– Jeg har det som plommen i egget. Jeg gjør akkurat det jeg har lyst til, sier Solveig Lindgjerde (87) til NRK.
Men det er nå. For 70 år siden var Solveig en av 50 000 mennesker som ble evakuert fra Finnmark under Hitlers makt.
- Les også: Ble skamklipt av norske soldater
– Medlidenhet er ikke på sin plass
Hitler anså Finnmark som et av de områdene hvor krigen kunne bli avgjort. Ikke i noen andre fylker var det stasjonert så mange tyske soldater som i Finnmark.
Hitler og Reichskomisar Terboven bestemte at den brente jords taktikk skulle brukes mot russerne i Finnmark og Nord Troms, og sendte da ut ordren om tvangsevakuering.
- Les også: Den glemte krigen
De første ukene i oktober 1944 ble det gjennomført en frivillig evakuering, styresmaktene oppfordret folk til å evakuere med skremsler om brenning og bolsjevikisk terror. Få lot seg overtale, og den frivillige evakueringen ble ingen suksess.
Den 28. oktober 1944 ble det alvor av evakueringen. Hitler ga ordre om at hele den norske befolkning nord for Lyngen skulle fjernes. Alle hus skulle ødelegges. "Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass", sa Hitler.
SE TV-REPORTASJEN (Artikkelen fortsetter under):
Ble fraktet i overfylte skip
De fleste som ble evakuert sørover ble fraktet i små, overfylte skøyter eller på tyske transportskip. Solveig og familien hennes var noen av dem som ble tvunget sørover, og ei strabasiøs reise sto for tur.
– Da vi kom i havn i Grong i Nord-Trøndelag kom det sanitetskvinner om bord med suppe til oss, og det er noe jeg husker godt. Det smakte helt fortreffelig, sier hun.
Nest siste stopp på reisen var Trondheim. Etter å ha vært stasjonert i kjelleren på metodistkirka i Trondheim for en periode, kom familien til et lite gårdsbruk i Vanvikan.
– Jeg tenkte, hva i alle dager skal vi gjøre her? Det var skog på alle sider. Men da vi så gården og kom inn i stua, var det dekt på til en stor middag for oss. Det var nybakt brød med korn fra jordet, sier Lindgjerde.
- Les også: Irritert over mangelfull krigshistorie
Og gården Lindgjerde i Vanvikan skulle bli resten av livet til Solveig. Mens familien hennes dro nordover igjen etter krigen, stiftet hun sin egen familie med gårdbrukeren som huset dem.
– Han var 25 år eldre enn meg, og verken pappa eller søsknene mine syntes noe særlig om det, og at jeg skulle bli igjen i Vanvikan, sier hun.
Fikk Kongens fortjenstmedalje
Solveig er snart 87 år gammel, men er stadig ute på sjøen eller jordet for å ordne seg middagsmat.
– Jeg har det som plommen i egget. Jeg gjør akkurat det jeg har lyst til, sier hun.
Nå har hun vært enke i mer enn 30 år og i lang tid gjort stor innsats for fellesskapet til gamle og syke i Vanvikan. For det har hun fått Kongens fortjenstmedalje, og skal snart takke for den.
– På kortet sto det at kleskoden var mørk dress, men jeg må vel ha på meg en sort drakt, eller et sort skjørt og en hvit jakke.