Sportsvaskernes stjerner

Da Erling Braut Haaland ble klar for Manchester City tirsdag, var det stort sett to ulike reaksjoner blant norske lesere.

Noen var spente på hvordan Norges gullgutt ville gjøre det i City.

Andre slaktet valget av en klubb som brukes til sportsvasking.

City eies av kongefamilien i Abu Dhabi, som har brukt den som et PR-verktøy for De forente arabiske emirater siden oppkjøpet i 2008. Emiratene diskriminerer mot homofile, fengsler aktivister, mishandler migrantarbeidere og støtter Saudi-Arabias krig i Jemen.

Noen vil si at nesten alle eiere i fotballen er umoralske på sine vis. Men få av dem er totalitære stater med flere tusen menneskeliv på samvittigheten.

At Norges største stjerne skal fronte dette City-prosjektet, er skuffende.

Men det enda mer deprimerende er at dette har blitt normalen blant verdens beste spillere.

Stille fra stjernene

Allerede er City fullt av profiler som tilsynelatende kun spiller fotball, men som samtidig bidrar til Emiratenes prosjekt. De spiller i drakter som viser Etihad Airways, et av Emiratenes to statlige flyselskap og en nøkkel til å øke turisme i landet.

De spiller på Etihad Stadium. De drar på treningsleirer til Emiratene.

Citys spillere virker stort sett som fornuftige mennesker. Men det er aldri noen som sier noe. Vi venter fortsatt på den dagen da en internasjonal toppspiller forteller oss at han forlater en klubb, eller sier nei til en klubb, på grunn av eierskapet.

Da Saudi-Arabia, et regime med lignende gjerninger som Emiratene, kjøpte Newcastle i fjor, manglet det ikke på spillere som ville dit. Eddie Howe, en tilsynelatende jovial fyr som alltid har snakket godt for seg, hoppet på sjansen til å bli trener.

Ser han ikke problemet? Bryr han seg ikke?

Vil snakke om Qatar

All ære til de som faktisk bryr seg, og enda mer til de ytterst få som sier noe.

I september i fjor publiserte den daværende finske landslagskapteinen Tim Sparv en sak på nettsiden The Players’ Tribune med tittelen «Vi må snakke om Qatar».

Lenge var Sparv som spillere flest. Qatar, hvor minst 15 000 migrantarbeidere har dødd siden 2010, ble tildelt VM det året, men Sparv tenkte ikke stort på det.

Det var ikke hans avgjørelse å gi dem VM. Han kunne ikke gjøre noe selv.

Men i 2019 nektet en av lagkameratene, Riku Riski, å bli med laget på treningsleir til Qatar. Da begynte Sparv å lese mer om Qatar. Han studerte lover og snakket med organisasjoner. Han ble stadig mer ukomfortabel med at Finland kanskje skulle spille VM der.

Siden det har Sparv pratet med migrantarbeidere selv. I sin sak oppfordret han andre spillere til å legge press på Qatar.

– Jeg skulle ønske flere spillere snakket om dette, sa Sparv.

Noen tør å si noe

Hva har skjedd siden det? Nederlands landslagstrener Louis van Gaal har sagt at det er «latterlig» med VM i Qatar. Et par danske spillere har sagt noe lignende.

Før Sparvs sak kom ut, hadde Norge, Danmark, Nederland og Tyskland rettet fokus mot Qatars brudd på menneskerettigheter.

Men uttalelser fra stjerner som Lionel Messi og Cristiano Ronaldo har uteblitt.

Det finnes utøvere som tør å si noe. I USA har superstjerner som Megan Rapinoe og basketballspilleren LeBron James spilt aktive roller i nasjonale debatter om rasisme og kjønnsdiskriminering.

Formel 1-stjernen Lewis Hamilton rettet fokus mot menneskerettigheter før de tre siste løpene av sesongen i fjor – i Qatar, Saudi-Arabia og Emiratene.

I Qatar og Saudi-Arabia kjørte Hamilton med en hjelm med regnbuefarger på grunn av landets behandling av LHBT-personer. Ifølge Amnesty kan homofili i Qatar straffes med syv år i fengsel.

– Skulle jeg ønske at flere idrettsutøvere snakket offentlig om disse tingene? Ja, sa Hamilton.

Pengene strømmer inn

Noen vil si at slike bidrag er for mye å forvente av fotballspillere. Menneskerettighetsorganisasjoner sier at det ikke er spillernes jobb å fjerne sportsvasking. Det ansvaret tilhører ligaene og forbundene – og det er helt sant.

Mino Raiola, som var Haalands agent før han døde for to uker siden, sa at spillerne ikke burde presses til å si noe om Qatar.

Kanskje kan dette forklare hvorfor Haaland har sett ut til å ta avstand fra Norges Qatar-markeringer ved å stille seg lenger bak banneret enn sine medspillere.

Videre er fotballen så preget av interesser fra disse statene, at spillere kan bli straffet for å kritisere dem.

FIFA forsvarer fortsatt at VM skal være i Qatar. UEFA har hoppet til sengs med Nasser al-Khelaifi, den qatarske presidenten i PSG, som i praksis eies av Qatar, og som ble en viktig alliert i UEFAs kamp mot Superligaen i fjor.

I løpet av EM i 2021 var en av sponsorene Qatar Airways.

Den andre mektige organisasjonen i Europa er ECA, som representerer mer enn 240 klubber. Presidenten der? Nasser al-Khelaifi.

Penger fra Persiabukta har strømmet inn i flere ligaer. Premier League? De har ønsket Emiratene og Saudi-Arabia velkommen. Det engelske fotballforbundet? I dag spilles finalen av FA-cupen, som offisielt heter «The Emirates FA Cup».

Det spanske fotballforbundet? De har flyttet den spanske supercupen til Saudi-Arabia.

Diverse selskaper fra arabiske oljestater er mulige sponsorer for klubbene. Om en spiller sier noe, kan han eller hun fort få telefoner fra sine sjefer. Sparv sa at han kjente flere spillere som var redde for å si noe av slike årsaker.

Så man kan forstå at det er lettere å være stille. Men det er fortsatt mulig å si nei til å bidra til sportsvasking, slik Haaland kunne gjort. Mange har kanskje gjort det i det stille.

Lave forventninger

Sannheten er imidlertid at for mange bare ignorerer de humanitære faktorene. I mars kappet Saudi-Arabias stat hodene av 81 personer de anså som kriminelle.

En journalist spurte Newcastle-trener Eddie Howe om dette.

– Jeg kommer kun til å holde meg til fotballen, sa Howe.

De som skuffer aller mest, er de største stjernene. Flere av dem spiller ikke bare for klubber som brukes til sportsvasking; de drar også ned på eget initiativ til disse statene og spiller passive roller i PR-kampanjene.

Ta de 10 spillerne som fikk flest stemmer i kåringen av Gullballen i fjor. Åtte av dem har latt seg bruke til ulike former for sportsvasking.

Det er her lista ligger. Sportsvasking har blitt så normalt blant stjernene, at det dessverre ville overrasket langt mer om Haaland hadde sagt nei til City på grunn av eierne.

La det ikke være tvil om at sportsvasking fungerer. Spillerne har ikke ansvaret – de spiller kun fotball. Ligaene og forbundene bryr seg ikke. Selv for pressen er det vanskelig å skrive om sportsvasking hele tiden.

Kanskje vil Haaland få et par vanskelige spørsmål om Citys eiere. Så vil en ny sesong snart stå for døren, og fotballen vil fortsette som før.