20.000 tomme seter

Vi skal ikke late som om det var en overraskelse. Avgjørelsen rundt igangsetting av i første gang fullkontakt-trening for breddefotballen har blitt utsatt så mange ganger at den opprinnelige sesongen allerede er godt på hell. Derfor er det Norges Fotballforbund har gjort bare å sette ord på det åpenbare.

Den siste tids lett desperate håp fra idrettstoppene hadde en utløpsfrist. Den var kl. 16.57 i går, torsdag, da idrettsminister Abid Raja innledet regjeringens pressekonferanse ved Akershus festning. Temaet var fotball, og man hadde i det lengste et håp om signaler om en åpning for breddefotball i overskuelig fremtid.

Disse kom ikke.

Doktrinen i øyeblikket er å hindre mer nedstenging, men definitivt ikke å åpne opp, om det dreier seg om kulturarrangementer eller fotball for dem som ikke er del av ungdom eller elite.

Budskapet var likevel av det gledelige, men kun for et landslag som håpet på hjemmebanefordel i semifinalen i et sluttspill som til slutt kan føre oss til et EM-sluttspill.

Titusener på vent

Bredden ble ikke nevnt med ett ord på selve pressekonferansen. I bakkant uttrykte idrettsminister Raja overfor NRK at bredden nok var blant de neste på lista. Problemet er at den lista ikke blir oppdatert før vi tidligst snakker oktober.

Verken den eller de etterfølgende er måneder egnet for seriespill innen breddefotballen.

Smittesituasjonen i storbyene i Norge er i øyeblikket også såpass ute av kontroll at halvparten av smittetilfellene ikke kan spores til sin opprinnelse. Og da blir alle potensielle mistenkte, også idretten.

Etter at NFFs ledelse hadde brukt kvelden i går til å tenke og diskutere, kom de i morges med det nedslående - og altså åpenbare - budskap, for de titusener som har gått et drøyt halvår og ventet på å få spille fotball på normal måte.

Vi skriver titusener, fordi vi fortsatt tror at det er så mange. De foreløpige tallene i den for lengst igangsatte barne- og ungdomsfotballen er særdeles nedslående lesning. De 20.000 nevnt i overskriften er nemlig de tomme garderobesetene rundt om i landets klubber.

Det åpenbare når vi skriver 18. september har likevel ikke vært det i særlig lang tid. Så sent som i slutten av juli var signalene positive. Smittetallene gjennom sommeren hadde holdt seg så forsvarlig lave at gjenåpningen nærmet seg. Det nærmet seg breddefotballens plass i køen.

1. september ble stadig hyppigere nevnt som en aktuell dato. Dette ville også muliggjøre gjennomføringen av en noe amputert serie.

Frustrasjon og frafall

På regjeringens pressekonferanse 7. august ble håpet til ny frustrasjon. Helseminister Høie utsatte så vel åpning av breddeidretten som utvidelsen av antall personer som kunne tillates på arrangementer.

Strendene, festene og sommerlivet generelt hadde stoppet gjenåpningen på ubestemt tid. Og kultursektoren og idretten gikk inn i en kollektiv fortvilelse, der de plutselig sto med kølapper uten nummer. Mandagen etter hadde flere av de største særforbundene sammen med NIF sentralt et møte med helseministeren og kulturminister Raja.

Idretten fikk ett døgns frist til å komme med en prioriteringsliste for gjenåpning. En i utgangspunktet håpløs oppgave ble løst på rekordtid og endte i en liste med prioriteringer for hver idrett innen flere forskjellige faser av gjenåpning.

For fotballen var det bare to. Mer hadde man ikke tid til før sesongen var omme. Den første fasen inkluderte gatefotball, 2. divisjon for kvinner og 3. divisjon for menn. Dette berørte 9000 aktive. Den siste fasen var den øvrige breddefotballen, som omfatter 42.000 utøvere. Eller omfattet. For det åpenbare spørsmålet nå, er hvor mange av de 51.000 som noen gang kommer tilbake til den aktive breddefotballen.

Ingen vet svaret nødvendigvis. Men mange frykter det. Og det med rette.

Det er ikke bare et antall aktive som forsvinner, det er også deltagere i klubbenes aktiviteter, på dugnader og som ledere, som ikke lenger blir å se på idrettens arenaer.

Sjansesløseri

Og det er faktisk både mulig og anstendig å tenke at Regjeringen, uansett ansvarlighet og prinsipper om likebehandling, har prioritert breddeidretten for lavt gjennom de siste månedene. Der de kunne sluppet opp for fullkontakt-trening i første omgang, på et tidspunkt i sommer der smittesituasjonen tilsa dette, ventet de. Regjeringen hadde sin liste og sto ved den. Prinsipper i politikken har likevel sin verdi inntil noen kommer opp med noe bedre. Ikke lenger.

Her kunne man derfor ha benyttet anledningen til å åpne for fullkontakt-trening mens man hadde den.

Trening medfører mye mindre av den fryktede forflytningen av mennesker ut av lokalmiljøet enn kampaktivitet og ville gitt grunnlag for en mer rettferdig analyse av hva videre åpning hadde kunnet medføre. Erfaringene fra Danmark, som åpnet breddefotballen allerede i midten av mai, tilsier også at det ikke har medført en merkbar økning i smittetallene.

At hensynet til barn, unge og arbeidsplasser skulle og skal ivaretas og prioriteres, er selvfølgelig. Men det var tidspunkter hvor en parallell prosess for breddeidretten hadde latt seg forsvare. Rett og slett fordi det angår så mange – og så lenge.

Mer enn 20.000 medlemmer av en egen Facebook-gruppe for åpning av breddefotballen var ikke - og skal selvsagt ikke være - nok til å få politikerne til å endre mening. Men det sa noe om styrken i engasjementet.

Breddefotballens betydning

Breddefotballen er ikke bare et sted som har en åpenbar helsemessig betydning. Folkehelseaspektet ved det frafallet som nå av nødvendighet kommer, vil vi se allerede på ganske kort sikt. Sannsynligheten for at mengden trening og aktivitet kompenseres fullt ut gjennom annen fysisk utfoldelse er i beste fall minimal.

Én ting er sikkert: Dette kommer til å ramme veldig mange mennesker.

I tillegg er det et sosialt aspekt i dette som har blitt fremhevet i diskusjonene rundt åpning av barneidretten på forsommeren, som også er sørgelig gyldig for breddefotballen. Idrettsbanenes funksjon som sosial arena er deres kanskje viktigste funksjon på dette nivået. Eller nivåene. Avstanden mellom, når vi snakker fotball, hardtsatsende 3.-divisjonsklubber og 7er-lag i oldboysseriene landet rundt er enorme. Men behovene mange av de samme.

Nå blir ingen av dem oppfylt på kort sikt. Og foran oss ligger en oppslitende vinter, rent fotballmessig.

Den enes død, den andres brød

For de andre kontaktsportene kan dagens beskjed være en positiv nyhet, om enn godt innpakket. At de 51000 fotballspillerne reelt sett ikke lenger er en del av diskusjonen rundt forsvarlighet, gjør veien til gjenåpning kortere. For alle de andre.

Dessuten er det helt åpenbart at man fra politikerhold ønsker å komme med optimistiske signaler overfor idretten så snart det er i nærheten av å være mulig.

Helseminister Høie antydet det nylig. Men har ennå ikke kunnet følge det opp, slik smittesituasjonen i Norge- og da særlig storbyene- utvikler seg.

20.000 tomme seter

Overskriften, som spiller på de barn og unge fotballen allerede har mistet, er ellers hentet fra raptrioen Klovner i kamps Lyn-hyllest til cupfinalen i 2004. Sangen tar en selvironisk inngang til den daværende latterliggjøringen av tilskuertallene til Oslo-klubben, som da spilte i Eliteserien.

Lite visste de at de beskrev det som 16 år senere er normalen.

Siste vers lyder slik:
20.000 tomme seter jubler for Lyn hver søndag,
men i dag blir det mas og altfor mye folk.
For 20.000 tomme seter fylles av nerds,
men vi senker dem og sender dem hjem.
Og på mandag er alt som før.

Til siste linje må vi akkurat på denne fredagen tillegge et dessverre, sånn på vegne av breddefotballen: På mandag er nemlig dessverre alt som før.