Inspirert av Koranen, rap og Mortensrud. Hamza er en del av en ny norsk litteraturbølge

Hamza Hirsi (26) står innenfor døra som fører ut til hovedscenen på Cosmopolite i Oslo.

På den andre siden venter en fullsatt sal.

Snart kommer han til å stå omkranset av lys på den mørklagte scenen, mens han fremfører dikt fra den selvutgitte diktboka «Betongblomst».

– Jeg er ganske nervøs. Men det går bra.

Han trekker pusten dypt.

– Jeg er ikke vant til det her... At folk tar meg seriøst. Jeg får uttrykke meg selv, folk sitter og hører på hvem jeg er og de bryr seg. Det er veldig annerledes.

... Mine damer og herrer, ta vel imot Hamza Hirsi!

Han smetter ut døra, gjennom en glipp i sceneteppet og ut på scenen, mens publikum applauderer.

– Hei, folkens! Jeg er han broren som ikke har vært så mye på scenen, så dere må være snille med meg.

Publikum ler.

– Jeg skal lese dikt fra diktsamlingen min «Betongblomst». Den handler om min oppvekst på Mortensrud. Så: Kort forklart, jeg er Hamza Hirsi fra Mortensrud.

Mer latter.

– Og som det står på baksiden her, sier han og løfter opp «Betongblomst»:

– Så er jeg en oppegående gategutt.

Latteren runger.

Nye, spennende stemmer i norsk litteratur

– Det skjer nye og spennende ting i skandinavisk litteratur nå, som ikke er så mye studert og undersøkt.

Kontoret til professor Tonje Vold ved Universitetet i Oslo er lite, hvitt og trangt, men stappfullt av fargerike bøker.

Mange av dem skrevet av forfattere med minoritetsbakgrunn.

For Vold er en av forskerne som nå deltar i «Medborgerskap uten skam: Minoritetsstemmer i skandinavisk samtidslitteratur».

Studien ble startet opp ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier i forfjor.

De siste årene har nemlig «en bølge» av unge nordmenn med minoritetsbakgrunn gjort det samme som Hamza.

De har debutert som skjønnlitterære forfattere.

Lista er og kunne vært lengre. Og legger man til sakprosaforfatterne, slik forskerne har gjort, blir den det.

En del av bøkene tar opp det å være norsk på nye måter eller å kjenne på utenforskap i det norske samfunnet.

– Det er jo på ingen måte sånn at det ikke har vært intellektuelle med minoritetsbakgrunn før nå. Men det har kanskje ikke vært helt enkelt å komme til orde.

Vold mener det har vært en manglende interesse fra litteraturverden og forlagene.

Og en forestilling om at litteratur skrevet av nordmenn med minoritetsbakgrunn, er for smal til å nå bredt.

Det kan ha gjort at mange aldri har forsøkt å komme seg inn i bransjen.

Utenifra kan det ha sett ut som en lukket klubb.

Men når Hamza snart er klar med sin første roman, «Kunsten å kaste», gis den ut av Bonnier. Et av Norges største og mest kommersielle forlag.

Cappelen Damm og Gloria Forlag ville også gi ut debutromanen, etter kun å ha lest ett kapittel.

Akkurat hva som har skjedd og hvorfor, er ikke Vold helt sikker på.

Men hun mener flere viktige ting skjedde på én gang i 2017:

– Den ble en stor kommersiell suksess og ble lest av så utrolig mange forskjellige folk, både unge og eldre i hele landet. At alle plutselig sitter og leser den samme boka, det er ganske sjelden.

«Tante Ulrikkes vei» ble belønnet med prestisjetunge Tarjei Vesaas' debutantpris, fikk femmere og seksere på terningen, rekordlang venteliste på Deichman og toppet salgslistene.

Den ble solgt til utlandet, dramatisert på teaterscenen og skal filmatiseres.

– Når snøballen begynner å rulle, så vil jo alle være med på det. Man vil være relevante, og det er penger i det.

Vil skrive seg ut av drabantbyen

Hamza sitter fremoverlent i en majlis, en lav sofa i arabisk stil, på «aktivistbiblioteket» Assata, med en laptop i fanget.

Fra bokradene langs veggene ser ansiktene til Assata Shakur, Malcolm X, Frantz Fanon og James Baldwin ned på ham mens han skriver.

De siste to årene har han ofte kommet hit for å skrive på krim- og oppvekstromanen «Kunsten å kaste».

Boka har tatt form fra sofaen han nå sitter i, på nye Deichmanske i Bjørvika og i lånte leiligheter og hytter.

– Jeg eier ikke noen ting. Jeg har ikke bil, hus eller hytte, eller noen formue eller noe sånt. Det er bare oppveksten min, livet mitt og ordene mine. Det er det eneste jeg har.

Hovedkarakteren er tenåringsgutten Hector, som vokser opp i drabantbyen, men som ønsker seg ut av og vekk fra blokkene.

Opp og frem. Sånn som Hamza.

De to har mer til felles enn å ha vokst opp i et beryktet område i Oslo.

Begge har ofte følt seg misforstått. Og stigmatisert på grunn av stedet de kommer fra.

Men mens Hamza har begynt å drømme om en karriere som forfatter, forsvinner Hector inn i en kriminell underverden.

Hvis Hamza lykkes, kommer de to til å gjøre klassereiser i motsatte retninger.

– Ungdommene i boka har kanskje ubrukt potensial. Hvis han gategutten som står på hjørnet, hadde blitt tatt seriøst, så hadde han vært kapabel til så mye mer.

Moren var analfabet, faren forfatter

Hamza legger fra seg laptopen på sofaen. Han skotter opp på bokhyllene over ham, der «Betongblomst» står plantet.

Under oppveksten på Mortensrud så han aldri for seg at han kunne bli forfatter.

Da han kom til Norge som seksåring fra Somalia, kunne moren hverken lese eller skrive. I likhet med forfatteren Zeshan Shakar, vokste Hamza opp uten bokhylle.

Likevel lånte han med seg store, tunge, kompliserte bøker fra biblioteket.

– Jeg leste Dostojevski før jeg var smart nok til å forstå hva jeg leste.

Tankene som senere skulle skape bakteppet i bøkene hans, begynte å spire allerede i barndommen.

Hamza la merke til hvordan folk brukte språket. At somalisk dagligdags språk bruker store metaforer og bilder, heller enn å si ting rett ut.

Faren hans har gitt ut en bok i Somalia. Hamza har lett, men ikke klart å finne den.

De har ikke hatt kontakt siden han var liten.

– Jeg kjenner ham ikke, men jeg ser for meg at han leser mye.

Han så aldri for seg at han skulle gå i farens fotspor.

Forfatterdrømmen begynte først å vokse frem da han leste «Tante Ulrikkes vei».

For guttene i boka kunne minne om ham og vennene hans. Det gjorde på en måte Zeshan Shakar også.

– Jeg tror det er litt sånn at man åpner øynene og tenker «Hei, det går faktisk». Zeshans prosjekter har vist meg at folk bryr seg om disse historiene. Han har også hjulpet meg personlig.

Hamza er overbevist om at bokavtalen hadde vært langt utenfor rekkevidde, hvis ikke Shakar, med Gyldendal i ryggen, hadde gitt ut «Tante Ulrikkes vei» først.

– Zeshan har åpna døra for meg. Jeg tror man måtte ha Zeshan Shakar først, som har gjort det bra. For at flere skal bli sett. Og for å vise at det kan selge.

Da Hamza selv trykket opp diktsamlingen «Betongblomst» i 2021, hadde han et lite håp om at den skulle sparke i gang forfatterkarrieren hans for fullt.

Men ingen ting ble slik han hadde sett for seg.

Kvelden før lanseringsfesten, endret livet seg for alltid.

Jakten på «den store innvandrerromanen»

Tilbake på det trange, hvite kontoret til forsker Tonje Vold på Universitetet i Oslo.

Flere av bøkene hun har langs veggene, har blitt kalt «innvandrerromaner» i norsk presse.

Disse bøkene er som oftest, i likhet med Hamzas debut, skrevet av forfattere med innvandrerbakgrunn om karakterer med innvandrerbakgrunn.

«Pakkis» av Khalid Hussain, som ble gitt ut i 1986, ble slått opp som den første innvandrerromanen i Norge.

Så hvor ble det av den store norske innvanderromanen?

Det var nesten som et rop om en type sjanger, mener Vold.

– Man har fremdeles den «oss og dem»-tankegangen. For den store innvandrerromanen skulle jo også lære «oss» noe om hvordan det var å være «dem», sier hun med en ironisk distanse.

– Og det er derfor den store innvandrerromanen ble så viktig å få på plass. For uten den, så hadde «vi» ikke skjønt alt.

Da Shakar ga ut «Tante Ulrikkes vei» i 2017, mente flere anmelde at boka de hadde ventet på, var kommet.

Selv om hverken Shakar eller de to hovedkarakterene i boka er innvandrere.

– Det har vært nesten umulig å bli kvitt det som en slags kategori. Det er nesten som at man ikke klarer å la være å si ordet.

Zeshan Shakar svarer over telefonen, men det er lett å se for seg et litt oppgitt ansiktsuttrykk.

– Det er så mange ulike måter det er fullstendig bom på. Det er jo bøker som omhandler oss med minoritetserfaringer. Det er jo helt åpenbart.

– Men jeg ville ikke kalt det innvandrerromaner av den grunn.

Han humrer når han får høre Volds forklaring på hvorfor nordmenn har jaktet på «den store innvandrerromanen».

Han tror hun er inne på noe.

– Min opplevelse med «Tante Ulrikkes vei», at den nådde så bredt ut, er jo at veldig mange så på den som et slags vindu de kunne kikke inn.

At boka kan ha en slik verdi for noen, synes Shakar er fint.

– Men jeg kan ikke basere mine skriveprosjekter på det. At jeg skal opplyse om ditten eller datten. Da kunne jeg heller skrevet artikler i store norske leksikon. Skjønner-u-hva-jeg-mener?

Dessuten er bakteppet i bøkene hentet fra hans eget liv.

– Og så er det fiksjon innenfor det. Hvis-du-skjønner-hva-jeg-mener.

Shakar synes det er «superkult» å ha inspirert Hamza til å tørre å satse på en karriere som forfatter.

Han har også hjulpet Hamza litt på veien.

– Det er noe med å ikke dra opp stigen etter seg. Men det handler også om at jeg synes det Hamza gjør er kult.

Hedrer avdøde Hamse fra Mortensrud

Hamza stirrer på gulvet foran seg.

Når han prøver å prate om det som skjedde, går kroppen tilbake i sjokktilstand.

Hjertet banker raskere, stemmebåndet knyter seg, blikket viker.

Han trekker pusten.

– Jeg hadde aldri trodd at noe sånt kom til å skje. Vi hadde mange heftige minner sammen.

Det var en mørk oktoberkveld høsten 2021.

Kvelden før Hamza skal ha lanseringsfest for «Betongblomst».

Den blir aldri noe av.

Det blir avfyrt skudd utenfor Loftsrud Skole på Mortensrud.

Hamzas barndomskompis, Hamse Hashi Adan, blir truffet.

Dagen etter dør han av skadene.

De to var bundet sammen av oppveksten på Mortensrud. Gikk på samme koranskole. Hadde brødre på nesten samme alder.

Hamza liker ikke at mediene omtaler drapet som «Mortensrud-drapet».

For han hadde et navn. Hamse. Og de to pleide å tulle med at han var oppkalt etter Hamza.

– Jeg så meg selv i ham. Jeg tror han gjorde det samme med meg.

Da Hamse gikk bort, forsvant Hamza ned i et mørke.

Han var allerede i sorg etter å ha mistet kompisen Halil Kara.

Han ble skutt og drept i Prinsdal for tre år siden.

Når Hamza tenker på Halil, går kroppen tilbake i sjokkmodus.

Tårene presser på.

– Jeg er ikke klar for å prate om det.

Han vet ikke om han vil si noe om det heller.

For det føles litt som at uansett hva han sier, så kan det vris og vendes på.

Medienes måte å dekke drapet på ga Hamza den samme ugne følelsen som med Hamse.

Journalistene var plutselig overalt, skrev ildrøde overskrifter i store bokstaver om hvor farlig Mortensrud var.

Så forsvant de, like kjapt som de kom.

Venner og familie satt igjen sørgende, uten å være noe nærmere en løsning på problemene mange av ungdommene på Mortensrud sliter med.

– Folk snakker ofte om hvordan vi, jeg og vennene mine, har levd. Hvordan folk fra områder som oss vokser opp. Men det føles som at ingen prater med oss, finner ut hvordan vi har det eller bryr seg om oss på ordentlig.

Hamza mener mange av ungdommene på Mortensrud har oddsene mot seg fra de er små.

Foreldre som sliter med integreringen. Dårlig økonomi. Store familier i trange leiligheter.

Mange har traumer fra krig eller voldelige konflikter i hjemlandet.

Traumer de aldri får bukt med.

– Det er derfor det er vanskelig å bo i de områdene vi bor i. Folk har dritt psykisk helse, men kan ikke innrømme det for seg selv eller for hverandre. Det gjør problemene mye større.

Mange bærer på en følelse av utenforskap.

Følelsen av å alltid bli sett på som en fremmed.

Men det gir også grobunn for et felleskap.

Sammen om å være utenfor.

– Alle kjenner alle. Vi har alltid visst at vi bor på et sted der ting er vanskelig. Jeg har ikke et lett liv, men det har ikke naboen min heller. Vi sitter i gryta sammen.

Det har ikke vært mulig å skrive seg ut av sorgen.

Han kan aldri få Halil eller Hamse tilbake.

Men i diktboka han har skrevet det siste året, «Betongblomst 2», får noen av minnene om Hamse komme til live igjen.

– Jeg tenker mye på at de ikke fikk sagt og gjort alt det de ville si og gjøre. Jeg har begynt å tenke at jeg må dele så mye jeg kan, mens jeg fortsatt kan.

Vil inspirere ungdommer på østkanten

Utenfor aktivistbiblioteket Assata har det rukket å bli mørkt.

I morgen skal Hamza tilbake til jobben i en omsorgsbolig.

Det føles som det nærmeste han kommer det norske A4-livet.

– Noen år frem i tid kan jeg ikke se for meg at jeg lever av noe annet enn skrivingen. Men det kommer til å ta tid.

Det er et par uker siden han stod med hjertet i halsen bak scenen på Cosmopolite i Oslo. Mange fra blokka på Mortensrud møtte opp.

Flere av dem stod og ventet foran scenen etter showet, ville kjøpe diktboka og få den signert.

De neste månedene skal Hamza lese diktene sine på flere store og små scener i Oslo.

Hva som venter ham etter de neste bokutgivelsene, har han ingen anelse om.

Men han gruer seg litt.

Det han er mest redd for, er å bli satt i bås.

For det er ikke helt ukontroversielt at en muslimsk, somalisk gutt fra Mortensrud skriver om innvandrergutter på østkanten, som selger dop til det norske rikfolket på vestkanten.

I tillegg er han inspirert av svensk rap, språket i Koranen og den kontroversielle dansk-palestinske poeten Yahya Hassan.

Noen kommer til å bli tråkket på tærne.

Andre kommer til å slite med å forstå referansene i språket. Som at kallenavnet Hector kommer fra hektogram, eller at å kaste betyr å selge dop.

– Suksess er en rar ting å tenke på. La oss si at jeg skriver jævlig bra, men at jeg aldri blir anerkjent og sånn.

Han peker på «Betongblomst» i bokhylla.

– Jeg føler uansett at jeg har fått til mye av det jeg ville få til. Ikke økonomisk, men mange av ungdommene fra området kommer til meg og sier at de tørr å satse annerledes nå.

For noen uker siden ble Hamza kontaktet av en lærer på Ellingsrud ungdomskole i Groruddalen.

Han fortalte at en av elevene hadde dukket opp med «Betongblomst» på skolen og ville at de skulle lese den i norsktimen.

– Jeg tror jeg har klart å gi dem et nytt perspektiv. De vil ikke nødvendigvis bli forfattere, men den gjør at de føler at de kan få til noe i livet. De ser meg, de ser boka og føler at det finnes flere muligheter.