Drømmen om havet

– Det svir litt.

Fingerspissene til Eleonora Ingebrigtsen er røde og ru. Slik fingerspisser kan bli av å håndtere et grovt materiale.

Hun rynker oppgitt på nesa. Det gjør vondt. I tillegg får hun det ikke helt til.

– Den stygge knuta…

Perleknuta er ikke hennes venn i dag.

Hun slenger fra seg det mintgrønne repet som hun har vridd i alle retninger. Drar opp mobilen i stedet. Og en stor Stratos.

En kort pause i en frustrerende skoletime.

Eleonora går fiske- og fangst-linja på Nordkapp videregående skole i hjembyen Honningsvåg. Fra skolekaia kan man seile rett ut i Barentshavet.

Utsikten mot det store blå har 16-åringen vokst opp med, og det er på havet hun har lyst til å tilbringe framtiden.

Sånn som hennes onkel Johnny gjør på sin sjark. Sånn som hans far gjorde før ham. Og hans far før ham.

Derfor går det ikke lang tid før mobilen og sjokoladen legges ned, og Eleonora tar opp repet igjen. Knutene er én av mange ting hun må mestre for å oppfylle drømmen sin.

– Det skal se ut som en klo, sier hun og krøker hånda. Viser hvordan flere mindre tau skal danderes før de flettes sammen igjen til et tykkere rep. Et rep som skal klare å holde en hel båt fast til kaia om det skulle storme.

Eleonora vet at å lære seg dette er viktig. Selv om det tærer på både fingrene og tålmodigheten akkurat nå.

Men knutene er bare en liten utfordring i forhold til det som ligger foran henne.

I retning nedover

Da Eleonoras bestefar og oldefar var aktive, var det fiskere på omtrent hver holme og utpost langs kysten. De dro opp fisken med egen kraft og hadde enkle liv, der de levde av ressursene de hadde rett utenfor stuedøra.

Sånn er det ikke nå lenger.

1940 var året da det var aller flest fiskere i Norge. I alle fall så lenge Fiskeridirektoratet har ført statistikk. Da var det 122.000 fiskere her til lands.

Siden den gang har antallet gått jevnt og trutt nedover. I begynnelsen av 2018 var det registrert drøye 10.700 fiskere i Norge.

Åpenbart: Noe har skjedd.

I klassen til Eleonora går det ni unge håpefulle som kan trekke tallet opp en smule.

Kanskje.

Sjøsjuka tar en

– Hva er alle disse knappene?

– Er dette gassen?

– Hvordan zoomer jeg ut på radaren?

Klassen til Eleonora har beveget seg inn i en skipsbro. De prøver å skjønne knappene, spakene og skjermene som de skal navigere gjennom farvannet med.

Nok en ting som må mestres for å kunne kalle seg for ekte sjøfolk.

Havet blåser opp, et snev av sludd faller ned, og båten rugger fra side til side. Rugger og rugger og rugger. Fram og tilbake. Opp og ned.

Det er like før man kjenner at sjøsjuka tar en.

– Det er faktisk verre å være inni her enn i en ekte båt, sier lærer Ronny Lyder, og unnskylder seg. Han orker ikke kjenne på svimmelheten man får av å være omgitt av et hav som beveger seg, samtidig som føttene og kroppen står helt stille.

Ja, for enn så lenge er det bare inni en simulator elevene står. Trygt og godt. Vinduene i broa er ikke vinduer, men store skjermer. De lager levende bilder av havet utenfor Magerøya, som Honningsvåg ligger på. Det havet som elevene om ikke så altfor lenge skal ut på, på ordentlig.

De må bare øve litt mer på teknikken først.

– Der er Hurtigruten!

Simulatoren er ekte nok til at den har lagt inn rutetidene til hele Norges cruiseskip, som besøker den lille kystbyen daglig. Bestevenninnen til Eleonora, Vårin Tuv Josefsen, er den første til å oppdage den.

Eleonora og Vårin er som erteris. De har fulgt hverandre gjennom både barnehage og grunnskole, og nå går de sammen på fiske og fangst. De går den samme framtiden i møte.

En framtid innenfor en næring som har vært i dramatisk endring de siste årene. En næring hvor det foregår en kamp om ressursene.

En kamp som har mye å si for hvilke muligheter de unge har.

«Big business»

Sett bort ifra at havet har vært like naturlig som morsmelk i løpet av oppveksten, vil Eleonora og Vårin drive på havet av en enkel grunn: Det er spennende.

– Du får en arbeidsplass hvor du ikke bare sitter i ro hele tiden. Du holder på med noe du er interessert i og liker, sier Eleonora.

Muligheten for å tjene gode penger er også en fordel, innrømmer jentene, og fniser litt.

Akkurat det med pengene har gjort at det faktisk har vært en pitteliten oppsving i antallet unge fiskere de siste par årene.

Spoler vi tiden tilbake til da bestefedre, oldefedre og tippoldefedre var på havet, så var det ikke veldig lukrativt å være fisker.

I dag, derimot, kan en fort tjene oppi millionen årlig om en står på.

Årsaken: Vi fisker mer fisk enn før. Når den stadig høyere inntjeningen på fisken i tillegg skal fordeles på færre fiskere, blir regnestykket enkelt.

Det er takket være større båter og bedre utstyr at færre hender klarer å fiske mer. Arbeidet er blitt lettere og mer effektivt. Det har ført til at Norge de siste årene har satt rekord på rekord når det kommer til fisken.

I 2017 ble hele 1,6 millioner tonn av fisk og sjødyr fra havet eksportert for 26,8 milliarder kroner.

Smak litt på tallet. Det er snakk om ganske mange middager.

Fiskeriene har vokst ut av det å bare skulle mette munnene rundt de lokale middagsbordene. De har blitt «big business».

Spørsmålet er bare: Hvem er de «big business» for?

Selv om næringen kan friste med god lønn, betyr det at det er gode muligheter for unge som vil få en fot innenfor?

Rosa sjark

En halvtimes kjøretur nordvest for Honningsvåg ligger Gjesvær – et lite fiskevær hvor det bor omtrent 100 personer.

Én av dem er Leonora Torkellsdottir Johansen. Eleonora kaller henne bare for «amma». Islandsk for bestemor.

Brygga utenfor huset til Leonora vitner om fiskertradisjoner langt tilbake i tid.

Den ble satt opp i 1949 – opprinnelig bygget av rekved. Her finner man teiner, flyteballer, garn, ankre og kroker. En godt brukt robåt på den ene siden, en sjark som brukes til både multeplukking og fiske på den andre.

Mange fiskere har kommet og gått fra denne brygga i løpet av årene. Nå er Leonora stolt over at Eleonora vil fortsette familietradisjonen. Ingen av hennes tre eldre søsken har tatt det samme valget.

Eleonora har tatt med seg venninnen Vårin på besøk til bestemoren. De tre sitter rundt stuebordet og snakker litt om hva framtiden kan bringe. En av mulighetene til Eleonora er å overta en sjark etter onkelen.

– Den har hun snakket om at hun vil male rosa!

Leonora ler hjertelig, men Eleonora rynker på nesen.

– Njæææ. Jeg vet ikke hvor seriøst jeg hadde blitt tatt da.

Dessuten – selv om det hadde vært fint med egen sjark, må Eleonora innrømme at det ikke er sikkert at det er det som ligger i kortene for akkurat henne.

Fordi arbeidsmarkedet har skrumpet inn, er det vanskelig å få seg både lærlingplass og en stødig jobb innenfor fiskeri. Og det å skulle starte for seg selv dyrt. Veldig dyrt.

For både Eleonora og Vårin er det derfor heller ikke utenkelig å ta arbeid på en tråler.

– Hvis vi får lærlingplass der, så!

Det viktigste for jentene er å få en fot om bord. Å komme i gang.

Men å jobbe på en tråler kan bety at Eleonora må trosse sin egen bestemor. For hun vet godt hva både hun og mange andre i lokalbefolkningen mener om trålere.

Disse massive båtene, ofte eid av større selskaper, og ikke av fiskerne selv. Som drar langt ut til havs, i flere uker i strekk, og tar opp mye mer fisk enn en sjark har mulighet til.

De er ikke populære, for å si det sånn.

Kvotebaroner

Tradisjonelt sett har det vært folket og fiskerne som bodde langs kysten som har «eid» fisken. Det står til og med i norsk lov at fisken skal komme kystsamfunnene til gode.

Men klagesangen som har kommet fra en god del av kystbefolkningen de siste årene tyder på det motsatte.

De har samlet seg i et opprør. Sier at de store båtene og trålerne har stjålet det som kystbefolkningen skulle leve av.

Jo større båtene har blitt, jo færre jobber har det blitt. Folk har måttet finne seg noe annet å gjøre. I stor grad har det innebåret å flytte – til det nesten ikke har vært folk igjen.

Mens Norge har blitt rikere og rikere på fisken, har mange småsamfunn bukket under. Næringen har sentralisert seg i færre og større fiskevær – byer som Ålesund og Tromsø er blant de største.

Man kan fortsatt leve av fisken langs kysten, mener forskerne ved matforskningsinstituttet Nofima. Men ikke bare den. Da blir man gående sulten.

Opprørerne langs kysten viser til systemet med kjøp og salg av fiskekvoter som roten til undergangen.

Kvotene er det som bestemmer hvor mye fisk en båt har lov til å ta opp. De ble innført for å sørge for at man ikke fisket havet tomt.

Etter hvert ble det åpnet for at man kunne kjøpe og slå sammen kvoter. Det betød at det ble mulig å samle flere kvoter på én båt. Båtene ble dermed færre og større, og det ble fisket mer fisk per båt. I dag kan de største fiske opptil 100 tonn om dagen.

Det er mye fisk.

Det bygget seg opp en liten gruppe som har fått tilnavnet kvotebaroner, som kapret store kvoteandeler. Disse har tjent – og tjener – gode penger på fisken.

Du vet, «big business».

Før Kjell Inge Røkke solgte seg ut av fiskerinæringen, var han den mest beryktede av kvotebaronene. Han bygget opp trålrederiet Havfisk, som eies av Lerøy i dag. Det er de som har flest kvoter i Norge – om lag ti prosent av dem.

Det er et kakestykke som er verdt godt over en milliard kroner i året. Altså mye penger.

Denne kvotehandelen har ført til at kvotene har blitt en attraktiv og dyr vare. Du kan fort måtte punge ut med både én, to og fire millioner kroner for å kjøpe kvoterettighetene til en enkelt båt.

Det betyr at det kan være nærmest umulig å få en fot innafor som ung og fersk fisker. I alle fall om du vil ha egen båt.

– Hva skal du eie hele verden for, om du ikke eier sjel?

Eleonora og Vårin er ærlige på at de ikke har satt seg helt inn i dette med kvoter. De vet at det er dyrt, men inntil videre tenker de mest på å forsere utfordringene på skolen, for så å få lærlingplass. Kvotene får de ta når det blir aktuelt.

Bestemor Leonora har på sin side levd gjennom fiskerienes utvikling og vært tidsvitne til kvoteinntoget.

– Guri meg – de skal takle mye. Vær, vind, teknologi, og at det er så dyrt! Hvem er det som tør å satse millioner for å bli fisker? Da må kunnskapen være i orden.

Hun korser armene. Markerer tydelig at hun er en av dem som mener at de store båtene har ranet kysten.

– Det er galskap. Kapitalismen eier ikke magevett. Hva skal du eie hele verden for, om du ikke eier sjel?

Og som om det ikke skulle være vanskelig og dyrt nok allerede, så står fiskerinæringen nå på trappene til noe mange frykter kan gjøre ting verre.

Noe som kan komplisere drømmen til Eleonora og Vårin enda mer.

Frykten for nessekongene

Hittil har det ikke vært mulig å slå sammen kvoter på de minste sjarkene, under 11 meter. Dermed har det ikke vært kvotebaroner i denne gruppen.

Nå foreslår Fiskeridepartementet endringer, slik at dette kan skje.

Regjeringen ønsker med endringene å legge til rette for et enklere, mer robust og mer lønnsomt system. Rustet for framtiden.

Samtidig har forslaget møtt massiv motstand fra nettopp kystfolket og kystfiskerne. De mener dette vil presse opp prisene på i utgangspunktet dyre kvoter, og gjøre det enda vanskeligere for unge fiskere, som ofte har startet med disse små sjarkene.

Blant befolkningen i fiskeværene finnes dem som frykter at det nesten ikke skal være noe igjen av de tradisjonsrike sjarkene om noen tiår.

– Vi ser jo hvordan det har gått med de større båtene. Blir det enda dyrere, er det ingen som har sjans til å komme seg inn i fiskeriene.

Kjell-Vidar Forsberg har bedrevet sjarkfiske utenfor Magerøya de siste 12 årene. Som Eleonora og Vårin ble han født inn i fiskersamfunnet langs kysten, og det er med begeistring han snakker om å kunne leve av havet.

Han er glad for at flere fiskevær har overlevd til tross for endringene innenfor næringen de siste årene. Til tross for at innbyggertallet har blitt halvert.

Kystfolkets sterkeste kort er at det er her fisken lever. Man skal ikke ta båten langt ut fra land før det kryr av torsk, sei, uer, kveite.

Kjell-Vidar mener det er viktig å ha den kystnære flåten med de små båtene, som kan levere en dagsfersk fisk som holder mye høyere kvalitet enn det trålerne klarer å levere. For ikke å snakke om at det er disse som kan holde liv i små samfunn.

Derfor er han skeptisk til de mulige endringene.

– Jeg tror ikke det er bra. Vi risikerer å stå igjen med noen få nessekonger.

Mannen som driver det største trålrederiet i Norge, er ikke enig med kystfiskeren.

Ingen menneskerett

Konsernsjef i Havfisk, Webjørn Barstad, mener at utviklingen i fiskeriene er positiv, og at samling av kvoter er veien å gå. Det har han selv erfart.

– Har du for mange fartøy som jager for lite fisk, får du dårlig lønnsomhet, sier han.

I Havfisk har lønnsomheten vært en helt annen etter at de fikk samlet flere kvoter på færre fartøy. Da har de kunnet tilby fiskerne konkurransedyktig lønn, og dermed bli mer attraktive for ung arbeidskraft.

Barstad kaller høye kvotepriser for en uheldig bivirkning av dagens system, men mener samtidig at i en mer profesjonalisert næring må man regne med at ting koster. Det er i stor grad slutt på den tiden da man kom inn i fiskeryrket gjennom familien.

– Det er ikke noen menneskerett å få «tildelt» en bedrift. At man skal få båt og kvote nærmest gratis. Det er sånn ellers i samfunnet også: Skal du etablere en virksomhet, har det som regel en kostnad.

Likevel mener konsernsjefen det er gode muligheter for unge mennesker som Eleonora og Vårin å lykkes innenfor fiskerinæringen i framtiden – på både sjarker og trålere.

Det vil ikke bli enkelt, for det er rift om arbeidsplassene. Når Barstad i tillegg tror det vil bli færre av både små og store båter i framtiden, kan nåløyet bli enda trangere.

– Men de som har god fagkompetanse og arbeidsvilje, er det absolutt muligheter for, sier han.

– Hvor langt skal det gå?

Selv om kystbefolkningen protesterer, påpeker Nofima-forsker Audun Iversen at det som har skjedd innenfor fiskeriene egentlig er det som har skjedd i resten av samfunnet.

Norge har blitt mer moderne. Vi har blitt mer opptatt av å være effektive og lønnsomme. På å tjene mer penger på kortere tid. Levestandarden har blitt høyere, og da må fiskeriene følge med.

Samtidig ser Iversen både muligheter og trusler i systemet som har vokst fram.

Han sier at en mindre og mer sentralisert flåte, med større båter, åpner for bedre og mer effektivt fiske. Men om utviklingen går for raskt – slik den muligens har gjort de siste tiårene – kan det få konsekvenser for både næringen og lokalsamfunnet.

– Dette bør politikere ha et veldig bevisst forhold til. Hvor langt skal det gå før vi setter ned foten?

Det handler om å finne balansen, sånn at det kan være liv laga for dem som ønsker å leve langs kysten. For dem som ønsker å leve av havet. For dem som ønsker å gripe an den utfordringen det har blitt.

Så da gjenstår bare spørsmålet: Er Eleonora klar? Tror hun det er håp?

«Skuld’ Torsken os feyle»

Hun har funnet fram mobilen igjen. Klikkelydene er ikke til å ta feil av.

Hun gjør som 16-åringer flest. Snapper.

Kampen om ressursene som foregår rundt Eleonora kan man egentlig ikke merke på henne der hun sitter i baksetet på bilen fra Gjesvær til Honningsvåg.

Hun kikker opp når bilen suser forbi et vann og venninnen Vårin kommenterer at der har hun aldri klart å fange en eneste fisk.

– Har du ikke?? Hmmm. Det var rart.

De har ikke blitt oppdratt eller presset på noe vis til å gå inn i en marin framtid, men det faller likevel naturlig for dem. Fisken og havet er en del av dem.

De synes det er kult å være på havet. Selv om de ikke helt klarer å svare på nøyaktig hva det er som gjør det kult.

– Det var et vanskelig spørsmål, ler Eleonora.

Det er bare sånn det er. Sånn som det er med noen ting. Sånn som havet alltid har bølget utenfor norskekysten. Bugnende av fisk, som på forskjellig vis har gitt liv og næring til både små og større samfunn opp gjennom årene.

«Skuld’ Torsken os feyle, hvad havde vi da», skrev den nordnorske dikterpresten Petter Dass mot slutten av 1600-tallet.

Selv om en ikke lever av fisken på samme måte som en gjorde på Petter Dass’ tid, er det likevel én ting så å si alle er sikre på – uansett hvilke synspunkter de ellers skulle ha: Folk kommer alltid til å trenge mat. Vi kommer aldri til å slutte å spise fisk.

Utfordringene er der, men det er også drømmen til Eleonora. Og om den skulle falle i fisk, så har hun allerede klekket ut en plan B: Da går hun inn i Kystvakten. Så lenge hun får være på havet.

Men for nå har hun en nokså pragmatisk tilnærming til det hele:

– Hvis du jobber hardt nok for det, så får du det nok til. Eller hva?