Her har Peder nettopp overlevd en seks timer lang hjerteoperasjon. Den stoppet ikke drømmen hans

Slitte løpebaner omkranser gressmatta på Valhall Stadion. Volleyballgutta i BK Tromsø løper 1.500 meter rundt banen. Økta er en del av oppkjøringa til den kommende sesongen. Denne tirsdags ettermiddagen i slutten av juni i 2016 er det godt og varmt i ishavsbyen.

Trener Edgar Broks står i målområdet med stoppeklokka. Spillerne drar på. De vil vise sjefen at formen er bra. Men så plutselig oppdager Broks at én av spillerne er borte. Peder Ørbeck Sørheim, unggutten som nylig ble tatt opp i elitestallen rager vanligvis 201 centimeter over bakken, men nå er han ikke å se noen steder på den åpne idrettsplassen.

Laget setter i gang en leiteaksjon. Bak noen tykke gummimadrasser i den ene svingen finner de Peder. Hjertet hans trenger hjelp.

Ble spurt om de ville ha dåp på sykehuset

Sykehuset i Tromsø, klokken halv to på formiddagen, 31. januar 1996. Christin og Stian Ørbeck Sørheim blir foreldre for første gang. Til en gutt.

Men det går ikke mange timene før lykken snus til fortvilelse.

Legene i Tromsø oppdager at noe var alvorlig galt med den nyfødte babyen. Han blir blå i armer og bein når han skriker. En barnelege, på sin aller første nattevakt, lytter på Peder. Og slår alarm.

– Jeg skjønte at det var noen ting med en gang, sier mamma Christin Ørbeck Sørheim.

Hun studerte medisin mens hun gikk gravid med sin førstefødte.

Ved midnatt, halvannet døgn etter fødselen, stiller legene på sykehuset diagnosen. Den nyfødte babyen lider av transposisjon; hovedpulsårene har byttet plass slik at det brukte blodet gikk tilbake til kroppen, i stedet for til rensing i lungene.

Fredag 2. februar 1996 letter et ambulansefly fra Langnes i Tromsø – med kurs for Oslo. I en kuvøse ombrord ligger den alvorlig syke Peder Ørbeck Sørheim. Senere samme dag setter foreldrene seg på et rutefly sørover.

De aner ikke om deres nyfødte sønn vil overleve de neste dagene.

Bare én uke gammel skal Peder gjennom en omfattende hjerteoperasjon på Rikshospitalet. Men gutten har feber. Operasjonen utsettes. Så blir det lørdag. Peder er ti dager gammel.

Klokken 02.00, natt til 10. februar, må Christin og Stian Ørbeck Sørheim ta stilling til en nesten umulig problemstilling:

– Nå skal han opereres i morgen. Skal vi hente en prest? Vil dere ha dåp? Det var rart, forteller Stian Ørbeck Sørheim.

Operasjonen tar seks og en halv time. Uvissheten – og ventetiden – er en stor påkjenning for foreldrene.

– Vi fikk jo beskjed når de hentet han fra anestesien, at det var en fifty-fifty sjanse for at det skulle gå bra. Og det er klart at det var ei belastning, sier mamma Christin.

Takk fra hjertet

På Rikshospitalet er også farfar Ingjald Ørbeck Sørheim. Han ser sitt første barnebarn for første gang under dramatiske omstendigheter. Han får holde gutten, kjenne på han.

To måneder etter operasjonen skriver farfar et to sider langt brev til daværende helseminister Gudmund Hernes. Peders farfar døde i 2010. Men brevet er et sterkt dokument på de dramatiske dagene.

Spesielt for Christin. Hun klarer ikke å lese berevet uten at tårene renner.

Ikke som andre gutter

Bare fem dager etter operasjonen i Oslo, blir lille Peder flydd hjem til Tromsø og sykehuset der – som den gang gikk under navnet RiTø.

Han ligger ett døgn på RiTø før den lille familien endelig kan dra hjem.

Lille Peder vokser seg stor, bokstavelig talt. Han var alltid den høyeste i klassen, og aktiv i idrett. Fotball fra første klasse, litt sjakk og karate. Før han begynte med volleyball i fjerde klasse.

Men Peder merker at han ikke er helt som de andre guttene. Han blir fortere sliten, kan ikke ta i så hardt, henger litt etter. Når de spiller fotball blir han ofte plassert i mål. Han vet ikke helt om det er fordi han ikke er spesielt god ute på banen.

– Men jeg merket jo godt at det ikke var like lett å holde følge med alle sammen hele tiden de gangene det var full spurt. Enten det var på skolen, eller det var på trening. Men for meg var det aldri noe alternativ ikke å drive med idrett, sier Peder.

Hjertestans som 14-åring

Foreldrene ønsker heller ikke å legge noen begrensinger på Peder. Legene som har fulgt han opp har hele tiden poengtert at det er viktig at han holder seg i form, for hjertet sin del. Men av og til besvimer Peder. Det har han gjort så langt tilbake som i barnehagen.

Og på slutten av barneskolen skjer det oftere og oftere.

– Da gikk det liksom i svart, jeg mistet kontroll på tida og sloknet. Da jeg våknet opp igjen var jeg helt tømt for alt av energi, forteller Peder.

Legene tror en periode det dreier seg om epilepsi. Men de vet også at hjerteoperasjoner, som den Peder måtte igjennom bare ti dager gammel, kan gi rytmeforstyrrelser senere i livet.

14 år gammel får Peder en såkalt registrator i kroppen. Den avslører noe som skremmer foreldrene til den aktive gutten

– Da de leste av registratoren for å se når han hadde besvimt, så de at han faktisk hadde hatt en hjertestans i den perioden. Da kom hjertet i gang av seg selv igjen etter 12 sekunder. Det var ikke så veldig hyggelig å høre – at han hadde fått en hjertestans som 14-åring, sier pappa Stian.

Legen beslutter å sende 14-årigen tilbake til Rikshospitalet i Oslo.

Elitespiller med pacemaker

I Oslo får Peder operert inn en pacemaker, som bidrar til å kontrollere en unormal puls eller hjerterytme.

Vinterferien ryker. Det synes 14-åringen er kjipt. Det er første gangen foreldrene hører at sønnen klager. Han vil bare tilbake i aktivitet, spille fotball, spille volleyball, være med venner.

Men lek og moro blir mer og mer alvor. Mer trøkk på treningene. Større påkjenninger. Og der merker Peder. Og noen ganger bikker det over. Da slår pacemakeren inn.

– Da Peder besvimte som ung var det slik at hjertet hans tok noen lange pauser. Pacemakeren sørger for å holde hjerterytmen på et normalt nivå når dette skjer, og gjør at Peder unngår å besvime, forklarer overlege Geir Heggelund ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø.

Smerten når pacemakeren slår inn kommer først som et støt, som fortsetter å gjøre vondt en stund etterpå. Når det skjer må Peder bare kaste inn håndkleet for en liten stund. Men han tar ikke lengre pauser enn nødvendig, for det er ikke et alternativ å slutte å drive med idrett.

Lørdag 14. januar 2017 er det NM-finale i volleyball mellom BK Tromsø og Viking fra Bergen. Ekeberghallen i Oslo er fullsatt. Kronprinsparet er på tribunen, sammen med statsminister Ena Solberg. Peders foreldre, Christin og Stian, sitter der også når «Ja, vi elsker» runger i hallen.

De ser på mens Peder, gutten som kjempet for livet for snart 21 år siden, varmer opp med resten av Tromsø-laget, klar for å spille NM-finalen.

I tillegg til pacemaker har operasjonene gitt han et oksygenopptak som ligger på rundt 65 prosent av normalen.

Sjeflege Roald Bahr i Olympiatoppen kjenner ikke til noen andre i Norge driver idrett på elitenivå med en medfødt hjertefeil og pacemaker i kroppen.

Men Peder er klar for å bidra som elitespiller i NM-finalen. Større enn dette blir det ikke i nasjonal sammenheng i norsk volleyball.

BK Tromsø storspiller og vinner 3-1. Når Peder mottar gullmedaljen sin sammen med resten av laget fra kronprinsparet og statsministeren er det et stort øyeblikk.

– At han driver med idrett på elitenivå synes jeg er helt fantastisk. Jeg er ordentlig stolt av han, sier mamma Christin.

– Jeg hadde aldri trodd, da han begynte med idrett, at han skulle dra det så langt som han har gjort, sier pappa Stian.

Redusert oksygenopptak

Ni måneder etter finaletriumfen i Oslo, forlater Peder lesesalen og juss-studiene ved Universitetet i Tromsø. Han skal på nok ei treningsøkt, bare noen hundre meter unna. Det er i Tromsøhallen, byens forfalte storstue på toppen av øya, BK Tromsø forbereder seg til en ny sesong, med spill i serie, cup og europacup.

– Egentlig helt fantastisk at han får dette til, og er så trygg som han er, sier lagets trener, Edgar Broks.

Peder er konsentrert når trener treneren gir beskjeder. 21-åringen ønsker å spille mer.

– Ambisjonene er å etablere meg på laget, få vist at jeg kan litt. Jeg skal jobbe hardt mot det, sier Peder.

Sesongen kan bare komme. Peder Ørbeck Sørheim er klar.

Han lar seg ikke stoppe av noe.

10 dager gammel vant han kampen mot døden.

Nå lever han. Hver dag.

Og gir full gass.

Helt til pacemakeren sier i fra.