Tro, håp og Konnerud

I korte trekk altså noe så radikalt som å innføre Konnerud som senter for kvinnelig sprintsatsing i regi Norges Skiforbund. Under ledelse av en menn ved navn Lage Sofienlund, som har vært ansvarlig for nevnte Skistads suksess de siste par årene.

Dette er ikke min originale idé.

Det var et klokt langrennshode som luftet tanken da vi nylig diskuterte Norges og sannsynligvis verdens beste kvinnelige langrennssprinter.

For alle de som har fulgt langrenn de siste årene ser at en retur for Kristine Stavås Skistad inn i landslagssystemet, slik det er i dag, er en løsning ingen kan risikere på vei inn i en særdeles viktig VM-sesong.

Som i praksis begynner akkurat nå.

Verdens beste sprinter

Kristine Stavås Skistad er i en unik posisjon i Norge.

Hun er vår eneste sprinter i eller i nærheten av verdenstoppen. Og hun har endt der fordi hun ikke er en del av landslaget. Slik skal det ikke nødvendigvis være. Men dette er de åpenbare realiteter.

Nå avslutter hun sin andre sesong på rad som verdens beste.

Neste år er det VM og året etter er det OL. Da vil nødvendigvis både hun og resten av Norge at dette skal fortsette.

Samtidig er tegnene i tiden åpenbare – alle involverte ønsker å åpne for størst mulig grad av samhold i Ski-Norge frem mot verdensmesterskapet på hjemmebane.

Det inkluderer at man sannsynligvis kommer til enighet om særavtaler som sikrer deltagelse av så vel Therese Johaug som Johannes Høsflot Klæbo på landslagene.

En kropp for meg, ikke nødvendigvis for deg

Av de aller største stjernene mangler da bare Kristine Stavås Skistad. Men i hennes tilfelle er veien lengre og tvilen atskillig større.

For kritikken mot landslagsledelsens prioriteringer kan ikke kalles annet enn nådeløs i et intervju med NRK forrige uke:

«I mitt tilfelle er det dessverre sånn at jeg er bygd veldig annerledes. Jeg har en annen type kropp enn i hvert fall distanseløpere. Og da må man gjøre ting annerledes, og da passer man ikke inn i et system, og det er det som er hovedutfordringen min».

Kritikken er nemlig bygget på kostbar empiri:
De to sesongene Skistad faktisk var innenfor forbundets rammeverk, presterte vår den gang mest lovende sprinter overhodet ikke, etter nærmest å ha blitt trent i senk.
Skistad flyttet frustrert tilbake til Konnerud og fant til slutt tilbake til seg selv.

Så til de grader.

Som verdens beste sprinter.

Med en kropp som fikk lov å være seg selv.

Og da er det primært landslaget som har utfordringen, ikke Skistad selv.

Kort er åpenbart ikke godt

Landslagsledelsen for kvinner virker enten nærmest uinteresserte i kvinnelige sprintere eller helt rådløse rundt hvordan de skal utvikles. Ingen av delene særlig flatterende.

For over tid er det nesten bare unikumet Marit Bjørgen som har behersket både sprint og distanse på aller høyeste nivå blant våre kvinnelige løpere.

Alt fokus virker i øyeblikket å være på å utvikle distanseløpere.

Resultatene forteller nemlig en meget entydig historie. Av de ti kvinnelige landslagsløperne kan bare to i øyeblikket kalles tradisjonelle sprintere. Men verken Julie Myhre eller Ane Appelkvist Stenseth har kommet lenger enn til en semifinale i verdenscupen denne sesongen.

De som tidligere var lagets beste sprintere, som Udnes Weng-tvillingene og Mathilde Myhrvold, har alle tidligere vært på pallen i verdenscupen i sprint. Denne vinteren kom de til én finale hver. Alle tre endte sist i den ene finalen de kvalifiserte seg for.

Fokuset har altså åpenbart vært rettet mot å bygge kapasitet. Delvis med gode resultater. Tiril Udnes Weng tok i fjor store steg på distanse og vant verdenscupen sammenlagt.

I år har utviklingen av diverse grunner stoppet opp.

Tvillingsøster Lotta og Myhrvold har på sin side blitt dårligere i sprint, men samtidig bare oppnådd marginal framgang på distanse.

Alle ser at totalen ender grundig i minus.

Norske kvinnesprint er nemlig i øyeblikket kun Kristine Stavås Skistad.

Og det bør skremme landslagsledelsen.

I den grad at de kan bli tvunget til å gjøre noe så skremmende som å tenke nytt.

Derfor har landslagsledelsen i realiteten to alternativer.

Mulige veier videre

Den ene muligheten er å videreføre dagens ordning, og prøve å finne eventuelle, men neppe sannsynlige, treffpunkter med prestasjonsmiljøene andre steder i landet.

Dette betyr i realiteten egentlig å krysse fingrene for at Skistads resultater i Trondheim kan kamuflere at Norges Skiforbund ikke er i nærheten av å prioritere den øvelsen i langrenn mange mener er den mest salgbare for sporten i fremtiden.

Sprint har aldri fått sin virkelige anerkjennelse her i landet. Vi har bare hevdet oss likevel.

Norge har alltid vært og ér en distansenasjon.

Og det nåværende regimet legger ikke skjul på sine prioriteringer.

Der Arild Monsen lenge har utøvet sin autoritet og skapt suksess gjennom sine rendyrkede mannlige sprintere, har kvinnene ikke engang et eget sprintlandslag.

Slikt gir resultater. Men ikke av typen som gir medaljer i mesterskap.

Å flytte fjell

Det andre alternativet er den mer ambisiøse varianten, nemlig å la fjellet komme til Mohammed.

I praksis betyr det å oppsøke miljøet som har lykkes og basere satsingen frem mot de kommende to mesterskapssesonger der de befinner seg, altså i Konnerud.

For dem som ikke er familiære med tettstedet i utkanten av Drammen, så har regionens egen skald, Jonas Fjeld, beskrevet det slik i sin sang med samme navn:

«Hvis du kjører feil, så kommer′u/ Til en lang og mørklagt vei/ Da haru havna opp på Konnerud/ Da haru havna opp hos meg/ Der er'e haugevis med byggefelt/ Og noen gamle hus blant dem»

Det Fjeld ikke nevnte var en stadion og et idrettslag med et meget velfungerende skimiljø under sportslig leder Lage Sofienlund, som altså også er trener for Skistad.

Visjonen til skigruppa i Konnerud beskrives på hjemmesiden som «et inkluderende fellesskap med fokus på mestring og utvikling».

Nå er det kanskje på tide at de inkluderer flere med håp om VM-mestring.

Hvis Skiforbundet tør og vil sette av ressurser til å opprette et sprintlandslag med to-tre løpere i tillegg til Skistad med base i Konnerud.

Og hvis den nåværende landslagsledelsen har storhet nok til å innse begrensningene i sitt eget opplegg og tro på at det finnes alternativer. Som i tillegg har vist at de fungerer.

Storhet – eller redsel for egne posisjoner.

Da Lage Sofienlund selv ble spurt av NRK om hans viktigste oppskrift på suksessen, svarte han bare «kjærlighet».
Det å se menneskene er viktigst av alt.

Kanskje er dette også veien til suksess for flere kvinnelige norske sprintere.

Tro, håp og kjærlighet, altså. Og selvfølgelig Konnerud.