Krig, fred og frigjøringsdrama

Januar 1945. Det som en gang var et av Øst-Finnmarks livligste steder, er redusert til en utbombet ruinhaug. Kirkenes er dekket av et tynt teppe av snø, og det er bitende kaldt.

Den 26 år gamle politisoldaten Torgeir Foss fra Lyngdal i Agder er kommet hit for å drive de tyske soldatene ut av Finnmark og frigjøre det første norske området under 2. verdenskrig.

Russerne har allerede frigjort grenseområdene, og nå skal Torgeir og medsoldatene fortsette frigjøringsfelttoget gjennom Norges nordligste fylke.

Han er spent og ivrig. Han har vært med i motstandsbevegelsen hjemme og er klar til kamp.

Endelig skal all den urett de tyske soldatene har påført den befolkningen hevnes.

Hvor er Kirkenes?

I det blågrå mørketidslyset står Torgeir midt i hjertet av Kirkenes. Det går kaldt nedover ryggen hans i det han forstår hvor lite som er igjen etter russernes bombinger og tyskernes brenning.

Samme kveld skriver han i dagboka:

Det var med beklemmende følelser jeg betraktet det som engang hadde vært byen. Jeg oppdaget forresten ikke «byen» før jeg var langt inne i den.

Det var nemlig temmelig «skummert» da vi nådde fram og branntomtene var det ikke så godt å skille ut.

Praktisk talt alt sammen er brent. I utkanten står noen få små hus. To – tre steder brenner det fortsatt i kullagrene som tyskerne satte ild på da de retirerte for tre måneder siden, 25. oktober 1944.

Torgeir kommer til Kirkenes sammen med 50 medsoldater.

Oppdraget med å drive de tyske soldatene ut av Finnmark må vente. Først venter en periode med patruljering i Kirkenes. Her blir de innlosjert i et bomberom kalt Andersgrotta, som reddet mange liv under russiske bomberaid i 1943–44.

Her, under jorda, blir gråberget tak over hodet for Torgeir de fem første ukene i Finnmark.

Et tilfluktsrom viste seg å bli vårt oppholdssted for ubestemt tid framover. Førsteinntrykket var ikke særlig tiltalende.

Et rom innredet i fjellet, overfylt av 3 etasjers senger og klamt og vondt luktet der.

Det vrimler også av veggelus.

Noen sivile holdt på å flytte ut av grotta da vi kom. De har oppholdt seg her siden byen brant. Jeg fikk vakt om natta, så noen velfortjent hvile ble det ikke etter strabasene.

Det spartanske losjiet skulle likevel gi den minst påfallende knekken i forventningene til oppdraget i nord.

Grotteliv

Juni 2019. Det første som slår Øystein Foss når han kommer inn i grotta er den umiskjennelige rå lukta av kald, våt stein.

Han har tatt noen steg inn i Andersgrotta, midt i Kirkenes sentrum. Her går han i sin fars fotspor.

63-åringen har nylig lest sin fars dagbok fra krigen for første gang. Han synes det er en sterk opplevelse å være i den golde, mørke hulen.

Han vet at her startet et tøft halvår i Finnmark for faren Torgeir.

Et halvt år med sult, kulde, og lengsel etter Sørlandet, sol, tak over hodet, og familien der hjemme.

Men også et møte med rykter, fordommer og kultursjokk.

For hvorfor jublet ikke lokalbefolkningen da frigjørerne kom?

Og hvordan kunne det ha seg at soldatene som kom på nyåret i 1945 hadde en holdning om at lokalbefolkningen i nord var upatriotiske?

Dagboka

Torgeir snakket nesten aldri med sønnen Øystein om krigen. Han fortalte aldri noe om at han faktisk hadde en dagbok.

Først etter farens død fant Øystein Torgeirs sirlig utførte nedtegnelser fra felttoget i Finnmark. Gjemt i en dokumentmappe lå en godt bevart dagbok.

Torgeir fikk sitt første møte med krigen allerede ved krigsutbruddet 9. april 1940. På nært hold observerte han senkingen av det tyske slagskipet «Blücher». Han ble etter hvert lensmann på hjemstedet, samtidig som han var med i motstandsbevegelsen. I juni 1943 måtte han rømme til Sverige.

Det var her han ble en del av politisoldatene.

Nærmere 15.000 norske flyktninger var innrullert som politisoldater, og de ble satt inn i tjeneste ved frigjøringen av Norge etter krigen.

En by i ruiner

Kirkenes var Europas mest bombede by etter Valletta på Malta. Flyalarmen ulte utover byen over tusen ganger i krigsårene, og Kirkenes ble bombet hele 328 ganger.

Mange hadde flyktet etter bombing og brenning, men da russerne rykket inn i slutten av oktober 1944, oppholdt 4000 sivile seg fremdeles her.

De bodde i ruiner. De savnet alt.

Så da de første norske frigjøringssoldatene kom nordover, uten utstyr, mat eller forsyninger, ble utsultede, feilernærte og krigstrøtte finnmarkinger mildt sagt skuffet.

Disse første soldatene tilhørte Bergkompaniet. De kom i november 1944, og ble kalt «Gutta fra England» fordi de hadde oppholdt seg og trent i Skottland under krigen.

Soldatene på sin side ble sjokkerte da de fikk vite hvor tett folk hadde levd med okkupantene; tyskerne. Tyskerne var i overtall, og var overalt, og rekvirerte gjerne rom i private hjem.

Det som gjorde soldatene aller mest forarget var at mange norske jenter og kvinner hadde hatt tyske kjærester. De syntes det var så upassende oppførsel at de mente kvinnene fortjente straff.

Soldatene gikk derfor inn i husene og dro ut jenter de mente hadde vært sammen med tyskerne. Så klipte de av dem håret, i forskjellig lengde, etter hvor mye de hadde hatt med okkupantene å gjøre.

Disse overgrepene skapte en varig splittelse mellom soldater og mennesker som hadde opplevd noen av de verste krigshandlingene på norsk jord.

– Upatriotiske

Torgeir og soldatkollegaene hadde vanskelig for å forstå at lokalbefolkningen og tyskerne hadde vært nødt til å samarbeide. De følte at finnmarkingene nærmest var upatriotiske i måten de omgikk tyskerne, handlet med tyskerne, bodde med tyskerne, og fikk barn med tyskerne.

Torgeir skriver:

Befolkningen i disse traktene har langt fra høstet bifall fra min holdning og under krigen og etter befrielsen. De aller fleste har visstnok samarbeidet med tyskerne og hjulpet dem på alle måter.

De kvinnfolka som ikke har gått med tyskerne, kan nok telles på meget få hender.

Noen særlig forskjell på gifte og ugifte har der etter sigende ikke vært.

Gutta her har hittil boikottet kvinnfolka. Gutta fra England har dessverre ikke vist samme bra holdning.

Da Torgeir og de andre politisoldatene kom til Finnmark, hadde de blitt advart om det betente forholdet mellom lokalbefolkning og frigjøringssoldater.

Den norske militærledelsen sendte til og med ut et skriv angående «tyskerludderne», skriver Torgeir i dagboka si.

1. og 2. tropp har i dag sendt ut et sirkulære til andre tropper i Rikspolitiet ang. tyskerludderne. Det er jo meget gledelig at alle gutta har slik ansvarskjensle. Så får en da håpe at gruppetuktelsen er sterkere enn driftene.

Den negative holdningen til tyskerjentene skulle etter hvert bre seg til hele landet og føre til selvtekt og harde straffemetoder i fredsdagene.

«Søringer»

Øystein har gått ut av Andersgrotta, og myser litt for å venne øynene til lyset og sola. Han har reist til Finnmark med kompisen og forfatteren Helge Alvin Rosfjord, som skal skrive bok om felttoget og frigjøringa av Finnmark, basert på Torgeir Foss' dagbok.

De to pensjonistene er begge pratsomme menn, med grånende hår og varme smil på lur. De er fulle av tanker om det de har lest om Torgeirs opplevelser. Det er særlig kulturkollisjonen i Finnmark i 1945 som har brent seg fast.

Det har gjort inntrykk å høre om hvilke opplevelser mennene med det viktige oppdraget med å frigjøre Finnmark hadde for 75 år siden.

Og, ikke minst, har det gjort inntrykk å sette seg inn i hvordan det var for lokalbefolkningen å bli frigjort av noen som på sett og vis behandlet dem dårligere enn de lokalt stasjonerte tyskerne hadde gjort.

Øystein forteller at faren og de andre politisoldatene hørte mye rykter da de kom til Finnmark. De var lite forberedt på hvordan tyskerne hadde bodd i miljøet i byene og bygdene. Og mange av soldatene var fra Østerrike, og var ikke nødvendigvis de store nazistene.

– Og de skjønner jeg at gikk forholdsvis godt overens med lokalbefolkningen, men det forsto nok verken Bergkompaniet eller politisoldatene.

Øystein tror bakgrunnen for misoppfatningen var at faren hans – som mange andre «søringer» – hadde vært med i krigen tidligere, og var med i motstandsbevegelsen.

Kanskje så de for seg mer kamp mot tyskerne. Kanskje det ble et antiklimaks å komme til Finnmark, der nordmenn og tyskere i stor grad hadde levd side om side. De hadde tross alt forberedt seg på å krige mot nazistene, gjennom år med trening i Sverige.

– Kanskje de var litt overgira da de kom opp hit. Og så klarte de ikke å sette seg inn i Finnmarks historie under krigen.

– Før de så det og opplevde det selv på kroppen.

Særlig det at jentene i Finnmark ble kalt tyskerluddere, også i Torgeirs dagbok, synes Øystein er ubehagelig.

– Det er vanskelig å forstå at de har hatt sånne tanker.

Sult og kulde

Selv om Torgeir skriver om jentenes tyskervennlighet i Kirkenes, er det likevel bekymringer rundt mat og kulde som opptar troppene mest.

La oss returnere til vinteren 1945. Det er et lett snøfall over Kirkenes, og forholdsvis mildt, det vil si minus 10 grader. Det føles kjærkomment når Torgeir må ut i gatene og gå vakt etter en bitende kald periode.

På det laveste er det minus 34 grader, så kaldt at det river i nesehårene når man puster.

Når det var som verst, gikk jeg nesten bestandig og tenkte på Lyngdal i vår eller sommersol med blanke skinnende vindusruter uten noen skjemmende lemmer av tre, papp foran.

De få husene som ikke var brent ned, manglet vinduer og var i dårlig stand.

I min fantasi har «Villa Lettli» (barndomshjemmet, journ.anm..) nesten fått en glorie over seg. Tenk å ligge i min gode seng i et av rommene der! Nei det blir nok lenge før jeg ser noe så herlig igjen.

Felttoget som Torgeir Foss og politisoldatene gjennomførte under frigjøringen av Finnmark, var et tusen kilometer langt blodslit på ski, under konstant minefare.

Døden på lur

Torgeir og de andre soldatene beveget seg vestover i Finnmark utover våren, etter hvert som bygd etter bygd blir frigjort.

Maten de får bestod som oftest av små porsjoner med suppe, kokt på vann og uten salt og sukker i og en skive russisk brød med litt fett på.

Uten salt blir det heller ikke noe velsmakende. Poteter finnes naturligvis ikke. Provianten består også bl.a. tørre i stykker brekte skorper. Det er russiske brødskiver som er tørket.

Vi minner sikkert om de russiske krigsfangene som kastet seg over skylledunken osv. når anledning var. Av og til har vi nemlig faktisk stått på hodet i sekkene og rotet fortvilet etter smuler så store som en 5 øre.

Når felttoget kommer til Karasjok og Skoganvarre i indre Finnmark er det miner som utgjør den største farene for Torgeir og medsoldatene.

Teltleiren ligger etter sigende midt i et minefelt.

En mineekspert fikk forleden et ben avslitt. En beltebil fraktet han i all hast nedover mot Porsanger. Bilen gikk dog igjennom isen og mannen druknet. Noen gutter – 3 – fra 2. kompani klarte å redde seg.

Mer enn 90.000 landminer gjør det svært risikabelt å bevege seg i et fredfullt landskap med døden på lur bare noen centimeter under bakken.

Rydding av miner blir etter hvert politisoldatenes hovedoppgave denne siste krigsvåren.

Freden – verdenshistoriens dunkehake

For Øystein, som aldri har vært i Finnmark før, er det å gå i farens fotspor 75 år etter en opplevelse fylt med ære.

Øystein kikker bort på betongklossen, som er inngangen til Andersgrotta, som ser lik ut i dag som det den gjorde da faren hadde tak over hodet her.

– Jeg føler på en måte hans bokstaver levendegjort.

Da frigjøringen av Finnmark begynte å nærme seg slutten i månedsskiftet april–mai, var en styrke på 3000 norske soldater på plass i Finnmark.

Selv om det var russerne som frigjorde Øst-Finnmark først, dreide dette seg først og fremst om grenseområdene.

Det var de norske soldatene som deltok i felttoget i Finnmark som sikret frigjøringen fra Øst-Finnmark og vestover, og sikret at man fikk på plass en sivil administrasjon i nord.

Den 7. mai, på kvelden, ble freden feiret blant politisoldatene. Mange tok seg en skikkelig fest, der de måtte være oppfinnsomme for å kunne ta seg en dram.

Jammen ble freden feiret om kvelden, selv om vi ligger langt utenom folkeskikken. Gutta hadde funnet et fat med denaturert sprit, og i mangel på noe bedre ble det destillert etter alle kunstens regler og konsumert i uanede menger av sikkert 90 prosent av gutta og befal fra øverst til nederst.

Stemningen sto på høydepunktet, men alt forløp uten noe bråk. (...) Verdenshistoriens største dunkehake er et populært navn på fredsfesten og den kan vel vanskelig bli overtruffet.

Kilder: Torgeir Foss' dagbok

Intervjuer med: Øystein Foss og Helge Alvin Rosfjord

Boka: «Politisoldatens frigjøringsdrama» av Helge Alvin Rosfjord

Boka: «Brent jord» av Asbjørn Jaklin

Tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark – en innføring (nrk.no)

Frigjøringa av Øst-Finnmark – en rask innføring (nrk.no)

«Det glemte kompani» – dagsavisen.no