Nasjonalsporten som mistet barna

I Sandefjord sitter Markus Hvitstein Johnsen og snører på seg fotballskoene i gangen hjemme. Han er på vei ut i regnværet for å trene fotball på løkka. For ett år siden bestemte den nå 13 år gamle gutten seg for å gi seg med langrenn. Han ville heller spille ball.

Det er sent i desember, det regner og er kaldt, men ute på banen løper Markus og vennene rundt. Til tross for været – fotballtrening frister mer enn langrenn. For Markus handlet det om at barmarkstreningene, altså treningene uten ski på beina, ikke lenger var så gøy. I tillegg varer fotballsesongen lenger.

– Det er ikke akkurat koselig med barmarkstreninger. Du har ikke veldig lyst til å dra på trening, men det måtte gjøres. Akkurat da jeg sluttet på langrenn var jeg veldig bestemt, fordi det var mange av vennene mine som sluttet, forteller 13-åringen.

Men Markus er langt fra alene om å ha gitt seg med langrenn. Er nasjonalsporten i ferd med å dø?

Hvert fjerde barn er borte

Siden 2011 har hvert fjerde barn mellom seks og 12 år blitt borte fra skiforbundet. Verst er det i langrenn.

– Vi har jo kjent de tallene en stund, og tar det på største alvor. Vi ser at det er i den yngste gruppa vi har størst nedgang. Vi prøver å sette inn tiltak for å se om vi klarer å snu den negative trenden, sier leder av langrennskomiteen i Norges Skiforbund, Torbjørn Skogstad.

Tallene Skogstad refererer til, er den voldsomme nedgangen i medlemmer i skiforbundet.

2011 var riktignok et godt år for norsk langrenn. Flere i skiforbundet peker på at et VM på hjemmebane, slik Norge hadde i 2011, var med på å sikre god rekruttering. Samtidig har det vært en jevn nedgang på antall barn som driver med langrenn siden da.

Og da er spørsmålet: Hvorfor er det så få barn, sammenlignet med tidligere, som begynner med langrenn?

Har du tips, meninger eller en historie du vil dele med oss om temaet? Ta kontakt her.

En regnvåt skiløype

Bare noen minutter unna fotballbanen der Markus Hvitstein Johnsen spiller fotball, er skiløperne i Runar i gang med sin langrennstrening. Skogen er mørk og regnvåt. Kun en smal og hvit løype sløyfer seg innover og deler mørket i to.

Dårlige vintre er et av argumentene som har gått igjen når vi har stilt spørsmål om hvorfor rekrutteringen til langrenn svikter.

Vestfold og Telemark er skikretsen som prosentvis har hatt størst frafall i perioden vi har sett på. Oppmann for langrennsgruppa mellom 6–12 år i Runar, Joachim Pande, tror det først og fremst handler om at det har vært snøfattige vintere.

– Nedgangen var markant fra 2012 og et par år fremover. Så flatet det ut og nå går det litt opp igjen. Noen grunner er åpenbare. Hvis du ser rundt deg, så er det jo snøforholdene. Vi vet at når folk ser snø rundt seg, så starter mange på ski. Et par gode snøvintere er den beste måten å sikre rekruttering, mener han.

– Hvordan påvirker nedgangen klubben?

– Jeg hører jo at folk sier det har vært flere utøvere før, men jeg føler det er en god stemning for det. Det er mange som er interessert i langrenn, også i en by som Sandefjord. Jeg merker det er en sport som på ingen måte er i ferd med å dø.

Skiforbundet dårligst av de største

I høst sendte skiforbundet ut en spørreundersøkelse til samtlige klubber i forbundet. Klubbundersøkelsen gjøres hvert fjerde år, og stiller spørsmål om hvilke utfordringer klubbene selv ser med tanke på rekruttering, kostnader, anlegg, politiske vedtak også videre.

På spørsmål om hva som er de tre største årsakene til frafall, svarer hele 77,3 prosent av langrennsklubbene at konkurranse fra andre idretter er en av de tre største årsakene til sviktende rekruttering.

I løpet av arbeidet med denne artikkelen har vi også hørt argumenter om at skiforbundet hadde en medlemstopp i forbindelse med VM på hjemmebane i 2011. Tallene har også gått litt opp og ned om du ser dem over flere tiår.

Noen av tallene er vanskelig å sammenligne ettersom man har fått nye registreringsordninger fra 90-tallet og til i dag, men nedgangen er likevel markant fra 2011 til i dag.

Av de store forbundene i Norge er det skiforbundet som har hatt størst problemer med rekruttering. Av de fire forbundene med over 100.000 medlemmer har både fotballforbundet, håndballforbundet og gymnastikk- og turnforbundet hatt en oppgang på medlemmer siste syv år:

Den totale økningen i medlemsmassen i idrettsforbundet har vært på fire prosent fra 2012 til 2018.

Skiforbundet har hatt en total nedgang på 17 prosent samme periode.

Voldsom økning i turnforbundet

Pila peker i stikk motsatt retning for Gymnastikk- og turnforbundet. De har doblet medlemstallene i aldersgruppen 6–12 år fra 2011 til 2018.

I den splitter nye turnhallen på Sotra er apparatene fylt opp med barn fra seks til 15 år.

Karina Lokøy stiller seg opp, trekker pusten og løper det hun kan mot trampetten. Et par saltoer senere lander hun og snubler. Hun gliser, reiser seg opp igjen og går tilbake for å gjøre et nytt forsøk.

– Jeg hadde ikke gått på turn hvis ikke jeg hadde hatt venner her, men jeg er også her for å trene. Noen av mine beste venner er i klubben. Mesteparten av dem kjente jeg ikke da jeg begynte, smiler hun.

Det gode sosiale miljøet er merkbart med en gang du går inn i turnhallen. Rundt deg hører du latter og samtaler på tvers av alder, kjønn og nivå.

På tribunen i turnhallen står sportslig leder i klubben, Kristine S. Lundekvam, og speider utover de snaut 100 barna som er på trening. Klubben har merket en voldsom pågang det siste året. Så stor er pågangen, at de må ha ventelister på noen av de yngste partiene. Lundekvam tror hun vet forklaringen på hvorfor deres klubb er så populær:

– Vi begynte for et år siden med den nye hallen. Da fikk vi en kjempeøkning på medlemmene. I 2019 har vi økt fra 700 medlemmer til 900. Det har vært en veldig stor økning. Så stor økning har vi ikke hatt tidligere.

En av dem som har begynt det siste året, er ti år gamle Jan Ole Gilbertson. Han har kjørt en time for å komme seg på trening. Han drømmer om å bli virkelig god i turn.

– Det ser veldig gøy ut når de gode gjør ting. Så liker jeg å være sammen med vennene mine og være i aktivitet. Jeg drev litt med svømming og sånn før, men ikke nå lenger, forklarer Gilbertson, mens vennegjengen følger med på kameraten som blir intervjuet.

Lundekvam er overbevist om at anlegg er en av de viktigste grunnene til at flere driver med turn i Norge. Samtidig er turn en billig idrett i barneårene. På Sotra jobber de hardt for at det fortsatt skal være så billig som mulig.

– Det er veldig viktig at det ikke koster for mye. Vi prøver å holde det nede så godt vi kan. Turn er en idrett hvor man betaler trenerne i større grad enn andre idretter, i hvert fall mer enn i ballspill, sier Lundekvam.

Mange anlegg til skiklubbene

I turnklubben på Sotra bruker de altså anlegg og lav kostnad som to av de viktigste årsakene for mer aktivitet. La oss se litt nærmere på teoriene om at anlegg og lavere kostnader skaper aktivitet.

På turnforbundets hjemmesider står det at det før 2008 var 16 haller i Norge hvor turnutstyr stod permanent montert. I dag er det 62 slike haller, og målet er å øke antallet til 160 innen utgangen av 2034. Med andre ord en stor oppgang.

Så hvordan er status i langrenn?

Ganske god, skal vi tro tallene fra klubbundersøkelsen. Over halvparten av langrennsklubbene opplyser at de har et rulleskianlegg innen en halvtime unna. 95,1 prosent har langrennsløyper i samme avstand, mens 83 prosent har skileikanlegg eller nærmiljøanlegg innen en halvtime unna.

Langrenn.com la i juli 2019 ut en oversikt over rulleskianlegg i Norge. Ifølge oversikten finnes det 79 rulleskianlegg i Norge. Skiforbundet opplyser at det er en markant økning av klubber som har et rulleskianlegg i nærheten.

Det virker altså som at skianleggene finnes. Men hva med økonomien?

Kostnadene øker. 45,7 prosent av langrennsklubbene har hatt en økning på kostnadene i klubben. 2,2 prosent har redusert utgiftene. Klubbene er blitt spurt om treningsavgifter, medlemskontingenter, samlinger også videre. Utstyr er ikke inkludert i spørsmålet til klubbene.

– I de årsklassene hvor vi ser at det er størst frafall, fra seks til 12 år, tror jeg faktisk det har begrenset innvirkning. De største kostnadene kommer senere. Reiser til norgescuprenn og sånn kommer først i junioralder. I den gruppen hvor vi taper flest tror jeg ikke økonomi er den viktigste påvirkningsfaktoren, sier lederen av langrennskomiteen, Torbjørn Skogstad.

– Men gjør man nok for å holde kostnadene nede?

– Vi satte ned en arbeidsgruppe på vårmøtet med kretsene i fjor, som har jobbet med å se på redusering av kostnadene. De skal for det første se på om det er et stort problem. Konklusjonen på det har vi ikke før på vårmøtet til våren, sier Skogstad.

Han mener svaret på hvorfor så mange slutter med langrenn er svært sammensatt.

– Det er alltid vanskelig å være helt klokkeklar på hva som ligger til grunn for dette. Men utover det så må vi bare brette opp ermene og gjøre en så god jobb som mulig. Det er ikke noe annet å si enn det, mener langrennskomitelederen.

Alt håp er ikke ute

Ute på fotballbanen i Sandefjord fortsetter Markus og kompisene med spill tre mot tre. Det er hverken økonomi eller mangel på anlegg som gjorde at Markus sluttet med langrenn. Selv om det frister litt å gå på ski når snøen dekker skogen, er det fotball som er fokuset til Markus.

– Men sånn som i dag frister det ikke like mye, sier har han mens regnet plasker rundt på banen.

Alt håp er likevel ikke ute for nasjonalsporten. På skitreningen noen meter unna fotballbanen, bryr Jenny Carlsen (13) seg lite om det dårlige været. Faktisk er det sånn hun helst vil ha det.

– Jeg liker veldig godt at det regner. Da får jeg litt frisk luft i ansiktet, smiler Carlsen.

Hun har ingen planer om å slutte med langrenn, selv om noen av vennene har sluttet.

– Det er en sport jeg trives godt i. Det går fort og er en morsom idrett. Jeg liker best stafetter. Da konkurrerer vi over litt kortere avstander og da går det fortere, sier Carlsen.

• Hva mener du er årsaken til frafallet i skiforbundet? Vi vil gjerne høre din historie.