Var så skuffet at hun kastet opp – få år senere er Eckhoff best i verden

– Jeg har gått på noen smeller, vært oppe, nede og jeg har lært. Det er litt spennende den reisen jeg har hatt.

Sesongen er akkurat over. For Tiril Eckhoff har det vært en drøm. Seirene har kommet på løpende bånd, utrolige 13 i tallet. Hun kaller det for magisk, der hun står med beviset på sammenlagtseieren i armene. Nå, 10 år etter verdenscupdebuten, er hun endelig den som omtales som en komplett skiskytter.

– Jeg har tatt stegene hele veien. Jeg har lært veldig mye på veien av dem rundt meg, og føler kanskje det kjennetegner meg, oppsummerer hun selv.

Endelig har hun selvtilliten. Og tryggheten på seg selv og egne evner som idrettsutøver.

– Hva er den største forskjellen på Tiril da og Tiril nå?

– Hun var veldig gira på å gå verdenscup. Og veldig gira på å se på de kjekke guttene og sånne ting.

Stress og prestasjonsangst

Latteren er rå. Men hun husker det fortsatt godt. Hvordan hun fikk muligheten på hjemmebane i Holmenkollen, som 20-åring, i 2011. I sesongen som fulgte fikk hun plass på elitelandslaget, men det ble få verdenscuprenn. I VM året etter var hun bare med som reserve.

Så kom gjennombruddet i Sotsji-OL i 2014, med individuell bronse, stafettbronse og gull på blandet stafett. Forventningene vokste. Eckhoff var kvinnelig skiskytings arv etter selveste Tora Berger, og hadde alle de fysiske forutsetningen for å skulle lykkes. Det ga et press hun ikke taklet særlig bra.

– Jeg har vært mye stresset. Og gira på å få til ting. Jeg har hatt en vilje til å få til ting, som jeg ikke alltid har klart å være helt rasjonell på. Det har vært prestasjonsangst. Det kan jeg ærlig innrømme, forteller hun nå.

Man er blitt vant til å se Eckhoff vise følelser, så vel glede som tårer. Hun tror det hadde vært lettere å være en følelsesløs idrettsutøver, samtidig som hun ikke ville vært den foruten. Hun mener hun er heldig som føler så mye, forklarer hun, selv om det også har bydd på utfordringer.

Ble syk av skuffelse

For nedturene er blitt store. Så store at Fossum-løperen har vurdert å gi seg med idretten sin. Det aller verste minnet hun har, er fra Hochfilzen i desember 2017. Nærmere bestemt en 78.-plass på sprinten. Totalt seks bom, og ingen plass på jaktstarten. Og det nærmet seg OL.

– Jeg var så skuffet at jeg ble dårlig. Det kommer jeg alltid til å huske. Jeg ble uvel, hadde oppkast og vondt i magen. Det er den største skuffelsen. Men jeg har lært å takle redsler og det har gjort at jeg er her i dag.

Der får Eckhoff støtte.

– Den delen med å takle nedturer og usikkerhet, og snu det rundt til å bare gjøre jobben, er det hun har vært aller best på i år, mener trener Sverre Huber Kaas.

Tårer for treneren

Eckhoff har egentlig alltid vært en mesterskapsløper. Hun har totalt 10 VM-gull, og til sammen 20 medaljer i OL og VM. Men over halvparten av de 25 verdenscupseirene har faktisk kommet denne sesongen.

Hun tror en del tenker at det «bare» er det mentale hun har forbedret seg på. Selv mener hun den største forskjellen er på standplass. Men også der har hun lært seg å håndtere følelsene, noe hun mener er en nøkkel i skiskyting. 70 prosent teknisk og 30 prosent mentalt, oppsummerer hun det med.

– Det har vært en treårsprosess med Patrick (Oberegger, skytetrener) hvor vi har fått opp skytekapasiteten min.

På spørsmål om hvem som har betydd mest for karrieren hennes, kommer svaret kontant. Det er utvilsomt italieneren.

– Han har vært der hele tiden. Han har gjort at jeg har fått troa på meg selv, fastslår hun.

En tåre triller nedover kinnet mot munnbindet. Hun ler litt av seg selv fordi hun gråter i enda et intervju.

Ville slå gutta

Det er stabiliteten denne sesongen, og viljen som trekkes frem som en suksessfaktor av de rundt Eckhoff også. Oberegger mener hun har en egenskap man ikke kan trene seg til å få.

– Enten har man den eller så har man den ikke, og den egenskapen er at hun kjemper for livet hver eneste gang, om det går bra eller dårlig. Det ser man i hver konkurranse. Hun går alltid inn 100 prosent. Hun har lært å tape før hun har lært å vinne, og det er en god egenskap, roser Oberegger, som helst ikke vil ta så mye av æren.

Offensiviteten har også Vetle Sjåstad Christiansen et eksempel på. Under samling i Italia i høst ble hun med på herrenes hurtighetstrening, og lagkameraten fikk med seg at Eckhoff spurte trener Egil Kristiansen om hvorfor hun ikke klarte å holde følge, om det var noe hun gjorde feil.

– Da sa Egil at «Tiril dette er gutter og du er jente», men det ville ikke Tiril høre noe om. Hun var ganske bastant på at hun kunne slå gutta uavhengig av hva slags kjønn hun selv er. Hun er helt rå, sier Christiansen.

Tungt tap i fjor

Det er mange som drar på med superlativer når de skal beskrive supersesongen til den norske utøveren. Johannes Thingnes Bø omtaler Eckhoff som et «beist». Det som imponerer ham aller mest er hvordan hun klarte å slå tilbake etter nederlaget i verdenscupen mot Dorothea Wierer forrige sesong.

– Det må ha gått hardt inn på henne, og så klarer hun å ta tilbake tronen. Det står det respekt av, og er i mine øyne den aller største prestasjonen hennes.

At den gjeveste kula glapp på målstreken i fjor, eller rettere sagt på siste skyting, har også plaget Eckhoff mer enn hun tidligere har gitt uttrykk for.

– Jeg var skuffa. Lenge egentlig. Det er surt å tape, og i hvert fall på den måten der.

Det ga revansjelyst, og bidro til å gjøre henne tøffere før denne sesongen, innrømmer hun. Neste år er det OL i Beijing, og hun har allerede planlagt hva hun skal forbedre ytterligere til da. For i den sterke vinden i Östersund fikk hun åtte bom på fellesstarten, sesongens aller siste renn. Det ble «bare» en sjuendeplass.

– Det blir definitivt hovedfokuset fremover. Jeg har mye å gå på når det kommer til skyting i vind.

– Ingen divanykker

For Ingrid Landmark Tandrevold gir det ekstra motivasjon at Eckhoff gjør sin beste sesong i en alder av 30 år. Hun er seks år yngre og ser at tålmodighet lønner seg. Men det er hvor godt plantet på jorda venninnen er, hun først trekker frem.

– Det jeg kanskje beundrer aller mest, er at hun er like jordnær uansett om det går bra eller dårlig. At hun ikke har noen divanykker eller er bedre enn andre, selv om hun har hatt en vill sesong. Hun er vanlige Tiril, like glad og overrasket over å vinne hver gang. Det er henne jeg er så glad i, forteller 24-åringen.

– Hva er den største forskjellen på deg som skiskytter nå og da du startet, Tiril?

– Tiril 10 år etter er ikke like interessert i gutta, men mer i å prestere. For 10 år siden var Tiril også mer usikker på seg selv. Jeg har prøvet og feilet, og jeg har lært av feilene mine. Nå er jeg enda mer trygg på at det jeg gjør er bra.