Forskere setter Norge i bås med Serbia og Belarus: – Brukes i russisk propaganda

– Da vi begynte å se på det vi kaller russisk minnepolitikk overfor Norge, ble vi svært overrasket over noen hovedfunn, sier professor i historie ved UiT Norges arktiske universitet, Kari Aga Myklebost.

Hun viser til at Russland har minneallianser med Belarus og Serbia. Dette betyr at man er enige om fortolkningen av 2. verdenskrig, og enige om fortolkningen av det som skjer i Ukraina i dag.

– Det er veldig spesielt at også Norge har blitt forsøkt brukt på denne måten. Fra norsk side har man ikke vært bevisst på det, sier Myklebost.

Denne uken fortalte hun om funnene under konferansen «Hva skjer i nordområdene» i Tromsø.

Norge dras inn i «allianse»

Siden Russland annekterte Krym-halvøya i 2014, har forskerne sett på hvordan Norges bånd med Russland i nord ses på med naboens øyne.

Funnene er dystre. Fra Russland blir Norge, og spesielt befolkningen i nord, sett som en minnealliert som forstår og hedrer Sovjet-armeens viktige bidrag under 2. verdenskrig.

Dermed kan Norge også tas til inntekt for Russlands kamp mot det de beskriver som nynazisme i Ukraina i dag. Dette har siden 2014 blitt stadig mer aggressivt.

– Norge har blitt forsøkt dratt inn i en minneallianse med Russland uten å vite det sjøl, sier Myklebost.

– Oppsiktsvekkende

Sentralt i den russiske propagandaen er tradisjonen Norge hvert år har hatt med å markere frigjøringen av det østligste Finnmark sammen med det russiske generalkonsulatet i Kirkenes. Noen ganger har også den russiske utenriksministeren vært til stede. I fjor kom bruddet for fullt.

– Når Sergej Lavrov har vært på frigjøringsmarkeringer i Kirkenes, har han lagt opp til fortellingen om at i Norge så skjønner man Russlands behov for å bekjempe nazisme og nynazisme. Vi har jo Quisling i Norge. Vi står sammen i denne kampen, sier Myklebost.

Hun sier at dette ikke bare har vært enkeltkommentarer fra Lavrov i Kirkenes. Dette er hele rammen rundt den russiske mediedekningen av frigjøringsmarkeringen i Kirkenes. Spesielt etter anneksjonen av Krym har minnemarkeringene med Norge blitt brukt som et argument for å legitimere krigen i Ukraina.

Myklebost mener den russiske retorikken i liten grad har vært fanget opp i Norge.

– Det er ganske oppsiktsvekkende at vi ikke har hørt dette bedre, inkludert meg selv. Jeg jobber jo med Russland, sier hun.

UD: – Vårt syn er endret

Norske myndigheter må være og er på vakt mot at russiske myndigheter ønsker å utnytte vår felles krigshistorie i sin propaganda. Det skriver statssekretær Eivind Vad Petersson (Ap) i Utenriksdepartementet til NRK.

– Jeg er enig i at denne viktige tematikken har fått for lite oppmerksomhet i norsk offentlighet. Samtidig har den brutale fullskalainvasjonen endret vårt syn på dagens Russland, både i Nord-Norge og i landet for øvrig. Vi har nå en annen bevissthet om hvordan det russiske regimet bruker og misbruker vår felles krigshistorie, skriver han.

– Norge trekkes inn i diplomatisk spill

I Kirkenes står et norsk-sovjetisk monument for å hedre Den røde armés innsats i frigjøringa av Øst-Finnmark i oktober 1944.

Men mens Russland har arbeidet for å trekke Norge inn i en minneallianse, har de ført minnekriger med flere av sine nabostater i Øst-Europa. Forklaringen er enkel. En rekke land opplevde at Den røde armé ble stående gjennom den kalde krigen, mens fra Øst-Finnmark trakk de seg ut ved krigens slutt i 1945.

Mens Russland ser på seg selv som frigjørere, ser mange land på gamle Sovjet som okkupanter. Mens Russland har vært i minnekriger med en rekke av sine naboland, har man skapt en minneallianse med Norge.

Det påpeker professor i historie Stian Bones ved UiT, som også besøkte konferansen I Tromsø denne uka.

– Fra russisk side ses Norge på som et mønsterland som forstår verdien av kampen mot fascismen. At vi sto sammen med Sovjetunionen, og står fremdeles sammen med Russland. Norge blir dermed trukket inn i et diplomatisk spill som ikke angår oss, sier han.

At russiske regimet trekker paralleller mellom dagens Ukraina og nazistene er en uhørt sammenlikning, skriver statssekretær Eivind Vad Petersson.

– Minnepolitikken slik den i dag føres av det russiske regimet, gjør det vanskelig å ha en felles tilnærming til vår felles krigshistorie. Samtidig forblir det et historisk faktum at sovjetiske styrker frigjorde og så forlot Øst-Finnmark.

– Bruker samarbeid til påvirkning

I fjor var barentssamarbeidet 30 år. Gjennom disse årene hadde Norge god kontakt med Russland over grensa i nord. Det dreide seg om blant annet utdanning, forsking, handel og urfolk.

– Fra norsk side har barentssamarbeidet i hovedsak fremstått som noe apolitisk som ikke har noe med sikkerhetspolitikk å gjøre. I dag er det ingen tvil om at en del av kontaktflatene som har blitt etablert i barentssamarbeidet, har blitt brukt til russisk påvirkning gjennom de siste årene, sier Kari Aga Myklebost.

Stian Bones viser til at norske politikere gjennom samarbeidet har villet stabilisere forholdet til Russland. Dette har blitt sett på som vellykket.

– En problematisk side med dette er at det i stor grad er Norge og Russland som har vært hovedaktørene i barentssamarbeidet. Dermed har Russland som stormakt og Norge som en småstat drevet dette samarbeidet i stor grad isolert fra andre. Dette danner grunnlag for å knytte kontakter og påvirke, sier han.

UD: – Vi lyktes ikke

Om barentssamarbeidet sier statssekretær Eivind Vad Petersson at det var «verdt forsøket». Han viser til at Norge lenge jobbet for å engasjere Russland i det brede internasjonale samarbeidet. Dette skulle også bidra positivt til den interne utviklingen i Russland.

– Det var riktig av oss å prøve, skriver han.

– Men vi lyktes ikke. Dette ble tydelig for alle da Russland gikk til fullskalaangrep på Ukraina. Russland avslo dialog og valgte angrepskrig i stedet.  

Naive?

På spørsmål om Norge har vært naive, svarer de to professorene ved UiT slik:

– At den russiske historiefortellingen er nært knyttet til de sikkerhetspolitiske vurderingene, burde vi kanskje sett tidligere, sier Myklebost.

– Det har vært vanskelig å spå at regimet til Putin skulle utvikle seg i den retningen det gjorde. Det man kanskje kan stille spørsmål ved, er at når man så denne utviklingen komme, kunne man satt i gang flere sikkerhetstiltak tidligere, sier Bones.