Reisebrev: NRK ville lage reportasjer fra Qatar – gang på gang ble vi hindret

Vi sitter i bilen rett utenfor Lusail stadion, der finalen av årets fotball-VM skal spilles. Parkeringsplassen er fylt opp med gjerder og midlertidige arbeidsbrakker, selv om det ikke er mye arbeid som pågår akkurat nå.

Ut av den ene brakka rett foran stadion kommer to sikkerhetsvakter. De kommer bort til bilen.

– Hvis du vil ta bilder, bør du sitte inne i bilen. Det er for mange kameraer utenfor her. Hvis du går ut av bilen må vi komme bort til deg, forteller den ene vakten vennlig.

Etter litt frem og tilbake forstår vi hva han mener. Han prøver faktisk å hjelpe oss: Det er sikkerhetskameraer overalt på området. Vaktene må stoppe folk som står ute og filmer, men så lenge man sitter i bilen vil det ikke vises at vi filmer.

Slik er situasjonen i Qatar rett før VM begynner. Internasjonal presse får ikke filme der de vil. Men problemene vi støtte på var også langt mer omfattende enn som så.

Første utfordring: Løftet som ble brutt

NRK har jobbet et par måneder med å planlegge en reportasjetur til Qatar. Vi skulle lage saker før fotball-VM som begynner 20. november. Det skulle vise seg å bli langt mer utfordrende enn vi hadde sett for oss.

Planen var å lage journalistikk om sikkerhet for tilreisende supportere under VM, utviklingen av fotball i Qatar og hvordan VM-landet nå tømmes for migrantarbeidere før mesterskapet begynner.

Både Fifa og VM-organisasjonen har gjentatte ganger lovet at det skal bli enklere å jobbe som journalist i Qatar. For et snaut år siden sa en talsperson for Fifa følgende til Committee to Protect Journalists (CPJ):

– Fifa forsvarer prinsippet om pressefrihet. Vi jobber med myndighetene for å få en enklere prosess rundt akkrediteringer og filmtillatelser, samt praktisk hjelp til journalister som drar til Qatar.

Nå er det under 50 dager til avspark av VM. Da burde disse tingene være på plass, håpte vi. Så enkelt er det ikke.

Rundt ti dager før avreise søkte vi om filmtillatelse. Ifølge Qatar skal det ta syv dager å få tillatelsen. Vi hadde en invitasjon og gjort alt vi trenger for å søke. Vi gikk inn på nettsiden, men fikk bare feilmeldinger da vi sendte søknaden. Vi sendte e-post, men fikk ikke svar. Vi ringte, men ingen kunne hjelpe oss. Slik holdt vi på i ti dager.

Dagen før avreise fikk vi endelig svar fra det statlige mediebyrået som gir ut slike filmtillatelser. Vi fikk beskjed om å møte opp hos dem når vi hadde landet, så skulle vi få tillatelsene. Da vi møtte opp, fikk vi beskjed om at det nærmer seg helg og at vi ikke kom til å få noen tillatelse på noen dager. Det var torsdag. Vi skulle hjem tirsdag, men filmtillatelsen kunne vi ikke få før søndag ettermiddag.

Dermed røk tre arbeidsdager i Qatar, rett og slett fordi vi ikke fikk tillatelsene vi var lovet.

Da vi endelig fikk filmtillatelsen, gjaldt den kun for de fire fineste områdene i Doha, ikke de områdene vi hadde søkt om å besøke.

Utfordring to: Vaktene som stoppet oss overalt

Al Bayt stadion, mandag 3. oktober: Vi har akkurat fått filmtillatelsen vår og møter en qatarer utenfor Al Bayt stadion. Her skal åpningskampen mellom vertsnasjonen Qatar og Ecuador spilles 20. november.

Vi rigger oss opp. Det tar ikke mange sekundene før en sikkerhetsvakt kommer bort til oss. Vi viser filmtillatelsen, men det er ikke godt nok. I en halvtime står vakten og ringer, tar bilder og holder oss igjen fra å starte intervjuet. Etter hvert dukker både sjefen hans opp, samt en representant fra VM-organisasjonen. De diskuterer litt før de etter hvert godtar at vi skal gjøre et intervju.

– Jeg tror de stolte på dere siden jeg står her, sier den qatarske mannen vi skal gjøre intervju med.

Slike hendelser opplevde vi gang på gang. Så godt som hver gang vi rigget oss til med kamera, kom det en vakt bort til oss i løpet av sekunder. De sjekket filmtillatelser og tok telefoner, før vi etter hvert fikk lov til å filme.

Flere av vaktene skrev ned informasjon om oss. Noen tok bilder av filmtillatelsen. Det ene stedet vi tok opp kameraet, stod noen lokale og filmet uforstyrret, mens vi altså måte vise tillatelse. Vaktene brydde seg ikke om de andre som filmet.

Vi er normalt ikke paranoide, men i Qatar er det umulig ikke å tenke på vår egen sikkerhet. Tidligere har to kollegaer blitt arrestert i landet, og uansett hvor vi går, kommer vakter bort til oss. Arbeidsforholdene er mildt sagt krevende.

Utfordring tre: Innrømmelsen som kom etter intervjuet

Det har vært mye snakk om hvordan Qatar skal få plass til alle supporterne som drar til landet under VM. En dag møter vi en qatarer som jobber med ulike arrangementer til VM. Han representerer hverken myndighetene eller VM-organisasjonen.

– Jeg tror alt vil gå fint her under VM. Vi er et lite land, men vi er klare for å arrangere. Vi har en stor flyplass, har bygd infrastruktur og har hatt øvelser, så jeg tror det kommer til å gå veldig bra, sier han i intervjuet.

Etter intervjuet blir vi stående og snakke mens fotograf Ksenia filmer litt rundt. Jeg spør han igjen om hvordan han tror VM blir når supporterne kommer. Da får jeg hans ærlige svar, at han ikke aner hvordan det kommer til å gå. Han er spent selv.

– For å være ærlig, så vet jeg ikke hvordan dette kommer til å gå. Vi har startet for sent. Selv der jeg jobber, tenker vi nå at «Oi, VM begynner snart».

Flere ganger har vi møtt folk som spør oss om vi vil ha det ærlige svaret eller det positive svaret når vi har stilt spørsmål. Når vi har sagt at vi vil ha et ærlig svar, har enkelte trukket seg fra intervjuet. Det slår oss at folk ikke tør å si sannheten.

Vi har aldri opplevd vanskeligere arbeidsforhold som journalister. VM-komiteen har ikke svart oss på konkrete spørsmål når vi har prøvd å ha dialog med dem. Myndighetene ville ikke hjelpe oss med filmtillatelse. Vi ble stoppet overalt.

Planen vår var ikke å utfordre noen grenser. Forrige gang en NRK-journalist gjorde det i Qatar, ble de arrestert og måtte sitte på glattcelle i 32 timer. Derfor filmet vi bare der vi hadde lov, og da er det svært begrenset hva slags historier vi får fortelle.

Dette er altså status i Qatar under 50 dager før VM begynner. Landet har lovet åpenhet og fri presse. Samtidig er arbeidsforholdene for oss journalister svært krevende.