Grådighet i koronaens tid

Det blir ingen tilskuere på Ullevaal 26. mars. Hvilket ga oss to umiddelbare følelsesmessige utslag. Ett av et fotballforbund som prøvde litt for hardt å unngå det uunngåelige. Og ett av en større grad av rettferdighet i kampen om den forjettede kvalifiseringsplass. Til et EM som neppe blir avholdt i sin planlagte form uansett.

Det er i ettertid ingen som kommer til å argumentere mot det som ble konklusjonen tirsdag kveld. Stengingen av tribunene for publikum under Norge-Serbia var eneste mulige løsning da epidemien gikk inn i en ny fase.

Dette reddet også Norges Fotballforbunds (NFF) omdømme på et tidspunkt de selv for lengst burde forberedt seg på samme konklusjon. I stedet brukte de å kombinere antydninger om uklar kommunikasjon med helsemyndighetene med å lansere lett utopiske planer for gjennomføring.

Ingen av disse tiltakene ville fjernet det helt vesentlige motargumentet, nemlig at 27 000 mennesker var tett samlet og sannsynligvis mer enn middels engasjerte i mer enn to sammenhengende timer.

Grådig rettferdighet

Ingen er heller i tvil om at NFF helhjertet ønsket en fotballfest vi nordmenn ikke har opplevd på mer enn et par tiår. Og følte støtten fra hjemmepublikum ville være et essensielt bidrag til å slå Serbia.

Men det ville også kunne reddet inntekter på 10–15 millioner kroner. Som ble i overkant tydelig anført, blant andre av fotballpresidenten selv til VG.

Folkehelseinstituttet (FHI) reddet derfor NFF fra grådighetens bastante stempel. I en tid vi mest av alt venner oss til å vise større grad av kollektiv omtanke enn de aller fleste av oss er vant til.

Det hadde tatt seg dårlig ut for vårt største særforbund om argumentasjonen hadde fortsatt særlig mye lenger.

I stedet kan de inntil videre glede seg over at kampen i det hele tatt blir spilt.

Og fordelen vi hadde med hjemmebane som gruppevinner i Nasjonsligaen er til en viss grad utvisket, eller i hvert fall godt utvannet.

Tidsvinduet landslagene har tilgjengelig i klubbsesongen er ikke langt nok til å muliggjøre returoppgjør i semifinalene, slik at det blir ordentlig rettferdig. Derfor er de tomme tribunene med på å gi den likhet oppgjør av denne viktighet egentlig burde ha. Det samme gjelder en eventuell finale om EM-plass tirsdag 31. mars. Denne har blitt tildelt Norge etter loddtrekning.

EM kan bli utsatt

Forutsetningene er likevel mer enn gode nok rent sportslig til at Lars Lagerbäcks Norge kan komme seg til EM, selv uten publikum.

Så får vi se hvor lenge den jubelen varer. Dette kan nemlig komme til å minne om en situasjon styrt av den moderne fotballs egen nemesis: VAR.

Gleden over å skulle spille EM, kan fort bli avbrutt av en beslutning tatt i et rom langt unna fullt av monitorer.

For er det ett større idrettsarrangement dette året som ut fra prognosene er utsatt, så er det EM i fotball. Jubileumsutgaven skal spilles i 12 forskjellige byer og land, med alt det medfører av flyreiser og interaksjon mellom tilskuere. Det skal skje mye uventet godt hvis ikke disse planen blir endret på – og at EM blir utsatt eller i verste fall avlyst.

Allerede nå er det krefter som jobber for en utsettelse av hele EM til sommeren 2021. Grunnen er delvis å sikre at man får kåret mestere i alle hjemlige ligaer, men det vil også kunne være eneste løsning for europamesterskapet uansett.

Om det var fulle tribuner i Mesterligaen i Leipzig på tirsdag, var det tomt på Mestalla i Valencia. Og det siste blir veldig snart eneste mulige løsning for å avvikle kamper rundt i Europa. Inntil også den løsningen blir dømt uforsvarlig. Én smittet spiller i én klubb er sannsynligvis alt som skal til for å stoppe en hel liga. Kanskje er bare mistanken nok.

Dette til tross for at de økonomiske motkreftene som ønsker gjennomføring er sterke og mektige. Hvilket vi også så konturene av her hjemme i forbindelse med Norge-Serbia.

Men i denne sammenheng kan selv ikke penger bestemme.

Stopp for store og små

Og så skal vi ikke glemme, at om dette er trist for NFF og det norske landslaget, så er de veldig langt unna å være alene. Smittefaren kommer veldig snart til å ramme hver eneste jente og gutt som spiller fotball rundt i landet. Allerede ringes idrettsledere i alle sporter ned av bekymrede foreldre, som lurer på om de kan sende barna på treninger eller kamper. Og snart blir hver enkelt klubb og idrettslag rammet inn i sjela når det på ubestemt tid er stopp for kamper, for cuper, for turer, for kiosker, for loppemarkeder.

Mens de unge håpefulle får en brå og brutal påminnelse på tilværelsens skjørhet gjennom den ellers så trygge idretten.

I stedet får de og vi og alle føle de ansvarlige råd og trekke oss tilbake til hvert vårt hjem og fylle sofatribunene den 26. mars – i engasjert håp om at det tross alt finnes en form for rettferdighet her i en plaget verden, selv for den falmede fotballnasjonen Norge.