over det hele. Ikke bare i form at teksten, som tradisjonen tro er rettskaffen og en tanke formell for det meste, men også i oppsettet.

Her er sceneløsningene og regien minimalistisk. Tatt ut av tida, nesten naken. Virkemidlene er moderne og forsterker historien. Den trer fram ved hjelp av fortellerteater og aktører som på ulikt vis vever verbale bilder for oss. Her er både gammelmodige typer og nymotens. Her er kniv og revolver, videokanon, antikke straffemetoder, moderne dresser, og blod. Scenen gjør det hele tidløst. Her er vi ikke i en moderne leilighet, eller i antikken, vi er i fortellinga.

Kanskje er det jeg som er i tregeste laget, men jeg synes det gikk litt fort til tider. For det er mye som skal fortelles, mens jeg forsøker og tolke scenebildet så godt jeg kan. Skitt au.

Jeg har da lest om stykket før. Og framføringa blir bedre og bedre og dystrere og dystrere. Etter hvert er jeg fanget i dramaet jeg også. Typene er gode, koreografien og regien er ikke banebrytende, men den byr på spenning. Det er bra.

Helheten er finfin, oppsetninga oser av styrke og er så skjebnetung som den bør være. Men, til tider blir den litt puslete og litt stivere enn den bør. Avstanden mellom ordene som framføres og inderligheten som kreves i kropp og sjel underveis er merkbar i blant. Det er noe med dynamikken som må til i en så naken og verbal oppsetning. Nåvel. Men æ likt det no da, læll. Vel blåst. Dette er kulturhistorie til dannelsens fremme.

Video fra Trøndelag

Midtnytt
Fra 1. januar får du nyheter klokka 18:55, 20:55 og 22:55.
Terje Våg fra Snåsa. En av fem finalister til Årets Ildsjel.