Gir ikke opp rekordforsøk tross dokumenttrøbbel og råd fra familien om å gi seg

– Det fineste med å komme hjem er å treffe tantebarna mine. De vokser så fort og det skjer så mye, sier Kristin Harila.

Det er bare en drøy uke siden hun sto på toppen av Gasherbrum I i Pakistan, 8.035 meter over havet.

Nå er hun hjemme på gården i Kariel utenfor Vadsø, for å besøke familien og gjøre seg klar til de siste tre høyeste toppene i verden.

Kristin Harila har et mål om å bestige alle verdens fjell over 8.000 meter så fort som mulig, helst raskere enn seks måneder og seks dager. Det er tiden til han som har verdensrekorden, den nepalske klatreren Nirmal Purja.

Foreløpig mangler Harila visum og klatretillatelse til toppene Manaslu, Shishapangma og Cho Oyu som ligger i Kina og Tibet.

Men Kristin Harila lar seg ikke stoppe.

– Jeg har trua, men det ordner seg ikke av seg selv. Vi må jobbe knallhardt for å få det på plass, og helt sikkert få hjelp av norske og nepalske myndigheter. Det ville være krise å ikke få fullført prosjektet.

Føler seg bra tross magetrøbbel

Kontrastene er store for fjellklatreren fra Øst- Finnmark, som på rekordtid har besteget 11 av verdens høyeste topper.

Høydeforskjellen fra de høyeste fjellene og til gården i Kariel som ligger ved Varangerfjorden, er enorm.

For Harila har ikke det bydd på problemer. Verre er det med magen som ikke har vært helt samarbeidsvillig siden hun kom hjem.

– Bortsett fra at jeg kaster opp etter lange perioder med sølevann og kjeks, føler jeg meg fin fysisk. Kroppen min har begynt å bli vant til dette her. Men jeg har mistet mange kilo, og trenger litt «power» igjen.

Men Kristin Harila forteller at det å gjennomføre ekspedisjonen er svært krevende både fysisk og mentalt.

– Man må være mentalt villig til å ha det veldig ubehagelig, veldig lenge. Det blir lite søvn og lite mat. Man tisser på flaske. Må man på do når man klatrer oppover, så må man bare dra ned dressen der man er.

Arvelig belastet

Tross fysisk og psykisk hardkjør i mange måneder, lar ikke Kristin Harila seg stresse av en aktiv nevø som skal vise tante alle sine hemmeligheter på familiegården.

Søsteren Hanne Harila, tror prestasjonene Kristin har gjennomført, handler om stor mental styrke og handlekraft.

– Det handler selvfølgelig om å være i god form, men så er vi også oppdratt til at man skal klare seg selv. Man skal være litt egen og sta for å klare dette, og for å stå imot presset og forventningene om å gjøre sånn eller sånn, sier Hanne Harila.

John Petter Harila, far til Kristin, er selv en tøff idrettsutøver som legger bak seg mange mil på sykkel og ski hvert år.

Det 90 kilometer lange skiløpet fra Tana til Vadsø, er en årlig utfordring.

Han forstår at det er viktig for datteren å bevise at hun klarer å gjennomføre prosjektet, men mener likevel at det er godt nok det datteren har klart til nå.

– Hun har holdt et nivå som kanskje ingen andre klarer. Tidsbruken hennes er det ingen som har vært i nærheten av, men en for min del så holder det nå, sier John Petter Harila.

Vil vise at kvinner kan

Klatreprosjektet og det Kristin Harila og hennes team har gjennomført til nå, imponerer en hel verden.

Interessen for høye fjelltopper våknet først i voksen alder, etter at Kristin Harila flyttet til Tromsø. Og på få år er hun blitt en av verdens tøffeste og raskeste fjellklatrere.

Harila forteller at en stor motivasjon for prosjektet er å løfte fram den viktige jobben til sherpamiljøet i Nepal.

I tillegg ønsker hun å sette søkelys på diskrimineringen hun opplever i det internasjonale klatremiljøet, fra utstyrsprodusenter, sponsorer og ekspedisjonsselskaper.

– Den beste måten er å ta verdensrekorden, og samtidig utfordre bransjen til å bli mer likestilt.

Har ingen planer om å snu

Til tross for råd fra familie om å gi seg, og manglende visum, har ikke Kristin Harila tenkt å gi seg før hun har besteget de 14 høyeste toppene i verden.

Etter det skal hun skrive både bok og lage film om ekspedisjonen.

– Det blir mye jobb med bok og film etter hvert. Jeg håper det skal dekke de store utgiftene jeg har med denne ekspedisjonen.

– Etter det finner jeg sikkert nye mål som jeg føler er utfordrende nok, sier en målrettet Kristin Harila.